Merethe hadde bestemt seg for at hun skulle få sove så lenge hun ville i dag, men da hun våknet, var klokka bare 08.06.

Hun var lys våken. Det var skrekkelig irriterende, fordi hun ikke hadde noe å gjøre før seint på ettermiddagen. Noen dager var det deilig, men nå hadde det blitt litt for mange av disse dagene denne høsten. Nå kjentes det egentlig mest sårt å våkne opp uten å ha noen å treffe eller noe å gjøre. Nå kjente hun seg ensom.

Etter å ha sett noen episoder av en tv-serie, hadde klokka passert ti. Merethe bestemte seg for at hun ikke kunne bli inne hele dagen. Hun kunne sikkert bli liggende på sofaen i pyjamas og se viserne på klokka gå, uten å egentlig bli rastløs, men det hadde blitt for mange sånne dager nå.

Hun dusjet lenge, skrudde vannet varmere og varmere. Skrubbet seg med svampen. Vasket håret, selv om hun hadde gjort det dagen før også. Alt for å få denne dagen til å gå. Tolv dager igjen til julaften. Snart var julaften over.

Da hun kom ut fra badet, sjekket hun mobilen. Ingen meldinger. Ikke noe nytt på Facebook, ikke noe på WhatsApp. Før hadde hun og Kristine holdt kontakten hele døgnet på WhatsApp og møttes minst annenhver dag, men nå møttes de ofte bare en gang i uka. Forrige uke hadde de ikke møttes i det hele tatt.

Merethe sa at det ikke gjorde noe, men det var løgn.

Noe hadde skjedd i familien til Krister og Kristine da Hanna kom. Ikke bare det at Hanna var en krevende baby, men også noe med fokuset. De hadde blitt en kjernefamilie. For et år siden hadde de åpnet huset både julaften og førstedag for ensomme kollegaer.

I år hadde ikke Merethe en gang tenkt tanken på å feire jul hos dem. Leiligheten deres hadde lukket seg, og hun hørte ikke lenger til.

Bisettelsen hun skulle ha på torsdag slapp ikke taket. Etter at hun hadde snakket med nevøen, hadde hun ligget lenge våken om kvelden. Det var noe der. Noe som dro i henne.

Hver gang hun skulle ha gravferd for noen som var enslig, kjente hun på spenning og et slags ubehag. Det hadde blitt noen enslige, gamle damer uten barn hittil i karrieren, for å si det sånn.

Når hun satt på en sørgesamtale der avdøde alltid hadde bodd alene, måtte hun ofte konsentrere seg for å ikke begynne å tenke på sin egen alderdom. Lure på hvem som kom til å velge salmer og kjøpe bårebukett, på hvem som skulle rydde i leiligheten hennes og få alle klærne avgårde til Fretex. Lure på hvem som kom til å savne henne, om noen ville savne henne så mye at livet aldri ble det samme for dem igjen fordi hun ikke lenger var der.

Ingen savnet Marit.

Merethe satte seg i bilen og kjørte utover i Dalen. Sykehjemmet var nytt og lå midt mellom Joker-butikken og skolen. Hun parkerte utenfor. Det var ikke hennes jobb å ha andakter der, hun hadde bare vært der noen få ganger. Noen få sognebud. Hun husket hvert eneste ett, hver detalj av korridoren fra resepsjonen til den palliative avdelingen i andreetasjen.

Nå gikk hun til resepsjonen og fortalte hvem hun lette etter. En vennlig ung mann pekte nedover korridoren, motsatt vei. Der hadde hun aldri gått før, men lydene var de samme. Lyden av alarmen når noen hadde dratt i snora, subbing av tøfler, vaskemaskiner, TV med litt for høy lyd.

I taket blinket romnummerene til dem som hadde trukket i alarmsnoren akkurat da. På gulvet var de linoleum, og på veggene hang det håndarbeid som, stilen tatt i betraktning, godt kunne vært påbegynt en gang før 1970.

På vaktrommet var det ingen, så Merethe gikk videre til dagligstua. Der satt flere gamle i hver sin lenestol og spiste. De så ganske slitne ut, alle sammen. Hun fikk kontakt med en eldre sykepleier og spurte etter Marit.

«Ja, hun er død,» sa sykepleieren. «Det vet dere vel?»

«Ja,» sa Merethe. «Det er meg som skal begrave henne. Jeg leter etter flere pårørende.»

«Hun fikk ikke noe særlig besøk. Jeg kan egentlig ikke komme på noen spesiell…»

Merethe spurte om hun kunne få se rommet hennes, men fikk beskjed om at det allerede var ryddet og tatt i bruk av en ny beboer.

«Men hvem har hentet sakene hennes?» spurte Merethe.

«De står her inntil videre,» sa sykepleieren. «Det er visst en nevø som skal hente dem, ifølge byrået.»

Han gidder sikkert ikke hente det, tenkte Merethe.

Hun tilbød seg å ta det med seg og levere det videre. Pleieren nølte litt, men trakk på skuldrene og sa det var greit.

Da Merethe dro fra sykehjemmet, hadde hun to pappesker i bagasjerommet på bilen. Hun ble ikke enig med seg selv – kunne hun åpne dem? Eller ikke?