Vi tenner det tredje lyset for retten til rent vann. Takk for det livsviktige vannet! Vi ber om at alle barn skal få rent vann å drikke og vaske seg med, og at ingen skal gå i timesvis for å hente vann.

Krister hadde lest opp tredje søndag i advent-bønnen fra Kirkens Nødhjelp i gudstjenesten i dag. Bortsett fra det hadde hen ikke klart å følge opp sine egne intensjoner om å gi gudstjenesten det preget hen mente den burde ha.

Håp, trøst, seier.

En trengte ikke være Gud for å vite at verden trengte mye av det akkurat nå. Det var bare krig og elendighet på nyhetene, bortsett fra på Norge i dag. Og Norge Rundt. Norge Rundt var 40 år og hadde feiret med fire ganger så lang sending som vanlig.

Det ga Krister litt tro på menneskeheten og verden. Alle de engasjerte sjelene rundt om i landet. Små problemer som fikk gode løsninger. Dyr i nød som ble reddet av snille mennesker. 90-åringer som danser. Bunader og håndarbeid. Sjeldne yrker og verdensrekorder. En gutt som førte statistikk over rosinene i Go morgen-yogurten. Små ting, store ting.

Og det var denne stemningen Krister hadde kommet inn i da hen forsøkte å skrive preken natt til lørdag. Hver gang hen forsøkte å skrive noe om Syria eller Irak eller Nigeria, så begynte kjenningsmelodien til Norge Rundt å kverne rundt i hodet. Og prekenen ble deretter.

Håpet ble så innmari, innmari lokalt. Det trøstet ikke Syria i det hele tatt.

Hen hadde valgt Håpstango som salme etter preken, og da kom den rette følelsen plutselig rett i hjertet hans, men da var det jo altfor seint.

Ingen i menigheten visste hva slags planer og drømmer hen egentlig hadde hatt for ukas eksegese, så de takket som vanlig for en fin preken. Hen hadde hatt sjansen til å si noe viktig. Hen hadde hatt sjansen, men ikke grepet den. Og ingen brød seg om at hen ikke grep den. Kanskje Jesus brød seg. Krister håpet det.

Hen satt på bussen nedover mot byen for å møte moren sin. De skulle handle julegave til Kristine. Krister skammet seg i dypet av sin sjel for å handle på en søndag, og at på til tredje søndag i advent. Håp, trøst, seier. Men det var i dag Kjersti hadde tid.

Etter en gudstjeneste klappet Krister alltid sammen. Hen satt og døste på en vindusplass og forsøkte å lese gårsdagens Klassekampen. Avisa ble ofte liggende ulest på matta. Hen pleide å plukke den med seg, om ikke annet, så for å gi den en luftetur før den havnet i papiravfallet.

«Jasså,» sa noen på setet bak. «Du leser Klassekampen? Det er nesten ingen som tør å lese den i offentlig, synes jeg. Men du sitter der, freidig og fin, og leser Klassekampen.»

Krister snudde seg. Der satt en litt sliten fyr i kjeledress, med en stor pose tomflasker stående i midtgangen ved siden av seg.

«Ja,» sa Krister. «Det er den eneste avisa vi synes det er verdt å abonnere på for tida.»

«Du lar deg ikke lure,» sa fyren. «Jeg ser at du ikke lar deg lure. De andre avisene, hva med dem? De har samme jævla eier alle sammen. De skriver det samme. De skriver løgn. Noen har kjøpt og betalt dem, veit du. Men hva med Klassekampen?»

«Den er det ingen som eier,» prøvde Krister seg.

«Nemlig,» sa fyren. «Den er det ingen som eier. Derfor kan de skrive det de mener. Jeg veit en del om dette her, forstår du. En gang var jeg rik. Så spilte jeg bort alle penga mine. De jeg hadde arva. Før det så var jeg en av dem. Jeg var kapitalist! Jeg tenkte bare på penger! Kapitalist! Hører du? Kapitalist! Men så forsto jeg det… Alt var bare løgn, alt var falskt. Du veit de som er på Bjerke? Det er svarte penger, veit du, alt det der. Jeg kjenner en fyr, han eide en hest, den var verdt millioner, han hadde kjøpt den med svarte penger, betalt den kontant, og så kunne han selge den igjen. Hver dag på Bjerke, folk som vinner, selger bongene sine. Betal 10 000 for å vinne 8 000, liksom, hva gir du meg? Klart det er svarte penger.»

Han fortalte noen lange og innviklede historier fra sitt tidligere liv, og langsomt gikk det opp for Krister at dette måtte være sant. Så god fantasi kunne ingen ha.

«Alt er pil råttent,» avsluttet fyren. «Pil råttent! Vi pissa på sosialdemokratiet! Jeg var kapitalist. Kapitalismen har ingen fremtid.»

Bussen stanset på en holdeplass. Han reiste seg brått og trakk posen sin etter seg ut av bussen.

Krister satt igjen og så etter ham. Endelig var kjenningsmelodien til Norge Rundt erstattet av en helt annen sang. Da hen gikk av bussen nynnet hen om og om igjen for seg selv.

«Bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg noen som vet! Intet er mere som skrift i sand, enn løfter om kjærlighet…»