3. desember

Gry hadde fortsatt ikke ringt Kristine. Hun hadde ikke ringt noen. Kvelden før hadde hun  sittet alene og forsøkt å fortrenge at hun var gravid. Og forsøkt å mote seg opp til å ringe paret med det dødfødte barnet. Hun burde ringt med en gang, på fredag. Eller på torsdag, da hun hadde fått begjæringen på e-post, hun hadde bare oversett den.

Men nå var det allerede søndag. Første søndag i advent.

Herren Guds ånd er over meg,
for Herren har salvet meg.
Han har sendt meg
for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse,
for å forbinde dem som har et knust hjerte,
rope ut frihet for dem som er i fangenskap,
og frigjøring for dem som er bundet,

for å rope ut et nådens år fra Herren
og en hevnens dag fra vår Gud,
for å trøste alle som sørger,

og gi de sørgende i Sion
turban i stedet for aske,
gledens olje i stedet for sorg,
lovsangs drakt i stedet for motløs ånd.
De skal kalles Rettferds eiketrær
som Herren har plantet
for å vise sin herlighet.  
– Jesaja 51

Gry var på vei til kirka. Det var vanskelige kjøreforhold. Bilen hennes var gammel, men hadde helt ålreit veigrep. Det var nesten ingen andre biler på veien. Verden var hvit og stille.

Men inne i kupeen hadde Gry skrudd opp volumet på max – Hun hadde ikke tatt seg bryet med å installere dab-radio da FM-nettet ble slukket. De ledningene ville sikkert koste mer enn vrakpanten hun kunne forvente å få for bilen.

Så hun hadde funnet to CD-plater i en skuff, de eneste som hun ikke hadde gitt bort forrige gang hun flyttet, fordi hun hadde fått dem i gave for et par år siden. Annet lydspor hadde hun ikke, og platene sa nok mer enn venninnen hun hadde fått dem av, enn om henne selv.

Den tittel-løse debutplata til Tracy Chapman

«Ladylike» av Storm Large

Det var et eller annet med sosialrealisme og sterke kvinner. Før og nå. Fortid og framtid. Noe sånt venninnen ville at hun skulle fordype seg i. Men det var omtrent så langt unna Grys fordypningsområder som du kunne komme. Det hadde hun ikke sagt til venninnen, og hun hadde jo hørt på platene, i bilen.

Nå hørte hun på «Ladylike» og hadde hørt plata så mange ganger at hun motvillig måtte innrømme for seg selv at tekstene begynte å sitte. Å huske, og å tolke, var jo jobben hennes. Nå skrudde hun volumet enda mer opp på en låt hun aldri hadde trodd at hun ville sitte og skru opp på vei til jobben. Ikke hun.

It’s time now for the show
Put on my makeup, away I go
I’ll say a prayer
That I will see you out there

So when the show is done
You’ll take my hand, away we’ll run
Along home, to make supper
So we can eat each other

My lover, I’d rather be
Under than getting over you
That way, you will never lose me ever… 

Litt av en kontrast til Jesaja.

Etter at første lys i adventskransen var tent, menigheten hadde sunget med på noen adventssanger og hun hadde prekt over Jesaja, bedt for verden og delt ut nattverd, satt Gry alene igjen på sakristiet etter at offeret til menighetens barne- og ungdomsarbeid var talt opp (785 kroner).

Hun husket ingenting. Det var som om gudstjenesten aldri hadde hendt. Hun sto bare og gruet seg til telefonen hun måtte ta.

Hvordan skulle hun starte? Hun pleide alltid å si: Hei, jeg heter Gry og jeg er prest i Dalen, snakker jeg med Kari, jeg hørte at din mor er død, hvordan står det til med deg?

Jeg hørte at ditt barn var dødt.

Jeg hørte at dere har opplevd noe veldig vanskelig.

Jeg ble bedt om å ringe dere.

Hei, jeg skal begrave barnet deres.

Eller, bare ikke si noe, bare spørre hvordan det står til.

Hei, jeg heter Gry og jeg er prest i Dalen (legge inn stillhet som gjør at de helt av seg selv skal forstå hvorfor jeg ringer) … Hvordan går det med dere?

Hun bestemte seg for det, å ikke si noen ting, å la alt være åpent, enda åpnere enn hun vanligvis bestreb. Klamre seg til de ordene foreldrene selv kom til å bruke.

Hun tastet inn nummeret og sa det hun hadde planlagt. Så forsøkte hun å ta innover seg en mamma som begynte å hylgråte og forklare at hadde hun fått være gravid i fem dager til, så hadde legene forsøkt å redde sønnen deres. Fem dager. Hun hadde tryglet legene, sagt hun kunne betalt hva som helst, men det var for tidlig – og hjertet hans hadde sluttet å slå etter noen få minutter, uansett…

Gry avtalte å komme hjem til dem tirsdag klokka 12. For tidligere på dagen var hun opptatt.

Hun hadde aldri grudd seg så mye til en sørgesamtale før. Aldri.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s