Fredag 16. desember

Kristine hadde sjekket at den lilla stolaen hang på kleshengeren inni albaen, sikkert ti ganger. Tenk at det var et år siden sist. Hun burde fått renset den albaen, forresten, når den først skulle henge i skapet så lenge… Eller kanskje det var like greit at hun ikke hadde gjort det, for skapet i sakristiet var så støvete. Hun kunne heller sørge for at den var nyrenset til den første gudstjenesten etter permisjonen.

Som om hun kom til å huske på det.

Albaen hang utenpå skapdøra og Kristine satt på stolen i hjørnet og forsøkte å amme Hanna, som var mer interessert i ikonene på veggen enn i puppen. Hun hadde ikke tatt amming med i beregningen da hun trakk på seg presteskjorta, så hun satt og blottet magen og vel så det.

Hun hadde ennå tre kvarter før det skulle starte.

Hanna slapp puppen for femtende gang fordi døra inn til kirkerommet åpnet seg. Kristine håpet inderlig at det var noen hun kjente. Hun forsøkte å dra skjorta ned, men Hanna var i veien.

Det var Frida som sto der. Hun begynte å spørre noe om noen blomsteroppsatser, men så på Hanna og tok seg i det.

«Det er veldig fristende å dra noen klisjeer om liv og død nå,» sa Frida. «Nå var det veldig godt å se et lite liv.»

Hun tok et forsiktig skritt inn i rommet.

«Hvor gammel er hun?»

«Ti måneder,» sa Kristine og prøvde å hindre Hanna i å åle seg ut av armene sine.

«Så heldig hun er som fortsatt får pupp, selv om mamma er på jobb,» sa Frida. «Det er så mange som tror de må slutte å amme når de begynner å jobbe. Jeg er jordmor, og jeg prøver å si til kvinnene jeg møter at de bare må amme så lenge barna vil ha…»

«Du tok imot Hanna,» sa Kristine uten å ha avtalt det med seg selv.

Frida så forvirret på henne.

«28. januar, sju uker for tidlig,» fortsatte Kristine.

«Da kan du egentlig tenke på henne utviklingsmessig som åtte måneder og ikke ti,» sa Frida raskt og rygget ut av døra igjen.

Kristine ville bare grave seg ned, eller finne en annen prest til å forrette. Nå. Med en gang. Men hun spøkte ikke engang om det da Krister kom for å ta med seg Hanna. Hen var åpenbart ikke i spøkehumør.

De få gangene hen måtte ha Hanna helt alene, visste hun at hen egentlig gruet seg, fordi hen ikke hadde noe å stille opp med hvis Hanna slo seg helt vrang.

«Hull i tidsregnskapet mitt,» kommenterte hen. «Hvis hun skriker. Hvis hun sover, kan jeg gå tur og tenke på prekenen min, og da kan jeg kalle det for ubunden tid.»

«Hvis ikke jeg satt her, så måtte du kalt det overtid,» sa Kristine. «Da jeg gikk på Praktikum, fantes det ikke overtid.»

«De som tok eksamen i juni er det første kullet som har lært om overtid,» sa Krister. «Vel, det er jo fint å slippe å jobbe overtid, men hvis dette ikke blir ubunden tid, må jeg nok ubinde noe av tida mi hjemme enten i kveld eller i morgen.»

Kristine vasket ansikt og hender, og anstrengte seg for å ikke lytte etter Hanna-lyder mens hun gjennomgikk papirene sine en siste gang.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s