6. desember

Gry hadde kjøpt både kaffe og kake til Kristine. De hadde gjemt seg innerst i en kaffebar ikke så langt fra der Gry bodde.

«Jeg fortjener faktisk å bli påspandert,» smilte Kristine. «Det var en forferdelig samtale i går. Jeg tror faktisk at Gry-Kristine må følge dem opp en gang til i slutten av uka.»

«Takk,» sa Gry.

«Men fortell, da?»

«Fortell du,» sa Gry. «Om din adventstid for fire år siden.»

«Vel,» sa Kristine. «Alt er så uvirkelig nå. Når alt er over, føles alt så enkelt å plassere. Men  den gangen var alt bare kaos.»

«Hva sa Krister, ehm, Krister-Elise, da du fortalte det?»

«Eh,» sa Kristine. «Han sa at det var en veldig fin bursdagsgave. Og at alt ville gå fint.»

«Vurderte du aldri abort?»

«Nei,» sa Kristine. «Nei, aldri. Jeg er mot abort. Altså, du må få gjøre som du vil, men jeg kunne aldri gjort det.»

Hun tenkte tilbake på disse dagene for fire år siden. Da hun lå på gulvet inne på handicap-toalettet hos prosten og Dag hamret på døra og bønnfalt henne om å ta abort. At han hadde telt dager og det ikke var for sent ennå.

«Vurderte du å adoptere det bort?»

«På en måte,» sa Kristine, og tenkte på den dagen hun hadde dratt hjem til Krister – faktisk nøyaktig fire år siden på akkurat denne dagen – med et brett med muffins. Da var det jo akkurat det hun ville. Gi bort barnet til ham.

«Man kan ikke være mot abort,» sa Gry. «Det er en setning som ikke gir mening. Kvinner har alltid tatt abort. Noen ganger er det best for alle.»

«Når skal du ta abort?»

«Jeg skal ikke ta abort. Jeg fikk ikke lov. Det hadde gått ni dager for lenge.»

«Så hva gjør du nå?»

«Føder et barn,» sa Gry. «Jeg har termin 10. juni.»

Det så ut som Kristine ikke visste hva hun skulle svare.

«Men jeg vil jo ikke være gravid. Jeg vil ikke føde noe barn. Jeg vil ikke ha noe barn. Nå er det plutselig masse styr, leger og jordmor og masse brosjyrer, kostholdsråd, trim for gravide, kurver og skjemaer og… Masse dritt.»

«Hvis det kan være noen trøst,» sa Kristine forsiktig. «Det ville ikke jeg heller. Det var det siste jeg ville. Men nå kan jeg ikke forestille meg livet uten Even. Det er ikke et argument, for all del. Hver eneste måned kan man jo bli gravid med et potensielt foster, og jeg lever helt fint uten alle de andre potensielle Even-er og Hanna-er. Jeg ville levd helt fint uten Even og Hanna også, for jeg hadde ikke kjent dem. Men nå er de der, og da kjennes det greit. Og Hanna var til og med planlagt.»

«Elsket du Krister?»

«Ikke da,» sa Kristine nølende. «På ingen måte. Men vi ble kjent og det ble fint. Er det Nidal som er faren?»

«Det er Nidal,» sa Gry. «Men ikke kall ham faren. Jeg orker ikke tenke på det. Jeg orker ikke si det.»

«Vil han ikke forstå det hvis han hører at du er gravid?»

«Da får han gidde å spørre selv,» sa Gry. «Ellers fortjener han ikke å være far.»

«Gi det tid,» sa Kristine. «Og tenk minst av alt på ham, tenk mest på deg selv.»

Men på kvelden fant hun seg selv stående utenfor døra til Nidal med en flaske rødvin. Et glass eller to kunne umulig skade. I andre land drakk folk masse hele tiden.

Han så overrasket ut. Gry kunne se at han ikke ble glad, ikke sånn som han ville blitt hvis dette var et år siden. Men han smilte og sa at hun kunne komme inn. Men at han måtte dra om en times tid fordi han skulle på en orgelkonsert og høre en kollega. Han sa at hun kunne bli med, men hun takket nei. Hun forsto at han spurte av plikt.

Så gikk hun på do og gjorde det hun hadde kommet for. Hun tok en graviditetstest opp av veska og tisset på pinnen. Ventet de påkrevde minuttene, stadig i håp om at det ikke skulle være sant. Men strekene kom selvfølgelig.

Hun kastet testen i søppelbøtta som sto ved siden av do. Dro den for sikkerhets skyld litt fram.

Nidal hadde laget kaffe og satt fram noen tørre julekaker som moren hadde bakt. De pratet om løst og fast, og Gry merket at begge to slappet mer av etter hvert. Det var fint. Egentlig kjente de hverandre så godt. Hun hadde savnet ham de siste månedene, på en måte. De hadde vært av-og-på i to år. Begge hadde likt det sånn, men nå var plutselig ikke leken morsom lenger.

Jeg kunne bare sagt det, tenkte Gry og tømte kaffekoppen sin.

Men hun gjorde det ikke.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s