Det hadde vært stille i kirka da hun kom, og det var fremdeles stille. Hun hadde hørt noen som hostet, så det måtte være noen der. Merethe sto i sakristiet og kledde seg om.

Hun hadde selv foreslått for byrået at de skulle trykke «Ikke en spurv til jorden» som en av salmene i programmet. Det ble bare to. Den andre var «Så ta da mine hender.» Hun hadde skrevet en andakt med utgangspunkt i «Ikke en spurv til jorden.» Nå angret hun. Det gjorde hele bisettelsen bare enda tristere.

Da hun hadde vært ute for å hilse på de pårørende, hadde første rad vært tom. Hele kirka hadde vært tom, bortsett fra han fra byrået som sto i døra for å dele ut progammer. Nå som klokkene hadde begynt å ringe og hun gikk ut i kirka, satt det fem mennesker der, spredt i benkeradene på midten. En av dem var naboen hun hadde hilst på to dager før.

Kista sto og lyste hvitt med en enkel bårebukett på toppen. Det var nevøen som hadde bestilt den, men han var ikke der. Og det var to kranser, en fra den nærmeste naboen og en fra fagforeningen hennes. Merethe merket seg det, at Marit ble husket i fagforeningen selv om hun var 95 år. Kanskje hun hadde vært tillitsvalgt.

Men Merethe hadde i det store og hele ikke så mye å si i minnetalen denne dagen. Og Marie hadde ikke kommet.

Etter bisettelsen kjørte Merethe tilbake til kontoret sitt og lukket døra bak seg. Nå var det åtte dager til julaften. Ingen savnet Marit, og selv visste hun ikke hvor hun skulle være på julaften.

Hun hadde sagt til alle at hun skulle reise hjem. Ingen kunne undersøke om hun faktisk gjorde det. Til Kristine og Krister kunne hun si sannheten, men ikke før etter jul. Nå gjaldt det bare å finne et sted å reise, så hun faktisk var borte julaften.

Hvem kom til å bestille bårebuketten hennes, når den tid kom? Hun hadde ingen søsken, så det kunne ikke stå «Hvil i fred, Kjære Tante» sånn som i dag. Kanskje hvis hun fant seg et koselig kall på slutten av yrkeslivet og ble boende der som pensjonist, sånn at menigheten ble så glad i henne at de ville sørge for begravelsen. Den nye presten i bygda kunne forrette og trøste alle som var i sorg –

Hun kunne ikke sitte og tenke sånn i en alder av 34 år.

Men hun følte at tida var i ferd med å renne ut. Hun burde vært etablert nå, med kone og et lite barn. Hvem ville etablere seg med en sær 34-åring som ennå ikke hadde vært i noe seriøst forhold?

Enten måtte hun forsone seg med det og innstille seg på å være alene. På å aldri bli mor. Det var egentlig verst. Hver gang hun trodde hun hadde forsont seg med det, ble hun liggende til langt på natt og gruble over hvordan akkurat hennes sønn eller datter ville vært. Hun så på barnebilder av seg selv, og lurte på om henne baby ville lignet henne.

Hun hadde jo Even og Hanna. Men så hadde hun kanskje ikke det. Og så var de uansett ikke hennes. Da Kristine ble gravid og hun hadde tilbudt seg å være medmor for Even, hadde det vært for å hjelpe Kristine. Men kanskje også for å hjelpe seg selv. Even kunne like gjerne vært hennes.

Merethe dro hjem like etter lunsj og skjenket seg et glass rødvin som hun tok på styrten. Og så et til, selv om hun visste at hun ikke burde. Så slo hun av mobilen og fortsatte på sesong en av «Tro, hopp och kärlek.»