Menighetssalen kokte. Krister-Elise syntes det var flere mennesker enn noen gang før. Det luktet gløgg og grøt og granbar og masse varme mennesker, og det var et jevnt surr av stemmer. Nå og da et barneskrik.

Han hadde bakt to sjokoladekaker til kafeen og fire bokser berlinerkranser til kakeboden. Kristine satt med Even på juleverkstedet og hjalp ham med å lage en engel, samtidig som hun hele tida ropte på Hanna som gikk fram og tilbake, fram og tilbake.

Hun var ikke til å holde styr på. Hadde vært ustyrlig og masete helt siden hun ble født. Krister-Elise hadde innfunnet seg med at hun sikkert kom til å få en eller annen diagnose, før eller siden. Men at hun uansett alltid var deres Hanna.

Han sto med mikrofonen i hånda og ventet på julestemningen, som alltid kom på julemarkedet hvis den ikke hadde kommet før. I år hadde han faktisk fått litt julestemning første søndag i advent, Evens entusiasme hjalp veldig. Men i går hadde den forsvunnet igjen. Han kunne ikke tenke på at dette ville bli det siste julemarkedet i Marta menighet. Da ville han bare begynne å hylgråte.

Så han kremtet og skrudde på mikrofonen. Sa at han var sognepresten og ønsket alle hjertelig velkommen. Pekte på alle bodene med hjemmebakst og strikkeplagg, og minnet om åresalg og loddbok.

Barnekoret sang noen julesanger, og så var det herlige kaoset løs igjen.

«Gule eller røde votter til Hanna?» spurte Kristine og holdt to par foran ham. «Hva synes du?»

«Begge to,» sa Krister-Elise. «Så kan hun ha på en av hver.»

«Herlig,» sa Kristine. «Hun blir kjempesøt.»

Så skvatt hun til. Inn døra kom foreldrene hun hadde gravlagt barnet til på onsdag. De kunne ikke se henne. Ikke her. Og hun hadde ikke sagt noe om det til Krister-Elise, engang, og hun visste ikke hvordan hun skulle forklare dette for ham uten å avsløre hemmeligheten til Gry.

«Vi gjemmer oss,» sa Kristine til Hanna, som gledesstrålende sa borte-borte-borte og ble med henne under bordet. Søndagsskolelæreren som passet på juleverkstedet så på henne og hevet øyenbrynene.

Hva skulle hun gjøre? Hun hadde jo også sagt at hun ikke hadde noen barn, for det hadde jo ikke Gry. De måtte ikke se henne. Så da de stilte seg i kø for å kjøpe kaffe og kake, fulgte hun Hanna ut så fort hun kunne.

«Vi har glemt bleier,» sa hun fort til Krister-Elise. «Og nå har hun bæsja på seg. Jeg skynder meg hjem med henne.»

Hun puttet Hanna i vogna og kjørte avgårde.

Gry lå i sofaen til Nidal med beina høyt og kjente seg sliten. Hun var ferdig med alt til søndagen, program og preken og alt. I kveld kunne hun faktisk slappe av. Gravide pleier jo å være slitne. Det er veldig viktig å hvile. Det hadde hun lest.

Han hadde skrudd volumet på anlegget sitt opp. Selv sto han på kjøkkenet og rørte i ei gryte med kylling og rar saus. Musikken var vakker. Arabisk. Han hadde sagt at det var julesanger. Hun lukket øynene og bare hørte på musikken.

Maten smakte godt. Etterpå drakk hun to glass vin, sakte, fortsatt liggende i sofaen. Han satt også i sofaen og lot henne ha beina i fanget sitt.

Hun brant etter å spørre ham om han hadde funnet den. Nå var et godt tidspunkt. Han hadde satt på plata en gang til, og lyttet til den sammen i stillhet. Det var en god stillhet. De hadde det bra. De var fortrolige igjen.

Når plata er slutt, skal jeg spørre ham, tenkte Gry.

Men hun gjorde det ikke.

Han hadde vasket badet, virkelig vasket, og selvsagt gått ut med søpla. Den var borte. Hadde han sett den? Kunne han ha sett den uten å si noe? Ingenting ved ham tilsa at han var nervøs eller sjokkert. Kanskje han hadde funnet den, og med en gang tenkt at det var fint, kanskje det var derfor de satt så rolig og fortrolig. Så fortrolig at de ikke engang behøvde å si noe til hverandre, begge visste at den andre visste, og at alt var fint.

Da vinflaska var tom, stelte de seg for kvelden. La seg nakne under samme dyne. Fant rolig fram til hverandre, på samme måte som mange ganger før. Etterpå sovnet hun med en gang, med hodet mot brystet hans.

Min mann. Min mann, Nidal.