Norges eneste lokallag av Pragmatisk Folkekirke hadde samlet seg på en kafè midt i prostiet. Alle hadde bestemt seg for å ha helt mandagsfri. Krister-Elise, Kristine, Lillian, Dag og Åge, og Merethe og Gry som kom inn fra periferien, som de andre kalte det. Selv om det bare var noen mil unna.

Kristine lurte veldig på hva Fredrikstad var, hvis det var periferien. Man holdt ikke kontakten med noen som flyttet til Fredrikstad.

Alle hadde valgt å kjøpe en kopp julekaffe, unntatt Gry, som hadde kjøpt jule-te. Hun hadde lest om det, at det ikke var så bra med kaffe. At man like gjerne kunne kutte det ut. Det hadde hun ikke klart.

«Hvis vi spleiser på huset til Lillian, har vi løst alle problemer, hvis dere skjønner hva jeg mener,» sa Dag. «En skikkelig vinn-vinn-situasjon. Jeg er sikker på at det kunne vært delt opp i minst fire boenheter av ulik størrelse.»

«En halvstor til deg, en liten til Lillian, og en stor til Krister og Kristine,» sa Åge.

«Og en liten i reserve til deg hvis du blir skilt,» sa Krister.

«Jeg blir ikke skilt,» sa Åge fort.

«Men hvis han blir det,» sa Merethe, «så må han ha den største enheten for å kunne ta imot barna når det er hans uke.»

«Når det ikke er hans uke, kan det jo være sånn Air BnB,» sa Lillian. «Jeg liker dette. Men jeg trenger et stort bibliotek, mer enn et lite ett.»

«Fellesbibliotek der kjøkkenet er nå?» foreslo Dag.

Lillian bodde i en enorm tjenestebolig i tilknytning til prostesetet, som hun hadde måttet skatte en del for etter at boplikten ble opphevet. Det hadde hun gjort med glede og tre tiårs oppsparte midler. Men nå nærmet pensjonsalderen seg veldig, og å kjøpe hele huset, det hadde hun ikke råd til alene. Så det var både litt fleip og litt alvor. Taksten var helt hinsides, så minst fire prestelønninger måtte de nok ha for å klare det.

«Holder tre soverom for dere, Kristine?» spurte Dag. «Eller skal dere bli flere?»

«Vi blir garantert ikke flere,» sa Kristine. «Vi er akkurat passe mange.»

«Og det vil vel ikke være så lett å få til, heller,» kom Dag på.

Mine barns biologiske far har sterilisert seg, tenkte Kristine. Uten å spørre meg. Hun visste at han hadde gjort det for å ikke bli fristet til å få et kull nummer to. Eller rettere sagt nummer tre. Men det visste ingen andre enn hun og Krister.

Merethe sa ingenting, for ingen foreslo at hun skulle flytte noe sted, og hun var den eneste som visste at Krister og Kristine heller ikke skulle flytte noe sted, unntatt til Fredrikstad.

Gry satt og tenkte at hun kanskje burde flytte. Hun bare leide. Det gjorde Nidal også. Kanskje de kunne kjøpe noe sammen i løpet av våren. Med barn måtte man vel ha god plass. Mer enn ett soverom.

Hun var den eneste i Pragmatisk Folkekirke som gledet seg til jul. Den eneste som likte jul bedre enn påske.

Lillian hevet hendene en smule for å kutte samtalen og sa at nå var hun prost. Og på julaften måtte alle være i form til å stå på hver sin prekestol. Det var det samme maset hvert år, den samme tvilen, den samme sårbarheten. Og i år var de mer presset enn noen gang, med vakanser og omorganiseringer.

«Så hva trenger dere nå,» sa hun. «For å stå godt forberedt på prekestolene om tretten dager. Hit me.»

Det ble stille noen lange sekunder. De så på hverandre.

«Enkelt-tjenester,» sa Kristine. «Jeg og Krister skal klare gudstjenestene i kirkene, men vi har så mange institusjoner at vi må være minst tre personer.»

«Det beste er å få Åge tilbake i jobb,» sa Lillian. «Seriøst, hva kan jeg hjelpe deg med?»

«Sara er så sliten,» sa Åge. «Hun orker ikke å ta seg av både barna og huset, og foreldrene mine skal feire jul hos oss. Det er meg som må både levere og hente i barnehagen, og ta meg av det meste i huset også. Det er egentlig hun som er sykemeldt, men hun har jo ingen jobb.»

«Husmorvikar,» sa Lillian. «Jeg har en søster som har vært leder av både sanitetskvinnene og KFUK-speiderne i bygda vår. Hun kommer neste onsdag og blir boende hos meg til over jul. Jeg sender henne over til dere. Får du tid til å ta noen andakter hvis du slipper å vaske huset?»

Åge nikket, litt forvirret.

«Jeg har litt av det samme problemet,» sa Dag nølende. «Det er min helg nå og min uke, hvis du skjønner hva jeg mener, fram til 22. desember. Jeg har allerede brukt opp alle mulige barnevakter. Anne-Gro har ikke sterilisert seg, hun har faktisk akkurat blitt gravid og orker egentlig ingenting. Det er Jørgen som er mest sammen med barna når de er der, tror jeg. Så jeg kan ikke sende de tilbake dit, heller. Og så er det jo min uke, hvis du skjønner hva jeg mener.»

«Da synes jeg Merethe skal ta dem med på kino en kveld neste uke, og så tar jeg dem med på kino en annen kveld,» sa Lillian. «Unger liker vel kino?»

«Jeg er ikke en ressurs i ditt prosti, Lillian,» sa Merethe. «Men ok. Jeg kjenner jo til og med disse ungene.»

«Hva vil du ha til gjengjeld?» spurte Lillian. «Hva trenger du?»

«En pianist som funker,» sa Merethe. «Det kommer til å være et mareritt å dra på institusjonene på julaften sammen med organisten min, Frank. Han har sosiale antenner som en flodhest og kan egentlig ikke spille piano.»

«Faren min spiller piano,» sa Åge. «Jeg kan spørre ham. Så slipper jeg å ha ham hengende rundt julaften formiddag.»

Lillian ga tommel opp.

«Krister-Elise?»

«Jeg trenger Åge, slik at jeg kan få min bit av Kristine,» sa han. «Og jeg tror jeg snart trenger kiropraktor.»

Hun ristet på hodet. «Kjenner ingen. Men Åge får min søster, så kan du få mer av Kristine.»

«Hva med deg, Gry?» kom Dag på. «Hva trenger du?»

«Et mirakel,» sa Gry og rødmet.

«Da skal vi be for deg,» sa Lillian. «Alle sammen.»

«Den var lett,» sa Krister-Elise.

Lillian sa at hvis han syntes det var så lett, så kunne han ta ansvar for å sende en sms til de andre hver morgen for å minne dem på at de skulle be.

Kristine fikk lyst til å ta Gry i hånda. For det mirakelet Kristine regnet med at hun ønsket seg, var ikke engang mulig for Gud.