Gabriel hadde sittet oppe til seint kvelden før og forsøkt å forstå hvilke konsekvenser statsbudsjettet ville få for ham. Ville det egentlig lønne seg å kjøpe ny bil i 2017?

De kirkelige bevilgningene var ikke hans problem lenger.

Han hadde reservert seg mot virksomhetsoverdragelsen, hvilket i praksis betød at han ble pensjonist på nyttårsaften. De var noen få gamle prester som hadde benyttet muligheten de som statlige ansatte hadde til å nekte å forlate staten. Siden staten ikke hadde noen andre jobber å tilby prester, var reservasjon egentlig å regne som oppsigelse eller pensjonering.

I prostiet var det bare Lillian og ham som var så gamle at de kunne påberope seg å være embetsmenn utnevnt av kongen i statsråd. Han i 1982 og Lilian i 1988. De var derfor regnet som uavsettelige.

Gabriel syntes det hørtes helt fantastisk ut å være uavsettelig. Da han oppdaget det på vårparten, at han var uavsettelig, ble han overrasket. Han hadde aldri tenkt på det før. Men så hadde det ikke vært så mye snakk om virksomhetsoverdragelser før, heller. Muligens kunne han hatt rett til å gå noen år og heve lønn uten å gjøre noen ting, men han var så gammel at han heller pensjonerte seg.

Lillian hadde derimot tenkt å forsøke seg på å sitte noen år og lese på statens regning. Saken hennes var ikke endelig avgjort ennå, det var tross alt 25 dager igjen til virksomhetsoverdragelsen. Men han hadde skjønt at prostesetet ikke hadde noen sogneprest fra første nyttårsdag av. Ikke noen prost heller.

Heldigvis hadde de Marianne, kapellanen, og hun var satt opp som ansvarlig for gudstjenesten første nyttårsdag. Etter den var lista blank.

Han gikk og puslet på kjøkkenet før de første prestene begynte å komme inn døra til den ukentlige tekstgjennomgangen. Danderte Marie-kjeks pent på et fat. Var litt rastløs.

Lillian var tidlig ute, Dag og Åge likeså. Så kom Krister inn og smalt Bibelen sin i bordet.

«Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige,» proklamerte hen. «Jeg eeelsker tredje søndag i advent!»

«Fint,» sa Gabriel. «Men hverken du eller Åge har fått godkjent Tid.»

«Tid til hva?» spøkte Åge. Ingen lo. Alle var allerede lei av å spøke med at arbeidsplanleggingsverktøyet de hadde fått, het Tid. De hadde fått Tid. Ha, ha.

«Vi kan ikke få godkjent Tid når vi ikke vet hva som skjer med kapellanen,» sa Krister. «Vi har ingen å fordelen tiden og tjenestene mellom. Jeg vil jo ikke sette opp for lite arbeidstid, sånn at jeg ikke får tillegg for alt det ubekvemme jeg er helt sikker på at jeg må gjøre i løpet av våren. Så lenge tilleggene fastsettes før jeg har fortjent dem, så vil jeg først vite hvilke tillegg jeg skal få.»

«Men det heter overtid,» sa Gabriel. «Når prosten pålegger deg å gjøre noe uplanlagt.»

«Kan jeg få det skriftlig?» spurte Åge.

«Kristine må også ordne med Tid,» sa Gabriel. «For å få tillegg. Dere kan ha gruppearbeid med henne, og så lager dere arbeidsplaner dere imellom som vanlig.»

Da de andre kom, fikk Krister lov til å lese videre fra leseteksten i Matteus 11.

Da de gikk, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: «Hva dro dere ut i ødemarken for å se? Et siv som svaier i vinden? Nei! Hva gikk dere ut for å se? En mann kledd i fine klær? De som går i fine klær, bor i kongenes slott. Hva gikk dere da ut for å se? En profet? Ja, jeg sier dere: mer enn en profet! Det er om ham det står skrevet: «Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde veien for deg.» Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes. Men den minste i himmelriket er større enn han.