Det som er stort, skal bli veldig lite, og det som er lite, skal bli veldig stort. Den som er fjern, blir plutselig veldig nær, og den som er nær, kan kanskje føles fjern.

Jeg har funnet ut at for meg så handler jula om dette. At ting blir snudd opp-ned. Ting som ellers ikke er lov, er plutselig greit. Dere som er barn får være lenge oppe om kvelden og se TV om morgenen og spise godteri hver dag. Dere som er voksne kan plutselig bruke avsindig mye penger på få uker, uten at noen synes det er moralsk forkastelig. For det er jo jul.

Jeg vet at noen moraliserer over dette i juleprekenen sin, men det gidder ikke jeg. For jeg har brukt avsindig mye penger i det siste selv.

Og det som ellers er greit, er plutselig for lite. Resten av året gidder du kanskje ikke å gi penger til Frelsesarmeen eller kreve at de av oss som sliter, skal få varm dyne og sprø ribbesvor. Men nå er det jul.

Men er det bare i jula det er sånn?

Jeg elsker å se på Norge Rundt. Hver fredag sitter jeg og koser meg med det. Kona mi er ikke så interessert i Norge Rundt, så da pleier hun å gjøre noe annet. Men jeg koser meg med Norge Rundt.

Norge Rundt gir meg håp. I år har Norge Rundt bursdag. I 40 år har nordmenn sittet foran TV´n på fredagskvelden og sett andre nordmenn vise fram ting de er stolt av og ting de er flinke til. I bursdagsprogrammet viste de noen av tiårenes beste historier i reprise. Her var det en gutt som piller ut rosinene av go morgen-yoghurtene sine og teller dem, for å finne ut hvor mange rosiner det gjennomsnittlig fantes i en go morgen-yoghurt.

Han fant ut at det varierte veldig, og at det antageligvis er helt tilfeldig hvor mange rosiner som er i hver boks. Det er kanskje bare han i hele Norge som har lurt på det, men han tok i alle fall ansvar for å finne svaret: Vi kan ikke vite hvor mange rosiner vi kan forvente å finne i yoghurtbegeret vårt.

Ja, ja, tenker kanskje du, hvorfor gidder han å telle rosiner? For en nerd! Men tenk deg litt om: Er det ikke noe du er veldig opptatt av, som kanskje ikke alle andre er så opptatt av? Noe som er kjempeviktig for deg, som andre bare ler av?

Julehøytiden er full av sånne ting for mange av oss. Julepynten som må henge på spesielle steder, maten som må serveres som den pleier, tidspunkter på dagen hvor spesielle ting må skje. Ting som virker små, kan bli veldig, veldig store.

At et barn blir født, er egentlig en veldig liten ting. Det blir født tusenvis av barn hele tiden. Men for de som er nær barnet når det blir født, er det lille barnet størst av alt. Men samtidig minst, for den nyfødte babyen er garantert den minste i familien.

Det er ganske lett å forholde seg til de små. De aller største tingene kan, på sin side, noen ganger bli så store at de ikke er viktige lenger. At de ikke rører ved oss fordi vi ikke når fram til dem.

Før Norge Rundt er det Dagsrevyen. På Dagsrevyen er det mange innslag som er helt motsatt av Norge Rundt. Det er reportasjer fra krig, bilder av byer som er bombet sønder og sammen, barn som ikke får mat, mennesker som er skadet eller døde.

Jeg synes forresten at det blir verre og verre bilder på Dagsrevyen. At de viser fram mange flere mennesker som er skadde og døde. At det har blitt mer greit å vise fram nå enn det var før, og uten å først si at de skal vise veldig sterke bilder.

Det blir så mange bilder og så mange mennesker at de bare flimrer forbi foran øynene mine. Elendighet på elendighet, sorg på sorg. Jeg ser dem ikke ordentlig. Plutselig er vi tilbake i Norge og en debatt om julestjerneblomsten skal være hvit eller rød. Og så har jeg glemt hvordan de døde menneskene og de sultne barna så ut.

