Merethe hadde kjøpt seg marsvin. Dagen før hadde hun reist fra kontoret og sagt at hun var på vei til flyplassen, men hun var på vei til det store kjøpesenteret utenfor byen og dyrebutikken som hun visste lå inneklemt et sted i øverste etasje.

Hun banet seg vei mellom alle som var ute etter gaver i siste liten, og ble stående foran burene og se. Det var to bur med marsvinbarn, ett med jenter og ett med gutter.

«Det skal ikke være en julegave, altså,» understreket hun for jenta som sto bak kassa. «Jeg ønsker meg marsvin, og nå har jeg ferie, så da har jeg tid til å gjøre noe nytt.»

Jenta ble veldig entusiastisk, for hun hadde også marsvin. Merethe ble litt glad for det, for hun så ikke ut til å være mer enn 4-5 år yngre enn henne selv.

Hun kjøpte det største marsvinburet de hadde i butikken, et stort og fint marsvinhus til å gjemme seg i, en pose jule-godt for gnagere og det som ellers var nødvendig av sagspon, høy og pellets. Hun betalte og bar det ned i bilen før hun gikk opp igjen for å hente seg et marsvin.

Siden hun ikke hadde noen spesielle kjønnspreferanser når det kom til marsvin, gikk Merethe heller etter det som i størst grad så ut til å lengte vekk fra kjøpesenteret. Det var en liten, svart og hvit hunn.

Jenta som jobbet der fanget inn marsvinet og puttet det i en liten pappeske med pustehull. Merethe så på esken der den sto på disken, og hørte hvordan det lille dyret romsterte der inne.

«Jeg må ha med ett til,» sa hun plutselig.

Valget fant på en annen hunn (ytterligere familieforøkelse var ikke Merethe helt klar for) som også var hvit og svart, men også litt brun.

Med to dyr i pappesken banet hun seg vei ut av kjøpesenteret for andre gang. Hun sittet esken på jakka si i forsetet på bilen og kjørte hjemover.

Så hadde hun brukt ettermiddagen på å installere marsvinene i deres nye hjem. De romsterte rundt i en dott med høy mens hun så på «Kvelden før kvelden» og drakk julete.

Julaften våknet Merethe og hørte ikke noe romstering mer. Hun tittet bort i buret og bøyde seg ned. Begge lå inni marsvinhuset og sov.

Nå kunne hun ikke reise til syden på en restplass, kom hun på. Nå måtte hun holde seg hjemme. Ikke at marsvinene ville bry seg om hvem som var hjemme hos dem, men noen måtte gi dem mat, og Merethe kunne ikke spørre noen om å være marsvinvakt uten å samtidig røpe at hun ennå ikke hadde reist noe sted.

Telefonen ringte mens hun spiste frokost. Det var Kristine som ville ønske god jul. I bakgrunnen hørte hun den skingrende stemmen til Kristines mor.

«Men hvor er du egentlig, Merethe?» spurte Kristine plutselig.

«Hos mamma og pappa,» sa Merethe. «Det veit du jo.»

«Men du tok ikke det flyet,» sa Kristine. «Jeg skulle overraske deg og møte deg på flyplassen med gavene dine, men du kom aldri. Eller så var du ute mer enn to timer for tidlig.»

Merethe sa ikke noe.

«Hvis du egentlig bare er hjemme hos deg selv, så kan du heller komme hit, kan du ikke? Even ville elsket det. Og Krister og jeg ville selvsagt også bli glad for det.»

«Jo,» sa Merethe. «Det kan jeg vel.»

«Kom i to-gudstjenesten i Marta, da,» ba Kristine. «Så kan vi gå hjem sammen og du kan hjelpe meg med maten. Jeg sender mamma og pappa ut med Hanna en time eller to.»

Merethe kjente på veldig blandede følelser da hun etterpå likevel gikk i skapet for å se etter en penkjole. Hun så på marsvinene i buret og takkekortet fra Hannes dåp som hang på kjøleskapet.

Klart det var hyggelig å vite at Kristine ikke hadde glemt henne likevel. Klart det var mer enn bra nok å feire jul hos Krister og Kristine.

Hun ville gjerne legge igjen ambivalensen hjemme før hun dro i kirka, men var ikke helt sikker på om hun klarte det. Plutselig kjente hun gråten i halsen. Det var så rart dette året. Det ble så innmari tomt når hun ikke fikk gå på jobb. Det ville bli ekstra tomt å gå hjem i kveld og ikke være utslitt etter tre maratongudstjenester.

Akkurat da hun lurte på om hun skulle slippe løs gråten, ringte telefonen igjen. Nå var det Dag.

«Jeg sitter i sakristiet og leser Vårt Land fra i går,» sa Dag. «Og først nå har jeg fått med meg at avtalen med KA er offentliggjort. Det ser jo nesten ut som om dette skal gå bra, Merethe. Som om min store kjærlighet skal få gå ganske ubesudlet videre etter nyttårsaften.»

«Kaller du Den norske kirke din store kjærlighet?» lo Merethe.

«Ja,» sa Dag. «Det er i den jeg rører meg, lever og er til. Folkekirken, Merethe. Og i dag er det julaften, folkets mest religiøse dag. Det står det også om i Vårt Land.»

«Det er lenge siden jeg sa opp Vårt Land,» sa Merethe.

«Kanskje jeg skulle gitt deg et abbonement i julegave,» sa Dag.

«Jeg trenger aviser,» sa Merethe. «Til å tisse på. For jeg har fått marsvin.»

«Der kan du se,» sa Dag. «Noe nytt inn i livet skaper plutselig nye behov.»

«Hvis du gir meg Vårt Land, hva skal du da ha tilbake?» spurte Merethe.

«Jeg skal tenke på det,» sa Dag. «Men nå maser de på meg her. Jeg måtte bare dele gleden min med noen som forstår.»

Han gikk for å ha gjennomgang med dagens frivillige og Merethe gikk for å velge seg en kjole.

Og Krister sto i sitt sakristiet og åpnet julegaven fra prosten. Det var en hvit konvolutt med et julekort inni. Hen åpnet det, og trodde ikke sine egne øyne.

Kjære Krister og Kristine. Det siste jeg gjorde før julaften var å lande en vikaravtale med Nina. Hun skal vikariere i Marta i 5 måneder og 29 dager. Avtalen er underskrevet og det er for sent for bispekontoret å pålegge oss å spare et halvår til. Takk for meg, enn så lenge. Takk for at dere har stått på. Takk for at dere blir med over i den nye virksomheten. Alt godt for julehøytiden i hjem og kirke, fra Gabriel. 

God jul, tenkte Krister. Og riktig godt nyttår!

Hen trodde faktisk på det selv denne gangen.