10. desember

Det var andre søndag i advent, og tradisjonen tro var det tid for syng julen inn-gudstjeneste i Marta-kirken. Det var Marta-tweensa som hadde hovedansvaret i år, sammen med barnekoret.

Krister-Elise hadde tenkt å ha en barnevennlig gudstjeneste og en preken som passet for barna, men tradisjonen tro hadde han sittet og skrevet preken mens han spiste frokost. På kontoret sitt, etter en hektisk morgen.

Kjersti hadde kommet for å passe Hanna og Even, hun hadde stått opp grytidlig for å være på plass før Kristine også måtte dra. Det skulle bli så bra å komme nærmere henne! Men, på den annen side, i Fredrikstad hadde de ingen andre enn henne. Ingen andre å spørre.

Ola hadde ikke vært så begeistret for å ha barnevennlig gudstjeneste to søndager på rad, for første søndag i advent hadde det jo vært Lys Våken. Mange av tweensa hadde vært der da også. Ola hadde satt seg på bakbeina forrige søndag da Krister-Elise ville at de skulle synge «Måne og sol», men til slutt gått med på det. Mot løfte om minst ti uker framover uten.

Det var faktisk en del som sang med på «Gjør døren høy, gjør porten vid» da korene gikk inn i prosesjon. Tweensa hadde lært den utenat samme morgen, dirigenten deres var super. Kirkerommet var fullt av foreldre, søsken og besteforeldre, som var velvillig innstilt til hele opplegget. De sang også med.

Åpningen av gudstjenesten ble ledig og fin. Barna sang to sanger og tente adventslys. Så kom klokkeren, en dame i 60-åra, for å lese dagens tekst. Krister-Elise hadde sagt at hun bare skulle lese den ene teksten, og ment den korte teksten fra Jesaja. Men klokkeren hadde misforstått, og begynte på den kompliserte teksten fra 1. Korinterbrev.

Hun leste langsomt og med tydelig diksjon for at alle skulle få det med seg, men Krister-Elise merket at forsamlingen falt mer og mer sammen for hvert ord.

Men det sier jeg, søsken: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike, og det forgjengelige skal ikke arve uforgjengelighet.
Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet. Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet:
Døden er oppslukt, seieren vunnet.
Død, hvor er din brodd?
Død, hvor er din seier? 
Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!

Deretter gikk det bare nedover en stund. Krister-Elise hadde skrevet en del av prekenen sin om Jerusalem, som var veldig aktuell siden president Trump hadde erklært at byen skulle være hovedstad i staten Israel. Men det var Jesaja-teksten som handlet om Jerusalem, mens evangelieteksten var en lignelse om fikentrær, og Krister-Elise fomlet seg gjennom et manus hvor ordene smuldret opp foran øynene hans.

Det var trærne og byen og krigen, og håpet, og formuleringer som han trodde barna skulle forstå, men som det føltes som om ingen forsto. Han ville bare kaste fra seg arkene og begynne på neste salme.

Jeg skal aldri mer være så uforberedt når jeg står opp søndag morgen, sa han til seg selv. Men han hadde sagt det mange ganger før.

Med en gang han var ferdig med å preke, syntes han stemningen tok seg opp. Barna sang igjen, alle sang «Solbarn, jordbarn» og de eldste barna leste forbønner som de hadde skrevet nesten selv. Det var lang nattverdskø. Ola overrasket med å spille en medley av sanger fra 90-tallets julekalenderne på Nrk.

Krister-Elise visste at Ola hatet det gamle orgelet sitt, og at han egentlig ville jobbet i en menighet med større orgel, flere kantorer og i en 100 % stilling. Kanskje han ville få sjansen nå. Kanskje Fellesrådet hadde et sånt sted å omplassere ham til, eller kanskje han selv ville søke seg et helt annet sted.

Vi kommer ikke til å synge jula inn sammen neste år, tenkte Krister-Elise. Ingen av oss kommer til å være i dette rommet andre søndag i advent 2018.

Han somlet så mye med å skifte etter gudstjenesten at alle de hjemmebakte pepperkakene var spist innen han kom seg til menighetssalen. Det var bare sånne fra Rema 1000 som lå igjen på fatet.

Gry hadde hatt en rolig gudstjeneste ute i Dalen og var på vei tilbake til byen. Det hadde vært to dåp, så det hadde jo vært litt folk. Få til nattverd, men mange som sang med på «Gjør døren høy, gjør porten vid.» Mange kunne den.

Hun lyttet til plata hun hadde fått med seg fra Nidal. Han hadde sagt at han heller kunne laste den ned på Spotify, at det var hun som trengte en ny plate i bilen.

Det var ikke meningen at det skulle bli sånn, men de hadde sittet og sett på Lørdagsrevyen og hun hadde merket hvor mye urolighetene i Palestina preget ham. Han sa ingenting om det, bare så på nyhetene uten å kommentere noe. Men hun spurte ham da de spiste frokost, og han hadde motvillig vist henne feeden sin på Facebook. Flere slektninger og barndomsvenner hadde lagt ut videoer som viste at de var ute i gatene, midt i alt.

Hun hadde strøket de setningene i prekenen sin hvor hun hadde tenkt å si noe om Jerusalem. Plutselig hadde hun ingenting viktig å si.

Skulle hun kjøpe seg nye klær? Det hadde framstått som helt unødvendig fram til nå, men nå måtte hun jo forholde seg til at magen skulle vokse. Kanskje den allerede hadde vokst litt. Puppene hadde definitivt vokst litt, for lenge siden.

Innen ettermiddagen var omme, hadde hun gjort avtale om å kjøpe to pakker med brukte mammaklær på finn.no. Hun betalte med Vipps og smalt igjen lokket på datamaskinen.

Fosterets vekt var 50 gram og lengden var 10 centimeter. Hun hadde lest det. Lest om at nakken snart kunne bære hodet, at armene snart hadde nådd sine endelige proposjoner, at hjertet pumpet litervis av blod hvert døgn og at det beveget seg stadig mer kontrollert. Et sted, der inne.

Hun angret på at hun ikke hadde spurt om å få med seg et bilde, når hun uansett måtte beholde det. Kanskje hun hadde klart å forholde seg til det da. Nå var det bare noe andre sa at fantes inne i henne, men som hun selv ikke merket noe til.

Jeg er skikkelig dårlig til å være gravid, tenkte Gry. Verdens verste. Vi kommer til å få et ulykkelig partnerskap, det og jeg.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s