Men når kameraet zoomer inn på ett menneske, så jeg ser ansiktet hennes og hører stemmen hennes ordentlig, da begynner jeg kanskje å forstå. Når det bare er én og ikke hundre. Da begynner jeg å forstå at de store tingene angår lille meg.

Gud er veldig stor. Det vet jo alle. Gud er kjempestor, og langt oppe i himmelen. Mye større enn oss og et helt annet sted.

Men så kommer Jesus-barnet. En bitteliten fyr, helt nede på jorda. Vi vet hvordan en baby ser ut? Mange av oss har holdt en liten, nyfødt baby. De aller fleste har vel i alle fall møtt en baby som bare er en måned eller to gammel.

Da har vi sett Jesus. Da har vi sett Gud. Gud valgte å komme som den minste, til oss helt nede i det lave, fordi Hun vet at det er det vi trenger for å forstå. At noe kommer nær nok. Bittelille Gud er en håndterbar størrelse. Den aller største ble den aller minste!

Egentlig vet vi ikke så mye om hvor og hvordan Jesus ble født, men det er mange fortellinger og tradisjoner som handler om det. Antageligvis ble Jesus født inn i en ganske enkel familie, om ikke de var fattige, så var de i alle fall ikke rike. Og han ble født i en stall eller et skur, eller kanskje til og med ute, fordi det ikke var noen som hadde plass til dem i huset sitt. Familien måtte flykte og bo i et annet land. Mye tyder på at det var vanskelig for Maria og Josef da Jesus var baby.

Det kan være lett å henge seg opp i elendigheten, og fortelle hvor vondt de sikkert hadde det. Men det at Gud ble menneske, det ga håp i elendigheten, det var ikke bare en historie om nok et lite barn som lider. Det kom et lite håpsbarn, et fredsbarn.

Oversiktsbilder av Aleppo gir meg assosiasjoner til en påkostet film om et tenkt fremtidig fantasi-armageddon. Jeg klarer ikke å ta det innover meg, før jeg kanskje ser at kameraet zoomer inn på et lite barn som sitter og pusler med sitt. Han har en leke, eller kanskje han sitter og teller. Teller hvor mange striper det er i sjalet til mamma, eller hvor mange småstein han har plass til i en hånd. Et eller annet som bare han bryr seg om, og som de andre bare ler av.

Og så må de reise, for de skal få reise vekk fra byen med buss, og ingen skjønner hvorfor den lille gutten gråter og vil ha hånda full av stein. Han får ikke ta dem med inn på bussen, og det er derfor han gråter, ikke fordi det er krig. Det er de bittesmå tingene og ikke de kjempestore.

Jeg elsker å se Norge Rundt selv om det er krig i verden. For jeg er sikker på at hvis alt var annerledes – Hvis, eller når det blir fred, så vil den lille gutten som jeg forestiller meg bor i Aleppo, være en av dem som står fram og viser fram den sære hobbyen sin på Syria Rundt eller et annet koselig program som folk kommer til å se på TV.

Vi skal ikke skamme oss over å være opptatt av det vi tenker er små og uviktige ting. Livet er bygget opp av sånne små og uviktige ting.

Jesus-barnet er Gud i det lave og i det nære, en liten baby som egentlig bare foreldrene er oppslukt av. Men så rørte det lille barnet til slutt nesten hele verden.

Kameraet zoomer inn på Gud og da ser jeg Jesus. Gud er på ekte. Gud finnes like ved meg. De minste skal bli de største og de største skal bli de minste. Verden blir da litt opp-ned av og til, og det er fint, det trenger vi mennesker.

I alle fall trenger jeg det. Det er da jeg forstår hva jeg tenker er høyt og fjernt, eller lite og nært, og kanskje skal jeg i det nye året la noen av de små tingene bli litt større? Eller de store tingene litt mindre?

Det som er stort, skal bli veldig lite, og det som er lite, skal bli veldig stort. Den som er fjern, blir plutselig veldig nær, og den som er nær, kan kanskje føles fjern. Det er jul, og i kveld skal vi feire!