Merethe fant ikke Marie.

Naboen hadde sett på bildene og sagt at joda, den kvinnen som sto ved siden av Marit på bildet, hun het Rut. Og barnet het Marie. Og de hadde bodd hos Marit lenge, i sikkert femten år.

Men da Merethe ville vite hvor Rut bodde nå, fortalte naboen at Rut døde for tretten år siden. Hvor Marie hadde blitt av, visste hun ikke.

Ikke var det noe i leiligheten som kunne fortelle Merethe etternavnet eller adressen til Marie, heller. I alle fall ikke noe som lå synlig. Merethe hadde blitt enig med seg selv om at hvis hun ble med inn i huset, ville hun oppføre seg som om hun kom hjem til noen som sørget. Altså ikke begynne å rote i skuffer og skap, bare danne seg et inntrykk av hvem som bodde der. Bare se, men ikke røre.

Huset til Marit bar preg av å ha vært forlatt en stund. Naboen sa at det var henne som hadde ryddet og vasket over huset etter at Marit dro. Kjøleskapet sto og duret, tomt. På kjøkkenbordet var det en liten bunke med lokalavisa, datoen på den øverste var dagen før hun dro. Blomstene i vinduet hadde tørket ut og dødd.

På en oppslagstavle hang det blant annet to postkort fra Marie. Hun hadde vært på høstferie i Roma og sommerferie i Drøbak, og hun hilste så mye fra gutta og gledet seg til å komme på besøk snart igjen.

Merethe brukte hele dagen, og hele kvelden, på å forsøke å finne etternavnet til Rut eller Marie. Tanken på at det satt noen et sted og var glad i Marit, og kanskje ikke visste at hun var død, engang, ble helt uutholdelig.

Hun håpet at Marie hadde sett dødsannonsen. Men sjansen for at hun leste lokalavisa her, var nok ikke særlig stor.

Vanligvis ville hun ringt Kristine og spurt om hennes mening. Etter å ha nølt en times tid, ringte hun. Men Kristine hadde bare tid til å prate i ti minutter, og virket ukonsentrert.

Noe fikk henne til å ringe Dag i stedet.

«Jeg sitter og ser på SVT,» sa Dag. «Jeg har funnet to sesonger av en perfekt TV-serie: Tro, Hopp och Kärlek.»

«Den har jeg ikke sett,» sa Merethe.

«Tre präster och en pastor har tröttnat på singellivet och letar efter den stora kärleken. Her finns tro, her finns hopp, men kan dom hitta kärlek?» reklamerte Dag. «Du burde se den. Jeg raste gjennom første sesong på null tid. Lærte egentlig utrolig mye. Jeg vet ikke om det er fordi programmet er bra, eller fordi jeg er en dust.»

«Kanskje litt av begge deler?» foreslo Merethe.

«Tenk at det finnes flere prester enn meg som ønsker seg noen å dele livet med,» sa Dag. «Det gir mot til å leve og mot til å tro. Fred være med dere.»

«Du har ingenting å klage på,» sa Merethe. «Du har tre barn. Det er garantert noen som kommer i begravelsen din.»

Men da de hadde lagt på, fant hun også SVT på nett og lot seg røre av Filip, Kristin, Åse og David.

Om natten drømte hun om Marie og Rut.