2. desember

Gry ringte ikke Kristine. Alt hadde løst seg altfor godt for henne den gangen hun plutselig ble gravid, og Gry orket ikke å høre om det. Det går nok bra, alt løser seg, når Nidal bare får høre om det, så blir dere nok gift til slutt, han blir sikkert like glad som Krister ble… Sånne ting ville sikkert Kristine sagt. Gry orket ikke å høre. Alt var alltid så enkelt for Kristine. Hun bare seilte gjennom livet med kjernefamilien sin.

Det var Nidal hun måtte snakke med. Men forrige gang de møttes, hadde alt kjentes så rart og feil ut. Hun hadde en følelse av at hvis hun sendte ham en melding, ville han sno seg unna å møte henne. Så hun bestemte seg for å oppsøke ham i stedet.

Den eneste grunnen til at hun visste hvor han var, var at hun hadde lett etter ham i kalenderen til Fellesrådet. Nidal var leid inn til en vielse, i hennes egen kirke.

Han hadde hatt gode sjanser til å få fast stilling, men ville ikke. Ville være vikar, ville bestemme selv. I praksis jobbet han nesten full stilling, reiste rundt i området, man visste aldri når han ville dukke opp på en orgelkrakk i nærheten.

Men i dag var han faktisk her. Gry nølte. Så gikk hun inn kirkedøra. Dørene inn til selve kirkerommet var lukket. Hun hørte at de var midt i selve ekteskapsinngåelsen. Så for seg hvordan Nidal satt på orgelkrakken og sjekket mobilen, eller noe sånt. Han var ikke blant dem som var mest deltakende. Det var ingen andre enn presten som så ham. Hun tittet aldri opp når han vikarierte med henne, for hun ble så irritert av det.

Men hun vlle ikke forstyrre ham på jobb. Så hun satte seg øverst i trappa. Døra inn til orgelgalleriet var trang og vanskelig å lukke, så den sto på gløtt.

Etter at brud og brudgom hadde sagt ja til hverandre, og noen hadde framført en solo på piano, begynte Nidal på «Deilig er jorden.» Det virket ikke som det var så mange som sang med. Gry lukket øynene og sang inni seg. Slekt skal følge slekters gang, aldri forstummer, tonen fra him´len, i sjelens glade pilgrimssang.

Plutselig kom han ut døra med raske skritt og holdt på å tråkke henne ned.

«Shit,» sa han. «Nå skvatt jeg!»

«Stikker du?» sa Gry forvirret.

«Ja,» sa Nidal. «De ville ha postludiumet på piano. Spurte ikke om det var greit, engang. Så det tok jeg som et tegn på at min jobb var gjort etter siste salme. Har ingenting å sitte der for. Han pianisten kunne jo ikke spille, engang.»

Fra kirkerommet hørte de lyden av en pop-låt på piano og noen som sang til.

De listet seg ut. Bilen til Nidal sto parkert ved siden av hennes.

«Var det noe spesielt du ville?» spurte han.

«Ville bare overraske deg,» sa Gry og lot som om ingenting betydde noe. «Vil du ta en kaffe?»

«Hadde vært veldig koselig, men jeg må hjelpe mamma med noen greier,» sa Nidal fort. «En annen gang, ikke sant?»

«En annen gang,» sa Gry og fant fram bilnøklene sine. «En gang før jul, kanskje?»

«Ja,» sa Nidal. «Det må vi få til.»

«Håper det,» sa Gry.

Hun ville ikke være den som ble stående igjen, så hun gikk mot bilen sin så fort hun kunne. Lot døra smelle etter at hun hadde satt seg inn. Håpet at Nidal ville høre det og forstå at hun følte seg avvist. Kanskje komme bort og banke på ruta hennes. Så hun ble sittende og late som hun måtte gjøre noe på mobilen.

Han kom ikke. Hun hørte bilen hans starte opp og kjøre avgårde.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s