Merethe satt og hørte på julesanger på nabokontoret. Det irriterte Gry. Vanligvis var naboskapet til de to kapellanene veldig fredelig, men Gry merket at hun var ekstra irritabel i dag. Det var sikkert fordi hun var gravid, hun hadde lest det et sted.

Så da Merethe begynte å synge med på «All I want for christmas» fikk Gry nok. Hun måtte få fred til å avslutte dette minneordet… Måtte få fred til å skrive en aktuell preken om håpsbyen Jerusalem…

Hun gikk inn til Merethe og sank ned på en stol.

»Du må skru av. Jeg blir gal.»

«Jeg kan skru opp, så du får hørt ordentlig?» Merethe lo litt. «Neida!»

Det var bare dem igjen på presterekka på Kirkekontoret, for klokka var passert to, og de fleste i Fellesrådet var på kurs. Bortsett fra musikken var det ganske stille.

»Du er ikke helt deg selv om dagen,» sa Merethe. «Og jeg så Kristine på kirkegården på onsdag. Bare så du veit det. Og jeg var ikke alene om det, men det er bare meg som vet at det var din tjeneste. For du sa det ikke til prosten?»

Gry rista på hodet.

«La oss ha det litt moro når begge er ferdig med å skrive preken, da,» ba Merethe. «Gjemme pepperkakeboksen og adventsserviettene eller noe sånt. Gå litt crazy. Og så kanskje ta en kaffe på kjøpesenteret etterpå?»

»Hvis du slår av musikken,» sa Gry. Hun forsøkte å høres entusiastisk ut, men stemmen hennes var så liten.

Gry gikk inn til seg selv og prøvde å bli ferdig med talen.

Men så hendte det at Tom fikk kreft og døde, bare tolv år gammel. Ni år senere omkom Trine i en bilulykke. Hele livet preget det Gunhild at hun hadde mistet barna sine. Ingenting ble noen gang det samme igjen, for Gunhild kunne ikke kvitte seg med tanken på at hun egentlig skulle hatt to voksne barn. I stedet satt hun nå igjen alene etter at Odd brått døde for ett år siden. At hun hadde ham, var det som hadde holdt henne oppe. Da han døde, gikk det brått nedover med henne, og de siste årene har vært preget av sykdom. Gunhild ble bare 63 år gammel…

Det var lenge siden sist Gry hadde brukt så lang tid på å skrive et minneord. Hun forsøkte i det lengste å unngå å skrive noe i retning av «skulle hatt to barn,» men syntes ikke hun kunne komme utenom.

Tenk å dø av sorg. Gry var ikke i tvil om at det gikk an. Det var ikke første gang hun så det, men det var første gang hun satt og så seg selv inn i det. Dø av sorg. Kanskje hun også ville sitte som 63-åring og tenke at hun skulle hatt to voksne barn, og angre bittert på de valgene hun tok trettifem og førtifem år før.

Men nå hadde hun jo ikke fått velge. Nå skulle hun ha et barn.

Eller kanskje hun hadde valgt, ved å ignorere og utsette problemet så lenge som hun hadde gjort. Frata seg selv for skyld. Det er for sent.

Og hvis Nidal spurte: Sorry. Det var for sent.

Han måtte jo ha funnet testen, den lå på toppen i søppelkurven. Riktignok sto den i hjørnet bak toalettet, så hvis han for eksempel hadde kastet en tom sjampoflaske i den retningen, ville kanskje testen bli vippet ut av balanse og havne under tørkepapir og emballasje og bomullsdotter.

Hun bestemte seg for å ringe ham. Hun bestemte seg for at hvis han hadde funnet den, ville hun høre det på stemmen hans. Også ville han forstå hvorfor hun ringte, og være glad for å få et påskudd til å snakke med henne om det.

Hjertet hennes slo tre ganger fortere enn vanlig mens de small-talket litt, sladra om kollegaer og om en ny plate Nidal mente hun burde skaffe seg.

«Eller du kan komme hjem til meg og høre på den?» foreslo han.

«Nå?» sa Gry.

«Nei,» lo han. «Men i morgen? Du kan jo bli over? Eller jobber du på søndag?»

«Jeg jobber,» sa Gry fort. «Men det går bra. Jeg kan godt bli over likevel.»

«Gleder meg,» sa Nidal, og Gry syntes det hørtes ut som han mente det.

«Men har du vasket badet?» spurte hun og prøvde å få det til å høres naturlig ut.

«Vasket badet? Syntes du det var møkkete?»

«Ja,» sa Gry. «Eh, dusjen så ekkel ut. Og det er litt turn-off.»

«Da skal jeg fikse det,» sa han, og lo igjen. «Alt for deg.»

Du må finne den, tenkte Gry. Og du må forstå. Du bare må.