Kristine visste ikke hva hun skulle gjøre da Tone ringte fra kontoret og sa at det var noen som ville snakke med presten Kristine. Tone sa at hun hadde sagt at hun ikke visste om presten Kristine var å treffe før jul, men at hun skulle videreformidle ønsket.

Det var Frida.

Kristine ble sittende og tenke noen minutter etter å ha avsluttet samtalen med Tone. Så bestemte hun seg for å bare telle til tre og ringe henne.

«Jeg er så lei for at jeg ikke kjente deg igjen,» sa Frida.

«Jeg er så lei for at jeg begynte å snakke om meg selv,» sa presten Kristine.

«Men jeg er glad for at du sa det,» sa Frida. «Det betydde noe for meg å vite det. Det ble veldig, veldig sterkt for meg. Jeg husker ingenting av fødselen til Hanna, men nå vil jeg alltid huske på at hun er født.»

«Jeg forventer ikke at du skal gå rundt og huske på alle du møter på jobb,» sa Kristine. «Det gjør i alle fall ikke jeg. Og når det uansett er sånn her, at man ikke kjenner jordmoren som kommer inn på fødestuen og antageligvis aldri ser henne igjen, så synes jeg det er deilig å tenke på at jeg er et nummer i rekken. At ingen husker hva jeg gjorde eller hvem jeg er. At jeg bare fikk føde og ferdig med det.»

«Jeg forventer ingen relasjon,» innrømte Frida. «Det blir ingen relasjon. Fødsler er jobben min. Jeg går hjem fra jobb og spiser fiskekaker til middag. Uka etterpå husker jeg nesten ingenting av forrige.»

«Jeg kommer til å glemme dere også,» sa Kristine. «Bortsett fra deg, men jeg hadde glemt deg også, hvis du ikke var jordmora mi. Jeg har tenkt på deg hver eneste dag.»

«Jeg kommer til å tenke på deg hver dag også,» sa Frida. «Lenge. Men det er fint å vite at du egentlig har glemt meg. Det er helt greit sånn. Det er jobben din.»

«Da er vi enige, da,» sa Kristine nølende.

«Vi vil glemme og alltid huske samtidig,» sa Frida. «Tusen takk!»

Kristine benyttet anledningen til å spørre hva hun hadde ment med at Hanna var to måneder yngre. Frida forklarte at det var vanlig å regne babyens utvikling fra termindatoen og ikke fødselsdatoen, hos premature barn. At Hannas utvikling kunne ligge to måneder bak resten av barselgruppa, uten at det var noe galt.

Kristine lurte på hvorfor ingen på helsestasjonen hadde forklart dem det. At det var helt naturlig for Hanna å henge etter. Kanskje det ikke bare var temperamentet hennes. Kanskje de forlangte for mye av henne i tillegg.

Jeg elsker jordmødre, tenkte Kristine, og gledet seg til den dagen hun kunne få begrave en jordmor.

Merethe hadde på sin side lagt fra seg forrige ukes gravferder og lurte på hva hun skulle bruke de siste dagene før juleferien på. Hun satt og kikket ned på gågata utenfor kontorvinduet og lurte nok en gang på hva hun skulle gjøre på julaften.

Så kom Berit, som jobber med forvaltning av kirkegårdene, plutselig inn på kontoret.

«Den bisettelsen,» begynte hun. «Hun som ikke hadde noen nær familie. Det står en dame her og lurer på om urnen kan settes ned i en annens grav.»

Nå får jeg endelig møte Marie, tenkte Merethe.

Hun ba Berit sende damen inn til henne.

Marie så akkurat ut som på bildet, bare eldre. Merethe forklarte at hun hadde lett etter henne, men ikke funnet henne. Marie sa at ingen hadde ringt og sagt ifra at Marit var død, og at hun hadde fått sjokk da hun kom til sykehjemmet dagen før.

«Fortell om Marit,» ba Merethe. Hun hentet kaffe og en boks med kjøpe-pepperkaker, og satte fram en boks med papirlommetørkler.

Og Marie fortalte om Marit, som hun hadde vokst opp med og kalt Mari-mor.

«Mamma og Marit bodde sammen,» sa Marie. «De bodde sammen på ordentlig. Det var ikke noe de snakket så høyt om, men alle visste. Mamma gikk fra pappa da jeg var to-tre år, på grunn av Marit. Så det var hjemme hos Marit jeg vokste opp, med mamma og Mari-mor.»

Hun fortalte om en sta og selvstendig kvinne, som hadde mast seg til å få videre skolegang i stedet for å ta seg en huspost, og til slutt flyttet til byen og bodd for seg selv i stedet for å gifte seg. Marit hadde tatt handelsskolen og jobbet i et stort firma som solgte båtmotorer. Hun hadde jobbet der i nesten førti år. Ved siden av hadde hun hatt fuglekikking som hobby, og reist landet rundt for å få kryss på listene sine. Hun hadde vært leder av den lokale orintologforeningen i femten år. Dessuten skrev hun dikt. På jobben hadde hun vært hovedtillitsvalgt og verneombud. Så hadde hun vært aktiv i pensjonistforeningen. Men så døde Rut.

«Marit falt fullstendig sammen,» sa Marie. «Til slutt hadde hun egentlig ingen. Nesten alle vennene hennes var syke eller døde. Hun hadde en bror, men han døde før mamma døde, og hadde bare èn sønn. Jeg flyttet til en annen kant av landet noen år før mamma døde, fordi jeg giftet meg der. Og akkurat mens Marit begynte å få det vanskelig og forsvant fullstendig inn i demensen, gikk jeg gjennom en ganske tøff skilsmisse. Jeg la ikke merke til hvor dårlig det sto til før hun plutselig ikke var hjemme lenger. Før hun plutselig hadde blitt skrevet inn på sykehjemmet.»

Marie gråt stille. «Ingen sa til meg hvor dårlig det egentlig sto til med henne. Da jeg var her for tre uker siden, syntes jeg alt var normalt. De ville ikke fortelle meg hva hun døde av, engang, da de sa at hun var død! For jeg er ikke familie. Jeg skulle ønske jeg i det minste kunne få vite hvordan det var da hun døde.»