«Sånn,» sa Krister-Elise og satte siste punktum nesten samtidig som Kristine. «Skal vi trykke på send-knappen?»

Han grep hånda hennes og hun klemte hardt tilbake mens de trykket send samtidig.

«Da var det gjort!» sa hun.

De så på hverandre. Det kjentes helt uvirkelig. Søke nye stillinger. Kristine hadde vært kapellan i Marta-kirken i fire år. Krister hadde vært sogneprest der tre år lenger. I fire år og fire måneder hadde de vært kollegaer, i tre år og elleve måneder hadde de vært kjærester, i tre år og sju måneder hadde de bodd sammen i Kristers tjenestebolig.

Men da Kristine hadde kommet tilbake fra mamma-permisjon i januar, hadde hun i likhet med alle andre blitt virksomhetsoverdratt. Utover våren kom det økonomiske og administrative skilsmisseoppgjøret mellom kirke og stat. I første omgang skulle de føre timelister og samtidig plutselig spare penger. Så det første brevet Kristine fikk fra bispekontoret, var et varsel om bytte av tjenestested.

Det siste prosten Gabriel gjorde før han pensjonerte seg, hadde vært å skaffe en vikar til Marta-menigheten som skulle hjelpe til mens Krister-Elise var i foreldrepermisjon. Så Kristine skulle slippe å være der alene. Men vikaren ble raskt flyttet til menigheten til Åge, fordi Åge var blitt oppnevnt til midlertidig prost, og Kristine skulle fungere for Krister-Elise mens han var borte. Ingen skulle vikariere for henne. Så hun måtte gjøre arbeidsoppgavene til begge to likevel. Motsatt av hva Gabriel hadde ønsket.

Fortsatt hadde de ikke fått noen ny prost, så nå hadde Kristine blitt sogneprest i stedet for Åge, for Krister-Elise var tilbake som sogneprest i Marta, mens Åge fortsatt var fungerende prost, men hadde vært sykemeldt halve tida, så Lillian hadde fungert i stedet. Men det hadde ikke fungert i det hele tatt. Og da var det ingen som kunne være sogneprest på prostesetet, så bispekontoret hadde endt opp med å leie inn Gabriel som vikarprest på enkelttjenester som egentlig tilhørte Lillians stilling. Alt var ganske forvirrende for alle.

I tillegg hadde Krister-Elise og Kristine kommet dit i livet at de ønsket å kjøpe seg sin egen bolig. Tjenesteboligen de bodde i, hadde de ikke råd til å kjøpe til takst.

Hver eneste kveld hele høsten hadde de diskutert hva de skulle gjøre. De ble enige om å si opp og flytte til en annen by. Så ombestemte de seg. Så ble de enige igjen. Så ble de enige om å flytte til Drammen. Så til Tønsberg. Så til Moss. Kongsberg. Lofoten. Tromsø. Hamar.

Men herregud, sa Krister-Elise, så langt fra havet, det går ikke. Så bestemte de seg for å gjøre det eneste riktige, og se mot Fredrikstad, hvor moren til Krister-Elise bodde. Kjersti var den eneste familien hans, og han den eneste familien hennes, bortsett fra en søster som bodde langt unna.

Bare tre uker etter at de hadde bestemt seg for å se mot Fredrikstad, dukket det opp to passende stillinger på kirkejobb.no. En kapellanstilling og en sognepreststilling, i samme prosti, men ikke samme menighet. De ble enige om at det var Kristines tur til å bli sogneprest nå.

Forrige mandag, mens Even og Hanna var i barnehagen, hadde de kjørt sammen nedover E6 og tittet på begge kirkene i smug. Siden hadde tanken på Den Nye Kirken surret i hodet til Kristine dag og natt. Det var som en hemmelig forelskelse. Hun ville gjerne fortelle alle om det: jeg har søkt en jobb, er ikke denne kirka fin? Men hun kunne ikke si det til noen.

Bare til Merethe, som hadde tatt nyheten med fatning. Året før hadde hun flyttet sørover etter å ha vært sogneprest på en liten øy i nord en stund. Hun hadde flyttet for å komme nærmere Kristine og familien, som i praksis også fungerte som hennes familie. Hun hadde umiddelbart vurdert å flytte etter, noe Kristine syntes var en glimrende idé.

Men hun var usikker på hvor seriøst Merethe kom til å vurdere det. Hun hatet tanken på å flytte fra alle hun var glad i, fra Marta-kirken og de håpløse kollegaene i prostiet som hun egentlig ikke visste om hun klarte seg uten.

Samtidig lokket tanken på å kunne eie sitt eget hus, å begynne helt på nytt i en helt ny stilling. Og ikke minst komme nærmere Kjersti, som Even og Hanna elsket høyere enn noen andre. Merethe var en god nummer to, men farmor var i en særstilling.

Akkurat da hun hadde trykket send, ringte mobilen. Gry.

«Du må hjelpe meg, Kristine, du må late som du er meg og ta en barnebegravelse for meg på onsdag. Jeg får det ikke til. Jeg orker ikke møte dem. Og jeg kan ikke si til prosten at jeg er gravid, så jeg har ingen grunn til å plutselig nekte.»

«Er du gravid!» sa Kristine sjokkert. «Når skjedde det?»

«Jeg vet ikke,» sa Gry. «Så jeg skal ta abort. Det er derfor jeg ikke kan ta den begravelsen.»

«Skal du ta abort på onsdag?» spurte Kristine.

«Nei,» sa Gry. «Men jeg… Dette går bare ikke. Det er for mye liv og død.»

Og hun kunne høre på stemmen til Kristine at hun forsto akkurat det, at hun ikke trengte noen nærmere forklaring. Hun spurte om tid og sted.

«Og samtalen er i morgen klokka 12,» la Gry til.

«Skal jeg si til prosten din at jeg – »

«Nei!» sa Gry. «Du må late som du er meg. Ingen må vite noe.»

«Forstår ikke de at jeg ikke er den presten som ringte? Jeg er fra Haugesund, og du er fra Flekkefjord.»

«Byfolk,» fnyste Gry. «Neppe.»

«Greit,» sa Kristine. «Jeg skal ordne det, Gry. Men hvis noe går galt, må du ordne opp selv.»

Gry lovte det, og Kristine insisterte på å treffes for en kaffe dagen etter. For hun syntes Gry skyldte henne en mer utdypende forklaring. Gry lovte det også, at hun skulle spandere så mye kaffe på Kristine som hun bare kunne drikke. Kristine sa at det ikke handlet om det. Gry insisterte likevel.

Det ble stille mellom dem noen lange sekunder.

«Send meg begjæringen, da. Og skriv noen punkter om hva de sa da du ringte.»

«Ok,» sa Gry. «Og lykke til.»

«Det ordner seg, Gry. Det ordner seg alltid.»