Gry lå helt stille på ryggen og kjente hvordan legen kjørte ultralydapparatet fram og tilbake nederst på magen hennes. Hun hadde måttet dra buksa  ned på knærne og fått et håndkle over låra. Geleen på magen var iskald.

Skjermen var snudd vekk fra henne, så hun ikke skulle se. Legen hadde spurt, og hun hadde sagt nei, hun ville ikke se. Hun ville bare få dommen. Håpe at det der inne ikke hadde vokst så mye som normalt.

For det var for sent. Hun var nesten sikker. Hun hadde vurdert å lyve. Ingen ville sjekket noe som helst da. Men hun kunne ikke lyve. Ikke om noe sånt. Ikke visste hun hva konsekvensen ble medisinsk sett hvis fosteret var 13 eller 14 uker gammelt i stedet, heller. Kanskje det ville vært farlig, kanskje metoden de ville brukt ville vise seg å være helt feil. Hun hadde prøvd å google det, men ikke funnet noen svar. Men hun kunne ikke lyve og late som.

Det kom stadige små museklikk mens legen så ut til å dra en peker fram og tilbake på skjermen. Han hadde lagt fra seg apparatet og hadde kanskje tatt de bildene han trengte.

«Jeg vil estimere 13 uker og to dager,» sa han til slutt.

«13 uker og to dager,» gjentok Gry.

«Så det er for sent.»

Ansiktet hans var uttrykksløst. Gry bare nikket, hun hadde forstått, det var for sent.

Hun skjønte at hun skulle bruke håndkledet til å tørke bort geleen. Fikk litt kliss på hånda. Så hoppet hun ned fra undersøkelsesbenken og trakk buksa opp igjen.

«For sent,» sa hun. Prøvde seg på et smil, for syns skyld. Ville ta legen i hånda og gå.

«Vent litt,» sa han. «Hopp opp igjen. Jeg vil la en kollega ta en titt.»

Han gikk ut i gangen og ropte på noen. Ble borte to minutter. Gry stirret i taket og håpet at muligheten for en second opinion kunne redde henne fra alt dette.

Den andre legen undersøkte henne på samme måte som den første. De så på skjermen og mumlet litt seg imellom. Den andre legen nikket til farvel og forsvant igjen.

«Fortsatt 13 uker og to dager?» spurte Gry forsiktig.

«Hm? Jada,» sa legen. «Nå kan du kle på deg. Og jeg må føre inn dette på helsekortet ditt. Har du det med deg?»

Selvsagt hadde hun det. Gry gjorde alltid som hun ble bedt om. Du skal alltid ha det med deg i veska, hadde jordmora sagt. Så det hadde hun.

Legen fikk det, satte seg til rette ved skrivebordet og skrev noen tall inn i skjemaet nederst til venstre. Han skrev deretter noe på datamaskinen sin, sakte. Gry kneppet knappene på jakka si og tok lua på hodet. Ville bare ut derfra.

«Hva skjer nå?» spurte hun.

«Jeg synes du skal få en oppfølgingstime hos jordmora di.» sa han nølende. «Og prate om ting du kanskje ikke rakk første gangen.»

Selvsagt. Det var ting å snakke om. Masse ting å snakke om. Mye å huske på.

«Fint,» sa Gry. «Jeg ringer henne med en gang.»

Legen så på helsekortet hennes en gang til. Og på bildene han hadde skrevet ut. Hun så at han nølte litt.

«Jeg ser på helsekortet ditt at du kan være i målgruppen for å få ta fostervannsprøve. Men du er ikke kommet lenger i svangerskapet enn at du kan ta en såkalt dobbelttest. Jeg tror jeg vil anbefale deg å ta imot det tilbudet, framfor å vente på fostervannsprøve. Da skal vi bare ta en blodprøve av deg i dag.»

«Nå?»

«Du må bare vente litt.»

«Ja,» sa Gry nølende. «Ja, jeg vil vel det.»

«Jeg må forklare deg litt mer før du kan si ja eller nei,» sa legen og begynte på et langt foredrag om fordeler og ulemper, valgmuligheter, mulige utfall, statistisk sjanse for sånn-og-sånn.

«Fint, takk, jeg tar en dobbelttest,» sa Gry. Alt som ble anbefalt… Alt som kanskje kunne hjelpe henne med å forstå at dette ble på ordentlig.

Han forsvant ut døra. Hun satt alene igjen.

Må ikke gråte, må ikke gråte, må ikke gråte.

Det kom et pling fra mobilen. Melding om en ny gravferd.

Selvsagt, tenkte Gry. Ingen bryr seg om dette. Ingen bryr seg om dette.

Hun tenkte at nå var snart Kristine på vei til sørgesamtale. Gry skalv. Hun visste ikke om hun egentlig orket å møte Kristine. Hun visste ikke om hun orket å møte noen i det hele tatt.

Siden hun offisielt var på en sørgesamtale, ble Gry sittende og gjemme seg i foajeen på sykehuset etter at hun hadde tatt blodprøven. Hun kjøpte et ukeblad på Narvesen. Babydrøm og Foreldre og Barn lyste mot henne fra hylla, sammen med Allers babyjulestrikk-spesial. Hun ville bare spy. Kanskje det var fordi hun var gravid, man ble jo ofte kvalm. Hadde hun hørt. Hun visste ingenting. Ville ikke vite noen ting.

Skrev til Kristine: Har ikke tid i dag likevel. Vi kan ta det i morgen tidlig.

Kristine svarte i 14-tida: Tøys. Vi tar det i kveld. 

Gry svarte: Sant. Vi tar det i morgen. 

Hun satt fortsatt på sykehuset og ante ikke hvordan hun skulle komme seg hjem.