Hanna lå på badegulvet og hylte, og Kristine sto foran speilet og forsøkte å være rask. Hanna slo nevene i gulvet og sparket i dusjkabinettet.

«Jeg skal sminke meg,» sa Kristine til speilbildet sitt. Det var snart et år siden sist.

Hanna fikk tak i tøflene til Krister og begynte å utforske dem. Kristine lot som om hun ikke så at de tre små tennene hennes gnagde på den skitne sålen. Hun fikk de fire minuttene hun trengte for å føle seg presentabel på kontoret igjen.

Tone ventet på dem. Det var ennå over en time til Kristine hadde avtalt samtalen sin. Hun satte seg på kontoret til Tone og pratet om løst og fast, mens Hanna satt på gulvet og holdt rundt leggen hennes med den ene armen og stolbeinet med den andre.

«Hvis hun hyler, så tar jeg henne med ut i vogna,» sa Tone bestemt. «Dette skal gå bra, Kristine. Hun kommer ikke til å dø. Hvis jeg blir usikker på det, så veit jeg hvor du er.»

Kristine satt på gulvet og ammet Hanna lenge, før hun fant fram noen leker fra sekken og gradvis inviterte Tone med på å utforske dem sammen med Hanna.

Så gikk hun fra dem og låste seg inn på det tomme kontoret sitt. Den forrige vikaren hadde ryddet godt opp etter seg. Hun så seg selv i speilet og konstaterte at hun hadde blitt vant til å ikke sminke seg. Hun tok et papirlommetørkle fra boksen på bordet, spyttet litt på det og tørket vekk en mascaraflekk.

De pårørende kom litt før tida, slik de fleste pleide å gjøre. I dag gjorde det ikke Kristine noen ting, hun ville gjerne komme fort i gang. Det var de to barna som kom, en mann og ei kvinne i 50-åra. Kristine håndhilste på dem, og det var Nils og Frida.

Hun viste dem inn på kontoret og spurte om de ville ha kaffe.

«Gjerne,» sa Frida. «Hvis du har litt melk.»

Det slo Kristine at kvinnen så litt kjent ut, og etter fire sekunder kom hun på hvor de hadde møttes før.

Hun rygget ut av kontoret og inn på kjøkkenet. Fjernt fra kontoret til Tone hørte hun lyder fra Hanna, lyder av en type som kunne bety både gode og dårlige nyheter. Hun ble stående foran kaffemaskinen og merket at hun holdt pusten.

Hadde Frida gjenkjent henne?

Neppe, tenkte Kristine. Nå hadde hun klær på seg, var nysminket og gikk på to bein. Og hun var på jobb. Kanskje Frida hadde det sånn som hun selv ofte hadde det, at hun så noen og hadde en vag følelse av at de hadde møttes før. Sånn er det jo ofte når man jobber med mennesker. Og så spør man aldri, i alle fall gjorde aldri Kristine det, for hun kunne like gjerne glemme en enke hun nylig hadde møtt, som en av den avdødes grand-nevøer.

Hun hadde gravferd for 4-5 mennesker hver måned, 11 måneder i året. Frida tok kanskje imot 4-5 barn i uka, 11 måneder i året. I så fall tok hun kanskje imot over 200 barn i året, og nå var det åtte måneder siden Hanna ble født. Hun var en av veldig, veldig mange.

Hver fødsel var bare en dag på jobb, sa Kristine til seg selv, ikke noe spesielt, bare helt vanlig. Ingen jordmor gikk vel rundt etterpå og husket hver kvinnes fødsel. Hvert eneste sting. Hver dråpe. Lukter og kroppsvæsker og hyl og temperament. Ingen husket vel sånt. Hun var sikker på at hvis hun var jordmor, ville hun aldri husket det.

Hun tok med kaffekoppene tilbake til kontoret og konsentrerte seg hardt om å late som ingenting.