I dag er det den store bulkedagen, sa radiostemmen, og begynte å intervjue en ansatt i Veivesenet. Merethe kjørte avgårde med en hånd på rattet og en på varmeapparatet og plutselig var hun to sekunder for sein til å tråkke på bremsen. Bilen dumpet inn i bilen foran med et lite kræsj.

Heldigvis hadde hun krypkjørt i omtrent to kilometer i timen, så sjåføren foran inspiserte såvidt baken på bilen sin, før han vinket henne vekk og ønsket god jul.

Det hadde vært nest siste dag på jobb før ferien, og de hadde hatt julelunsj for alle på kontoret. Komplett med koldtbord fra catering, lunken gløgg og pepperkaker i plastikkbokser med røde lokk.

Når hun ikke skulle jobbe i jula, var det ingenting annet å gjøre enn å forberede juletrefest 7. januar. Men det var grenser for hvor mye den kunne planlegges, så Merethe hadde brukt mye av dagen på å skravle med kollegaer som utsatte prekenarbeidet sitt så lenge de kunne.

Mobilen ringte. Hun så at det var Kristine. Hun hadde glemt å koble til hands-free, men tok sjansen på å ta telefonen likevel.

Kristine sa at det plutselig var blitt jul og at hun hadde glemt å komme med julegaven til Merethe.

«Og du kom jo med gaver til oss for ei uke siden,» sa hun. «Jeg har så dårlig samvittighet, det har vært helt texas her i adventstida. Krister bare jobber og jobber, og så er det mye styr med Hanna, og… Men Krister har lovet at i år skal hen være ferdig med juleprekenen før hen går fra kontoret lille julaften. Så da kan jeg komme.»

«Det går bra,» sa Merethe. «Det er ikke så farlig.»

«Jo, det er det,» sa Kristine. «Det er det faktisk.»

«Jeg skjønner jo at det er travelt,» sa Merethe. «Det går helt fint.»

«Når drar du?» spurte Kristine. «Du har sikkert sagt det før, men jeg surrer – »

«Jeg har ikke sagt det,» avbrøt Merethe. «Jeg kjøpte akkurat billetter. Det viser seg at jeg kan ta flyet i morgen tidlig, for jeg har ingenting jeg trenger å gjøre på jobben.»

Etter middag ble Merethe stående og se ut av vinduet igjen. Hun hadde sett alle episodene av Tro, Hopp och Kärlek nå, og fått masse gode tips om dating. Men hun hadde ingen å date.

Om ikke annet hadde hun fått en muntlig tillatelse fra nevøen til Marit, så Marie kunne gå ut fra at urnen hennes ville bli satt ned sammen med Rut sin. Papirarbeidet fikk de ordne over nyttår. To som elsket hverandre, skulle få et siste hvilested sammen likevel.

Hun hadde ligget om natta og tenkt på Marit og Rut. Hun hadde tenkt masse om lesber i gamle dager. Men hun hadde også innrømt for seg selv at hun nesten ble litt skuffet over at Marie dukket opp. Da trengte liksom ikke Marit omsorgen hennes likevel, for da kunne Marie ta over. Marit var ikke alene i verden. Hun hadde en slags datter.

Jeg må være ærlig med noen før jeg blir helt gal, tenkte Merethe.

Så ringte hun Dag.

Dag ventet ikke ungene før dagen etterpå, så han hadde foreslått at de skulle møtes på en pub. Da hun hadde kommet seg dit, satt han der allerede, og hun lurte nesten på om han hadde sittet der allerede mens de hadde prata i telefonen.

«Portalen har en app!» ropte han mot henne før hun hadde rukket å sette seg ned. «Hvorfor har ingen fortalt meg at Portalen har en app? Der kan jeg laste ned reiseregningene mine, og lønnsslippene mine! Jeg kunne levert reiseregningene der også, men nå er det for sent!»

«Da vet du det til januar,» sa Merethe.

«Men i januar virker ikke appen lenger,» sa Dag. «Du veit vel det, Merethe, at etter nyttårsaften er det ingenting som virker? Kanskje alle hjemmesidene ramler sammen og alarmsystemene i kirka slår seg kollektivt av? Vi skal på kurs midt i januar for å lære hvor vi skal finne lønnsslippene våre, Merethe. Kanskje det betyr at vi ikke får lønn igjen før i februar?»

«Det ordner seg nok,» sa Merethe, relativt uengasjert. «De har sagt det går bra.»

Men Dag måtte snakke ti minutter til om reiseregninger før hun fikk revet seg løs for å kjøpe en øl.

«Du må hjelpe meg, Dag,» sa hun, da begge endelig satt med en halvliter foran seg. «Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre i jula. Jeg kan jo ikke reise hjem. Jeg må reise bort, men jeg veit ikke hvor.»

«Jeg har jo ei hytte ved sjøen,» sa Dag. «Men seriøst, Merethe, du kan ikke late som om du tar juleferie? Kan du ikke i alle fall hoppe på en restplass til Mallorca? Du vil ikke til hytta mi nå, hvis du skjønner hva jeg mener. Ikke noe særlig vinterisolert.»

«Jeg har ingen,» sa Merethe. «Ingen. Kristine har det så travelt, og jeg har innsett at jeg ikke har noen å være sammen med på julaften.»

«Hvis det var helt uaktuelt å reise til foreldra dine, hvorfor har du gått og latt som du skal det? Det er ikke, hva skal jeg si, så veldig logisk,» sa Dag.

«Jeg tror jeg bare ville late som om jeg hadde noen,» sa Merethe og lot pekefingeren gli runde på runde på kanten av glasset.

Han sa ingenting.

«Jeg har sittet alene på julaften flere ganger,» sa han til slutt. «Det ble jo ofte sånn da jeg var singel, for jeg kom meg jo ikke noe sted etter jobb, og kunne ikke ha gjester fordi jeg ikke var hjemme selv. I fjor var jeg hos Krister og Kristine. I år skal jeg og ungene til mamma. Eller, mamma kommer hjem til meg og ordner alt mens jeg er i kirka.»

«Jeg har også vært alene på julaften før,» sa Merethe irritert. «Men det er annerledes nå. Nå ville jeg ikke være alene, og alle tror at jeg har reist fra byen og er lykkelig gjenforent med mamma og pappa.»

«Du kunne jo kommet til meg,» sa Dag. «Men det er jo ikke det du vil.»

«Nei,» sa Merethe.

«Men hva vil du, da?»

«Jeg veit ikke,» sa Merethe. «Jeg vil ha et hjem å reise til. Jeg vil ha noen som ikke synes at det blir jul uten meg. Men det blir ikke denne jula. Tenk om det aldri blir? Aldri noen sinne, aldri noen å pynte til jul sammen med?»

«Tenk om det aldri blir,» sa Dag rolig. «Tenk om det aldri blir. Tør du å tenke den tanken på ordentlig? Tenk om det aldri blir.»

«Det høres ikke særlig sannsynlig ut,» sa Merethe. «At det aldri blir.»

«For noen blir det,» sa Dag. «Hvis du for eksempel kjøper deg et marsvin?»