«Jeg synes det er ukollegialt av henne,» sa Krister. «Å vikariere i sin egen stilling når stillingen ikke er utlyst.»

«Noen må avlaste,» sa Åge. «Så hvorfor ikke Kristine? Hun kjenner jo rutinene her.»

«Det blir ingen avlastning, for jeg må være barnevakt,» sa Krister.

«Barnevakt?» sa Åge. «Det er jo ditt eget barn.»

De satt med hver sin datamaskin og forsøkte å oppdatere Tid for neste kvartal. 1/3 av listene de hadde satt opp for sognene, var tomme. De hadde fylt opp to av tre tjenesteuker og tre av fire gudstjenester. Det var det.

«Vi må visst gå inn i rollen som de vise menn,» sukket Åge.

«Snakk for deg selv,» sa Krister kort.

«Eller de kjipe menn,» fortsatte han. «Det blir jo oss som må velge hvilke gudstjenester som ikke vil bli avholdt.»

«Vi må jo gå ut fra at en vikar kommer på plass før eller siden,» mente Krister. «Kanskje prosten finner en ledestjerne ut av mørket og inn i det underfulle lys.»

Begge var allerede drittlei av barnehagebesøk med julespill.

«Nå har vi sjansen til å unngå det vi ikke vil gjøre i neste kvartal,» mente Åge. «Vi setter kode VIK på det vi skulle ønske vi slapp. Og så fyller vi inn resten i vår egen Tid. Kristine kommer uansett ikke tilbake før i april, så det er ikke noe vits i å sitte og fordele tjenester med henne, er det vel?»

Åge begynte med å sette opp VIK på gudstjenesten om morgenen 1. nyttårsdag, andakt på juletrefesten og karnevalsgudstjenesten. Konfirmantene hadde han egentlig selv, men kanskje VIK kunne overta dem?

Kristine ringte de pårørende og avtalte sørgesamtale på kontoret fredag formiddag, for da kunne Tone passe Hanna. Tone tålte Hanna, og nå hadde Kristine en god grunn til å spørre henne om hjelp. Og da var Hanna bare noen meter unna.

Hvordan ble du sånn, tenkte Kristine.

Hun hadde vært ute og trillet mens hun snakket i telefonen. Hanna sov. I natt hadde hun nesten ikke sovet noen ting. Kristine hadde sett seg selv i speilet og syntes hun hadde fått enda mer blått under øynene.

Dette fikk hun bare ikke til. Å begrave en dame på 81 år med to voksne barn og fem barnebarn, det skulle hun få til. Det var kjempelett. Det hadde hun gjort mange ganger. Men samme hvor mange dager hun hadde Hanna, så fikk hun det ikke til.

Merethe hadde dagen før prøvd flere ganger å ringe nummeret hun hadde fått av Kjell. Nevøen hadde ikke svart, og heller ikke ringt tilbake, selv om hun hadde sendt en sms om hva det gjaldt. Nå duret det i mobilen igjen, og hun gjenkjente nummeret.

Han unnskyldte seg og sa at det hadde vært så mye på jobben de siste dagene. Merethe kondolerte og spurte hvordan han hadde det.

Han dro på det. «Jeg kjente henne egentlig ikke,» sa han. «Det er sikkert ti år siden sist jeg så henne, men jeg pleide å sende julekort.»

Han fortalte om et barndomsminne, at han hadde reist og besøkt tante Marit i byen. De hadde vært på museum. Han var ganske ofte der i barndommen, sa han, men så flyttet han for å studere, og senere i livet til konas hjembygd, så det var over førti år siden han hadde bodd i nærheten av tanta. Hans far var Marits bror – og han hadde vært død i åtte år.

«Så det er vel livet hennes kort oppsummert,» sa han. «Hun flyttet inn til byen da hun var rundt 25 år gammel og for omtrent tretti år siden flyttet hun utover til Dalen og kjøpte seg hus. Tror hun jobbet i butikk inni byen, eller kanskje på kontor. Hun ble kanskje pensjonist da hun flyttet, det er vel logisk?»

Merethe svarte ikke.

De avklarte praktiske detaljer rundt bisettelsen.

«Vi avtalte egentlig kistegrav,» sa han nølende. «Men nå har jeg endret til urnegrav. Det virker liksom enda mer stusselig å senke ned en kiste, hvis du skjønner… Hvis det blir nesten helt tomt i kirka. Ingen til å bære. Da er det kanskje bedre å bare la kista stå.»

Han mente at det sikkert var noen naboer eller pleiere fra sykehjemmet som ville komme. Selv trodde han at han kom sammen med datteren sin, men han var ikke sikker på om han kunne reise fra jobben akkurat den dagen.

«Du tror ikke hun har noe nettverk i byen som du ikke veit om?» spurte Merethe.

«Jeg er usikker,» sa han. «Hun virket alltid veldig ensom, fortalte aldri om noen hun var nær. Spør på sykehjemmet. Og hvis du virkelig er interessert, så pleide hun å ha en ekstranøkkel over dørkarmen på uthuset. Du kan jo se om den ligger der. Du får lov av meg. Ja, det er vel meg som skal arve dette…»

Han tidde. Kanskje han gruet seg, eller kanskje han skammet seg. Noen sorg var det ikke å spore i stemmen hans, og det var vel egentlig ikke så rart, innrømte Merethe for seg selv.

«Si at hun var snill, da,» sa han. «For jeg husker at hun alltid var veldig, veldig snill. En snill og vanlig dame, som det alltid var koselig å komme til.»