I morgen var det tredje søndag i advent, men det var to uker til jul. Merethe fikk det ikke helt til å gå opp for seg selv.

Menigheten hadde julemarked i dag. Hun skulle holde andakt og ha samling for barna. Hun gledet seg litt. Himmelen var knallblå og gresset var grønt langs veien når hun kjørte ut til kirka. Sånn hadde det vært mange ganger de siste åra. Men desembermørket var konstant, og uten snø ble det ekstra mørkt.

Hun tenkte på vintrene hun var på sin lille øy i nord, hvor oppslukt alt ble av mørket. Hvordan alt mistet fargene sine. Og på hvor utrolig lyst det hadde vært den sommerdagen hun gikk av båten med bagasjen sin.

Ikke rart nordmenn trenger jul, tenkte Merethe. Og sommerferie.

Hun hadde stått noen minutter foran speilet og vurdert om hun skulle ta på nisselue eller ikke. Snipp eller ikke. Bare en av tingene, eller begge deler. Nå hadde hun på skjorte og snipp, og ville ta på seg  lua når hun skulle ha samling med barna.

Det var alltid så mange avgjørelser å ta. Store og små.

Når hun først hadde begynt å tenke på øya si, ble den hengende igjen en stund. Hun husket første gang hun var på fastlandet igjen og ble oppmerksom på hvor stille alt var. Hun hadde trodd det var stille ute på øya, men der var alltid lyden av havet. En jevn lyd, hele døgnet, hele året. Havet skiftet også mellom mørkt og lyst, mørkt og lyst.

Men Merethe hadde funnet ut at hun hatet havet. Ingen grunn til å være nostalgisk.

Det var full fart på bedehuset da hun kom. Noen holdt akkurat på å tenne faklene utenfor. Merethe parkerte og ruslet opp bakken. Hun var ikke der så ofte.

Huset var gammelt. Kjøkkenet var fra 70-tallet. Tapeten i gangen var stygg. Men huset hadde sjel. Lukta av hundre år med vafler og kaffe hang igjen i veggene. Biblene i bokhylla var fra 1978. Søndagsskolefanen sto parkert i et skap i kjelleren. Misjonsforeningens styre hadde ikke blitt skiftet ut på femten år. Men julemarked var det.

Èn gang i året ble huset fullt av liv igjen. Det virket som hele huset sto brakk og ventet de 364 dagene til neste gang. Og så døde det igjen samme kveld. Men akkurat i dag summet det av forventing i storsalen og det dampet på vinduene til kjøkkenet.

Merethe trakk pusten dypt da hun sto i døra til storsalen. Det var så flott! Langs veggene sto det salgsbord med votter og krumkaker og julekranser og julepynt og mer eksotiske ting fra misjonen, og over hele gulvet var det tett i tett med bord og stoler. Utenfor kjøkkendøra sto et langbord klart med kaker og kaffekanner. Serviset var fra 50-årsjubileet i 1963, bittesmå kaffekopper og små skåler med bilde av bedehuset og årstallet 1913 på. Fra Figgjo.

At ikke noen hipstere bare kommer og overtar dette billig, tenkte Merethe. Mer retro og nostalgisk kan det vel ikke bli.

Hun kjøpte seg iskake, sjokoladekake og kaffe med påfyll inkludert, og satte seg ved et av bordene på langsiden. Snart kom en familie hun kjente og satte seg sammen med henne. Lederen for misjonsforeningens julemarkedkomitè tok ordet og ønsket velkommen. Hun leste et bibelvers, og så sang alle «Gjør døren høy, gjør porten vid.»

Merethe lente seg tilbake og myste mot skinnet fra stearinlyset på bordet. Ute hadde det begynt å høljregne. Inne ble det varmere og varmere.

Langt fra bispevalg. Langt fra internett. Langt, langt hjemmefra, og langt fra alle beslutninger hun måtte ta om juleferien.