Hanna var ikke som Even. Hverken Krister eller Kristine hadde vært forberedt på at to babyer kunne være så totalt ulike.

Even hadde vært en rolig baby. Han hadde hatt sine dårlige dager, men jevnt over var han en rolig og forutsigbar fyr. Det var enkelt å ta ham med rundt på besøk og dagene hjemme hadde de kunnet bruke også til andre ting enn å passe på ham.

Med Hanna var det motsatt. Kristine følte at hun ikke hadde gjort noe annet enn å amme og trøste siden Hanna ble født. Hanna sov nesten ikke på dagtid, i senga lå hun nesten aldri mer enn en halvtime om gangen. Om natta ville hun ha mat annenhver time. Hun hadde aldri hatt kolikk, det var ikke noe galt med henne, hun var bare fryktelig slitsom.

Det var ikke noen vits i å ta henne med på besøk til noen, på kafè eller i kirka. Kristine  måtte ha fullt fokus på henne hele tida, og hvis hun var trøtt eller kjedet seg, ville hun ha pupp hele tida. Hele fuckings tida. Av og til måtte Kristine ut, men det skulle ganske mye flaks til for at hun hadde noe utbytte av det.

De første månedene hadde folk hatt masse forståelse. Venner og familie på besøk tilbød seg å bære og bysse og mente at hun sikkert hadde vondt i magen.

Så hadde de sakte, men sikkert begynt å trekke seg unna. Hanna fantes ikke søt eller sosial. Kristine hadde blitt mer og mer alene. Til slutt hadde til og med Merethe gitt opp Hanna. Hun hadde aldri sagt noe, men Kristine merket det. For de fikk nesten ikke møtt hverandre, og når de møttes, klarte aldri Kristine å konsentrere seg om det Merethe prøvde å fortelle henne. Hanna hadde gode dager innimellom også, hadde til og med hatt gode uker, men de kom ikke på bestilling. Og de dagene ville Kristine bare være i fred.

Krister hadde også gitt opp Hanna. Eller satt henne litt på vent. Hen tok sine runder med skrikende eller sutrete baby hver kveld, så Kristine kunne få en time eller to i ro og fred. Men hver adskillelse førte bare til at desperasjonen hos Hanna bygde seg opp og hun begynte å mase om mat selv om hun akkurat hadde spist.

Hun nektet smokk. Hun nektet flaske. I fire måneder hadde de forsøkt å få henne til å spise grøt, men hun var ikke særlig interessert i det heller.

Kristine satt på venteværelset på Helsestasjonen. Hanna skulle på kontroll, det var tid for å veie og måle igjen. Hun legger ikke nok på seg, tenkte Kristine. Hun stresser for mye, og hun vil ikke ha grøt.

Hver formiddag trillet hun en lang tur med Hanna, for at hun skulle få sove. Noen ganger trillet hun i skogen, bare for å kunne gå i fred fra verden og få gråte litt. Lyden av Hannas fornøyde sovepust var den vakreste lyden hun visste om. Når hun hørte den, senket hun skuldrene og knakk sammen.

Det var deres tur. Kristine kledde av Hanna og la henne på vekta. Helsesøster noterte og sammenlignet i helsekortet med forrige besøk.

«Hun får vel fast føde nå?»

«Ja,» sa Kristine. «Men hun foretrekker fortsatt pupp.»

«Det er på grensen til at du ikke kan fullamme mer nå,» sa helsesøster. «Før eller siden må du tvinge henne bort fra puppen. Gå deg en lang tur og la henne være igjen alene hos pappa. Kanskje det er enklere for henne å roe seg hos ham hvis hun ikke ser deg.»

«Han vil ikke,» sa Kristine og pustet dypt for å ikke begynne å gråte.

Det var kaldt og vått ute, så Kristine satt på venteværelset og ventet på at klokka skulle bli så mange at hun måtte gå ut på bussholdeplassen. Da ringte telefonen. Hun så at det var Gabriel.

«Jeg er veldig i beit for noen som kan ta en begravelse,» sa han. «Er Hanna så stor at du kunne steppet inn, bare den ene gangen? Og kanskje noen flere ganger etter nyttår?»

Nei, tenkte Kristine, men hun kjente at noe inni henne hylte ja. Ja. Hun måtte få gjøre noe annet og det var dette hun kunne aller best. Hun var en elendig mamma, men begravelse, det var lett.

«Send meg papirene på mail,» sa Kristine. «Så ringer jeg dem i kveld.»