Merethe hadde våknet tidlig og sittet og sett ut på tåka. Adventsstjerna i vinduet var vel neppe synlig fra naboblokka, engang. På veiene var det såpeglatt og hun var nesten i tvil om hun torde å kjøre. Men ut i Dalen går det ikke noe særlig busser på søndager, så hun hadde ikke noe særlig valg.

Allerede da hun parkerte utenfor kirka og gikk ut av bilen, merket hun at Terje allerede var der. Han kom alltid før henne på søndagene, uansett hvor tidlig hun var på plass. Det var lys fra vinduene oppe på galleriet, og hun hørte så vidt tonene fra orgelet gjennom treveggene.

Da hun låste seg inn, hørte hun ham enda bedre. Han øvde. Hun hadde forstått at det var forskjell på å øve og øve, og nå øvde han. Øvde på å bli bedre på orgelet, ikke på en bestemt salme.

En gang hadde han sittet og øvd mens hun satt på sakristiet og jobbet med en preken. Han hadde ikke visst at hun var der, så etterpå hadde han sagt beklager. Han hadde ikke ment å forstyrre med øvingen sin. Men Merethe hadde aldri tenkt på forskjellen på å øve og øve før, og syntes det låt akkurat likt begge deler. Akkurat like fin bakgrunnsstøy. Det hadde hun selvsagt ikke sagt til Terje.

Merethe gikk ut i det mørke kirkerommet og sto stille en stund. Tåka utenfor slapp ikke noe lys inn, det var bare lyset fra galleriet og det grønne lyset som fortalte at en sidedør var nødutgang.

Adventsstaken sto på et lite bord i koråpningen. Tre lys var tent. I dag skulle hun tenne det fjerde. Det sto ikke akkurat frivillige i kø for å hjelpe til, og i dag var hun helt alene om å dra gudstjenesten sammen med Terje.

Han hadde ikke hørt at hun kom inn. Han var dypt konsentrert om noen lyse toner i orgelet. Hun så på ryggen hans hvor hardt han jobbet, men bestemte seg for å avbryte ham likevel. Var han opptatt, ville han bare bjeffe tilbake og ikke la seg forstyrre uansett.

«God morgen,» ropte hun. Det ljomet i det tomme rommet.

Merethe innså at det var første gang hun hadde åpnet munnen den dagen. Hun tenkte på munker og nonner, som lot den tidlige bønnen være dagens første ord. Nå hadde hun latt dagens første ord bli god og morgen, og kanskje det egentlig var en slags bønn for de neste timene.

Terje snudde seg på krakken for å se hvem som hadde kommet. Da han så at det var henne, gikk han av krakken og lente seg over kanten.

«Tidlig på´n?» ropte han. «Jeg kommer ned. Har kokt kaffe.»

De satt på hver sin pinnestol i sakristiet og drakk kaffen langsomt. Det var ikke så mye å si. De hadde vekslet noen ord om evakueringen av Aleppo og gjettet hvor mange som ville komme på gudstjenesten (Merethe tippet 11 og Terje tippet 23).

Hun blandet seg ikke i hans postludium, og han blandet seg ikke i hennes preken. De bare visste rekkefølgen. Merethe syntes Terje var behagelig å jobbe sammen med. Den beste kantoren hun noen gang hadde hatt.

«Det er synd, i grunnen, at du skal reise i jula,» sa Terje. «Vi hadde det jo koselig her i fjor. Men jeg unner deg en tur hjem.»

Merethe tenkte på forrige julaften. De tjenestegjørende hadde sittet og pustet ut sammen mellom første og andre gudstjeneste. Kona til Terje hadde sendt med ham en kjele med risgrøt, og Merethe hadde plutselig funnet på å lese opp jule-quizen fra Vårt Land.

De hadde hatt vært midt i en mini-julekveld da klokkene plutselig begynte å ringe og alle løp hver til sitt. Terje satt klar på krakken da klokkene var ferdig med å ringe, og Merethe hadde pustet lettet ut.

«Ja,» sa Merethe. «Det skal bli fint å komme hjem. De savner meg nok nå, vi har ikke feiret jul sammen på veldig mange år.»

«Det kan jo bli noen år til neste gang, også,» sa Terje. «Du får utnytte dagene godt og kose deg maksimalt. Du har jo stått på som en helt denne høsten, Merethe!»

«Påfyll?» spurte Merethe.

«Ja, takk,» sa Terje og holdt fram koppen sin.