Hver gang jeg tror det ikke kan bli verre, så blir det ofte det, tenkte Krister.

Norge hadde våknet opp til nyheten om at to heller kontroversielle personer skulle få innta hver sin stol rundt kongens bord, på ettermiddagen hadde den russiske ambassadøren i Tyrkia blitt skutt og mens Krister tok ut av oppvaskmaskinen kjørte en lastebil inn i et julemarked på Kufürstendamm.

Hen satte den siste tallerkenen på plass og gikk inn i stua for å skru ned lyden på nyhetssendingen. Kristine satt i sofaen med Hanna, som hverken ville sove eller spise. Men for en gangs skyld virket det som om hun ville sitte og kose.

Noe var i ferd med å løsne i Hanna. Hen hadde trodd det før, og blitt skuffet. Men nå måtte det snart skje. Nå var hun i ferd med å bli så stor.

Men det virket ikke som om noe var i ferd med å løsne i verden, og nå måtte hen nok en gang forsøke å forkynne evangeliet om frelseren, befrieren, redningsmannen, kjærligheten, rettferdigheten. Barnet, flyktningen, kongen.

Var det egentlig verre i år enn i fjor?

Bildene på nyhetssendingene sjokkerte ikke lenger. Uansett om bildene av skadde og drepte var fra Aleppo eller Kufürstendamm, hadde hen hele tida følelsen av å se på en dårlig actionfilm. Og nyhetene fra Stortinget var som satire å regne.

Hen hadde oppdaget at NRK hadde lagt ut samtlige sesonger av Norge Rundt på nett-TV, til glede for hele folket. I natt hadde hen sittet og sett på de første månedene av 1984, året Kristine var født.

Aleppo må møte Norge Rundt.

Hen visste ikke hvor det kom fra, bare at det plutselig var sant. Det var bønnesvaret hans. Det var nøkkelen for årets juleeksegese. Aleppo må møte Norge Rundt.

Hvordan skal jeg få det til? spurte hen.

Det kom ikke noe svar.