Tirsdag 13. desember

De spilte Lucia-sangen på radioen mens Merethe kjørte utover mot Dalen om morgenen. Det var ingen som gikk Lucia-tog på kontoret hennes. De fire sognene i kommunen hadde felleskontor for alle ansatte, ikke så langt fra togstasjonen, men ganske langt fra tre av kirkene.

Kontorfellesskapet var sterilt og kjedelig. De seks prestene satt på hvert sitt overdimensjonerte kontor – bortsett fra kapellan Gry, som hadde kommet sist og fått tildelt et mindre som egentlig var ment for kateketen. Merethe satt vegg i vegg med Gry. Hun hadde et stort vindu som vendte ut mot gågata.

Hun hadde forsøkt å gjøre kontoret mindre anonymt. Hengt opp et ikon hun fikk til ordinasjonen, fylt noen hyller med bøker, hadde to små potteplanter og litt nips i vinduskarmen. Nå i mørketida tente hun gjerne et telys eller fem mens hun var på kontoret, særlig hvis hun ventet besøk. Ved siden av datamaskinen sto et bilde av Even, fra da han var nesten ett år gammel.

Merethe sto i døråpningen og kikket rundt seg. Forsøkte å se for seg hva folk tenkte om henne når de kom inn, hva slags menneske det så ut til å bo på dette kontoret.

Hvis hun en gang havnet på institusjon, ville det også vært viktig for henne. Både å ha ting som fikk henne til å trives, og ting som viste hvem hun var eller hvordan hun hadde lyst til å være. Å vise fram hjemmet sitt, selv om hun ikke var hjemme.

Hun hadde båret de to pappeskene inn fra bilen og satt dem fra seg i sofaen. Hun hadde bestemt seg for å åpne dem. Nevøen hadde jo til og med sagt at hun kunne låse seg inn i huset. Da måtte det vel være greit å åpne noen esker.

Forsiktig åpnet hun den første, den letteste, og tittet ned. Klær. To par bukser, tre bluser, et pent silkesjal med fugler på, en bomullsgenser og en lett ulljakke. Noe undertøy var det også, og et par tøfler. Ingen ytterklær.

Den andre esken var ganske mye tyngre, og helt full. Merethe åpnet den og satte utover bordet:

  • En tynn messingvase (stygg, tenkte Merethe)
  • En porselenstallerken med motiv fra rådhuset i hjembygda
  • Et gammelt, mosegrønt brillehus (men ingen briller)
  • Ei skrivebok som det ikke var skrevet noe i
  • Ei håndveske, med vanlig rot som ofte er i vesker
  • To porselensfigurer: En liten fugl og en hund
  • En moderne kaffemaskin, sånn med kapsler
  • To esker kaffekapsler, den ene var åpen og manglet tre
  • Fire fotografier med enkle rammer
  • To julekort

Det var kaffemaskinen som tok opp nesten hele esken. Noen måtte ha kommet til henne med den, noen som visste at Marit var glad i kaffe. Noen som ville kjøpe noe fint til henne, noen som hadde stått i butikken og lurt på hva for noe fint de kunne gi Marit på sykehjemmet. For det var garantert ikke noe Marit selv hadde tatt med seg, tenkte Merethe, da ville hun vel tatt med seg mye mer.

Julekortene var fra en nabo og fra noen som het Marie. Vi sees snart, skrev Marie. Hun hadde slurvete skrift, Merethe måtte nesten gjette seg til hva som sto.

Da hun hadde stavet seg gjennom det tettskrevne kortet, visste hun fortsatt ikke hvem Marie var, bare at de hadde fått snø til jul, at det gikk bra på jobben og at Niklas og Morten hilste så mye. Og at Marie savnet Marit og tenkte på hyggelige møter de hadde hatt, uten at det ble presisert hva dette hadde gått ut på eller når det hadde skjedd.

