Lørdag 17. desember

Kristers ubundne tid startet klokka 05.17 lørdag morgen. Hen bestemte seg for å runde opp til nærmeste hele time, og skrive timer fra klokka fem. Prosten kunne ta det med ro, det ble ingen utregnet tilleggslønn for dette, for det var hverken godkjent av ham eller planlagt på forhånd.

Hanna lå i senga sammen med Kristine, med tørr bleie. Krister følte seg ganske fornøyd med seg selv. Det hadde gått bra dagen før. Hverken hen eller Hanna hadde dødd mens Kristine jobbet. Nå håpet hen Hanna holdt seg i ro i senga en stund, så hen kunne få minst to ubundne timer å føre.

Gudstjeneste, ja. Igjen. Inspirasjonen var ikke på topp denne adventstida heller. Noen prester elsker jul. Andre prester hater jul. Og noen blir bare ikke så veldig beveget. Krister regnet seg blant de siste.

Vårt Land hadde tidligere i uka referert til Kirkerådets risikomatrise for Den norske kirke. Der framgikk det at en sentral risikofaktor nå var: Gudstjenestelivet blomstrer ikke. Når et av målene var Gudstjenestelivet blomstrer, forsto til og med Krister at det gikk gal vei. Selv om det ikke var statistikk som var hovedinteressen.

«Er det katastrofe,» spør journalisten i Vårt Land.

Og direktøren i menighetsutviklingsavdelingen svarer: «Dette går til sentrum av det som er vår kirkelige utfordring. Situasjonen er ytterst alvorlig, her kreves det strategier og handling for å minimere risikoen.»

Hm, tenkte Krister. Responsen på den strategiske satsningen Gudstjenestelivet blomstrer, hadde blitt Gudstjenestelivet blomstrer ikke. Hvis hen skulle overføre analysen til sin egen lokale kontekst, sånn som Kirkerådet ville, hva slags ny strategi kunne vise vei? For gudstjenestelivet blomstret helt klart ikke noe særlig i Marta etter at blomsterkomiteen i den gamle kirkeringen bokstavelig talt døde ut.

Dusteråd, tenkte Krister. Her er det over hundre på gudstjeneste minst to søndager i måneden. Julaften har vi fullt hus to ganger.

Men fjerde søndag i advent var sjelden den kirkeårsdagen som blomstret kraftigst, så Krister formulerte en strategi for kommende søndag: Gudstjenesten skal få livet i menigheten til å blomstre helt til julaften.

Fram mot jul dukket det opp så mange rare, og noen fine, tekster om slektskap og familie. Nå var det Rut som var lesetekst igjen. Om svigermoren som ble fostermor for svigerdatterens sønn, fordi hennes egen sønn, svigerdatterens mann, hadde dødd barnløs. Og hun hadde ingen mann som kunne ta vare på seg før fostersønnen kom.

Krister strevde med prekenen. Igjen. Med Marias lovprisning som evangelietekst og Noomis redning som lesetekst, burde hen si noe om en Gud som redder. Det var egentlig en fantastisk tekstsammensetning. Bare synd hen ikke hadde kunne ta ut ubunden tid til prekenskriving på et annet tidspunkt.

Hen forsøkte å sette opp et tankekart, og noterte stikkordene

  • Even
  • Ensomhet
  • Queer familie
  • Slekt skal følge slekters gang (David)
  • Frelst gjennom (andres) fødsler
  • Hvem skal Jesus redde?
  • Snart er det jul

Og så våknet Even før hen rakk å notere flere ideer enn dette.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s