7. desember

Lillian kom ubedt til Krister-Elise i Marta tidlig torsdag morgen. Hun hadde sett i den elektroniske kalenderen at han hadde en veldig travel dag, og ville få tak i ham før han dro avgårde til de tre barnehagene han skulle besøke før lunsj.

Hun hadde fått informasjon hun måtte dele med ham før han hørte det fra noe annet sted. I verste fall Vårt Land eller en generell facebook-kommentar, siden mailen egentlig gikk til Åge i forrige uke, som hadde sendt den til Dag, som hadde sendt den til henne i går kveld.

«Jeg er prosten nå,» sa Lillian da hun stakk hodet inn døra. «Har du kaffe?»

«Jeg vet det,» sa Krister-Elise. «Og nei. Men du kan godt sette på.»

Han fulgte etter henne ut på kjøkkenet, der hun begynte å lete gjennom skapene etter kaffefilter. Han avbrøt henne og fikset det selv.

«Så, gode prost? Hva skyldes visitasen?»

«Kirken din skal stenges,» sa Lillian.

«Hva mener du?»

«Akkurat det jeg sa,» sa Lillian. «Kirken din skal stenges og leies ut til noen andre. Den store rapporten om tilstanden på områdets ulike kirker er snart klar, og Marta har et vedlikeholdsetterslep på minst sju millioner.»

«Sju milloner.» Han lot tallet synke inn.

«Sju millioner,» gjentok Lillian.

«Sju millioner,» sa Krister-Elise. «Er det taket, da?»

«Både taket og kjelleren,» sa hun kort. «Og det elektriske anlegget.»

«Herregud,» sa Krister-Elise. «Kan de ikke bare selge litt av kirkegården hos Åge?»

«Nei,» sa Lillian. «Men halve sognet ditt skal overføres dit, og den andre halvparten til Dag. Dette skal skje i løpet av 2018.»

«Hva med meg?» spurte Krister-Elise. «Hvor skal jeg overføres?»

«Vi skal ha medarbeidersamtale. Men jeg kan røpe at jeg ikke aner hvor du og Kristine skal bli av, når Åge er tilbake for fullt. Prosten må ta en helhetsvurdering.»

«Er dette en vits?»

«Nei,» sa hun kort.

Krister-Elise visste at det ikke var Lillian som hadde funnet på dette. Don´t shoot the messenger. Neida. Men det hadde ligget i bakhodet hans helt siden det ble offisielt at flere kirker skulle stenge.

Hvorfor skulle noen andre ønske å leie et kirkebygg Den norske kirke ikke hadde giddet å vedlikeholde?

Ironisk nok hadde kirken til Åge akkurat blitt pusset opp for nettopp sju millioner. Man kunne speile seg i det nylagte steingulvet og lydanlegget ville gi selv den mest tunghørte pensjonist mulighet til å høre hvert ord av Åges preken.

Men det var ikke Åge som hadde bestemt det.

Hvem var det egentlig som hadde bestemt det?

Krister-Elise kjente at han ble litt svimmel. Han så for seg hvordan menighetsrådet ville reagere, så for seg hvordan alt arbeidet i menigheten ville rakne. Det er jo ikke bare å flytte på mennesker. Og hvis sognet i tillegg skulle deles i to…

De måtte vel fortsatt få lov til å hete Marta Misjonsforening, Marta-koret, Marta-tweensa, Marta Internasjonale Kvinnegruppe, Marta Amigos, 1. Marta speidergruppe, Marta Menighetsbarnehage? Og hva med Marta skole, bussholdeplassen som het Marta Kirke og selveste Martas gate?

Lillian hadde ikke så mye mer å si, så hun ba om forlatelse for de dårlige nyhetene og dro sin vei. Krister-Elise reiste seg fra kjøkkenstolen og gikk langsomt inn i kirkerommet. Tone hadde ikke kommet på kontoret ennå, men Ola satt på orgelkrakken og øvde. 

Marta! Marta! du gjør dig strev og uro med mange ting; men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal tas fra henne. Luk 10,41-42

Verset var sirlig brodert på alterduken, på den delen bak alteret som bare liturgen så. Han hadde alltid lurt på hvem her som i motsetning til Marta var Maria, men tidlig slått seg til ro med at kirkerommet hadde plass for dem begge.

Krister-Elise strøk forsiktig over alterduken og begynte å gråte. Tårene trillet stille nedover kinnene hans mens han gikk rundt i koret og tok på alle tingene som skulle fjernes. Døpefonten, lesepulten, julekrybba, påskelyset, det vevde alterbildet.

Marta, Marta… Sto det så ille til?

Han visste ikke hvordan han skulle klare å si det til de andre. Han skulle ønske han bare kunne rope det ut, så Ola hørte det på orgelgalleriet, men han måtte legge en plan.

Plutselig så han på klokka og innså at han hadde fryktelig dårlig tid. Han tok bæreposene som sto klare i sakristiet, dro på seg jakka og heiv seg i bilen. Barnehagene først, vedlikeholdsetterslep senere.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s