To av fotografiene var lette å tolke. Det var et ganske nytt bilde av huset hennes, og et gammelt bilde som måtte være Marit selv som ung (hun hadde vært vakker). Så var det et bilde av to jevngamle kvinner – Merethe kom på at hun ikke visste hvordan Marit så ut, men hun gjettet at den ene var Marit – og ei jente på rundt ti år. Utfra kvaliteten på bildet anslo Merethe at bildet var fra 70-tallet.

Det fjerde bildet var av en konfirmant og en som kunne være hans yngre bror, og det som sikkert var moren og faren. Marie, tenkte Merethe, og Niklas og Morten, og Maries eks-mann siden hun ikke hilser fra ham.

Det var ikke noe bilde av noen som kunne være nevøen, og han hadde ikke besøkt henne på ti år, så kaffemaskinen var ikke fra ham.

Merethe ringte til sykehjemmet. Det tok ganske lang tid før hun fikk snakke med noen fra avdelingen Marit hadde bodd på.

«Jeg har hørt at Marit sjelden fikk besøk,» sa Merethe. «Men hun fikk tydeligvis besøk av noen. Og hun hadde bilder på rommet sitt. Hvem besøkte henne?»

Kvinnen i andre enden måtte tenke seg om. «Det var en nabo,» begynte hun. «En gammel dame, jeg husker ikke hva hun het. Det var henne som varslet, sånn at Marit til slutt ble vurdert til å få plass her.»

Ikke henne som kjøpte kaffemaskinen, tenkte Merethe.

«Og det var en dame. I 40-åra, kanskje. Hun var innom ganske regelmessig, men ikke ofte. En gang hadde hun med seg en guttunge. Jeg tror Marit hadde bursdag ikke så lenge etter jul, hun fikk den kaffemaskinen i kombinert jule- og bursdagsgave av denne kvinnen. Men jeg vet ikke om hun fikk brukt den noe særlig…»

Det var tydelig at hun forsøkte å tenke bakove, men måtte til slutt bare beklage, hun visste ikke hvem kvinnen hadde vært. Ikke hvem Marit hadde hatt bilder av heller.

«Men jeg tror det ene er av henne selv som ung. Og det andre er av henne og to til.»

«Spurte du henne aldri?» spurte Merethe.

Damen i andre enden nølte litt. «Hun hadde så sterk demens da hun kom hit at det egentlig ikke er noen her som har snakket med henne.»

Etter å ha avsluttet samtalen, satt Merethe en liten stund og fingret med porselensfigurene. Så heiv hun på seg jakka og gikk ut til bilen. Fotografiene puttet hun ned i en konvolutt og tok med seg i veska.

Hun kjørte til huset. Det var ikke vanskelig å finne fram, selv om alle veiene het noe med fuglenavn og alle husene var omtrent like store. Huset til Marit var et av dem som ikke var pusset opp noe særlig, og ingen hadde gjort noe med hagen på en god stund. Ikke bare den siste sesongen, men flere år.

Det tetteste nabohuset så like slitent ut, men der var hagen ganske velstelt. Merethe hadde sett bevegelse bak gardinet da hun parkerte langs veien, og bestemte seg for å ringe på der før hun begynte å lete etter nøkkel.

Hun ble ikke overrasket over at det var en eldre dame som åpnet døra. 70 år, kanskje, med strikkejakke over skuldrene og briller i snor rundt halsen.

«Er det selveste presten? Kom inn,» lokket hun. «Jeg satt bare og løste kryssord.»

«Jeg bare lurte på om du var den naboen som besøkte Marit på sykehjemmet,» sa Merethe forsiktig.

«Det er meg som passer på huset til hun kommer tilbake igjen,» svarte damen ivrig. Så kikket hun en gang til på Merethe, og kom kanskje på at hun ikke sto på døra bare for å gi avveksling fra kryssordløsingen.

«Er hun død? Siden det er deg som spør?»

«Ja,» sa Merethe. «Ja, nå er Marit død.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s