Tirsdag 20. desember

Krister hørte allerede ute i garderoben at Gabriel nynnet på «The final countdown.» Krister hadde vært akkurat så gammel da låta kom i 1986, at hen hadde spart opp nok penger til å kjøpe plata på kassett.

I dag var det ikke bare siste samling med prosten før julehøytiden, men siste samling med prosten noen gang. Om 11 dager hadde de ikke lenger en prost, og ingen på bispedømmekontoret hadde tatt kontakt for å avklare hvem som skulle fungere.

«We´re leaving toghether, but still it´s farewell! But maybe we´ll come back to earth, who can tell,» sang Gabriel. «I guess there is no one to blame – »

» – We´re leaving ground,» sang Dag. «Leaving ground!»

«So will things ever be the same again?» avsluttet Åge, før alle tre sang refrenget sammen fire ganger.

Krister ga en dempet applaus og oppfordret dem til å gjenta opptredenen for hele kollegiet når de fikk samlet seg. Åge sa at han ikke gadd, så da gadd ikke Dag heller, og Gabriel bare lo.

Så satt de rundt bordet igjen, som de hadde gjort hver eneste tirsdag så lenge Gabriel hadde vært prost. Ingen kunne hver gang, men alle kunne av og til. I dag var alle der, til og med Kristine. For det var siste gang.

«Jeg vet ikke om vi rekker juleevangeliet i dag,» sa Gabriel. «Det er så mye post å fordele nå før jul. Hva er det med byråkrater og advent? Kan de ikke fatte at dette er en veldig dårlig tid av året å mase på? Greit nok at de skal ha juleferie, men noen av oss har faktisk ikke tid til å sette oss ned på kontoret igjen før på tredje juledag.»

Noen lo litt, men stemningen var litt trist. Gabriel skulle jo ikke bruke skjemaene fra Tid på nyåret. Ikke at han ville gjort det uansett, men nå var det i alle fall ingen som ville ha dem, og med den vissheten ble opplesningen av purringer fra bispedømmekontoret ekstra symbolsk. Ingen kom til å gjøre noen ting av det.

«Obligatorisk oppmøte på kurs om virksomhetsoverdragelsen,» kunngjorde Gabriel. «Ta med egen PC.»

«Men de ville jo ikke spandere bærbare på oss,» protesterte Lillian.

«Velkommen til markering av det nye fellesskapet,» leste prosten videre. «Vi innkaller til en viktig, spennende og innholdsrik dag, hvor informasjon om konsekvensene av endringen og hvilke fremtidsmuligheter vi har, vil være i fokus.»

Han leste opp programmet videre, og sa at de kunne se fram til noen historiske tilbakeblikk på statskirken, en runde med en komiker som sikkert tok latterlig mye penger for å motivere dem til å endre seg og kurs i nye datasystemer. Samt utdrag av en musikal om Martin Luther.

«Med det samme du er inne på det, Gabriel,» avbrøt Åge. «Kan jeg som gruppeleder få lov til å minne om hvem som ikke har levert bokrapporten sin før jul?»

Alle prester i Den norske kirke var i gang med et års videreutdanning om reformasjonen, og Åge hadde tatt et koordineringsansvar i prostiet.

«Krister og Lillian,» røpet han uten å få samtykke først.

«Ingen bryr seg,» mente Krister. «Det er bare noen byråkrater som vil tre sentrumsteologi nedover hodet på oss.»

«Jo,» sa Åge. «Vi som leverte til fristen, bryr oss. Det er ukollegialt. Og hva er greia med at dere TF-prester alltid skal sabotere? Samme hva som kommer fra prost eller biskop, så er dere imot. Det er så utrolig lite konstruktivt.»

«Jeg kjenner meg ikke igjen i sånne skillelinjer mellom MF og TF,» protesterte Lillian. «Jeg trodde bare at jeg ikke skulle være med over i det nye rettssubjektet, så da gadd jeg ikke videreutdanne meg. Men nå har jeg bestemt meg for å bli med over likevel. Jeg skal levere over nyttår.»

«Du har fått ny frist til og med fredag, Lillian,» sa Åge.

«Altså, hva er viktigst?» spurte Lillian. «Luther eller juleevangeliet?»

«Der har du grunnideen til julaftenprekenen din, Lillian,» sa Gabriel. «Nå gleder jeg meg skikkelig til å sitte og høre på deg på Klokka fire-gudstjenesten.»

«Mitt utgangspunkt er at Aleppo må møte Norge Rundt,» begynte Krister, men ingen hørte hva hen sa.

«Nå skal vi gå og bryte brød,» erklærte prosten.

Gabriel hadde allerede reist seg og blåst ut lysene på bordet.

En etter en tuslet prestene etter ham ut av menighetshuset og over i kirka. Dag gikk i forveien for å få kirkeklokkene til å ringe. Gabriel gikk inn sidedøra og inn i sakristiet for å finne fram albaen og den hvite stolaen sin. I år tok han førstedagen litt på forskudd.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s