«Så var vi her igjen likevel, da,» sa jordmora. «Hvordan har du det?»

Gry hadde med seg helsekortet sitt. Hun hadde puttet det i en plastlomme.

Kontroll 1/12-17 uke ? vekt 50 BT – Hb – Urin n Ødem – Fl/min 156 Arb. utf. hjem ja. Bra form. Vil ta abort. Henvises ul for kons.

Hun innså at det ville følge henne gjennom hele svangerskapet. Vil ta abort.

Det var umulig å svare på hvordan hun hadde det uten å begynne å grine, og det ville hun ikke, for det hadde jordmora helt sikkert ikke tid til å forholde seg til.

«Bare bra,» sa hun mekanisk.

Kan jeg gi det bort, ville hun si.

«Hvordan er formen?»

«Helt fin. Jeg merker ingenting.»

Jordmora tok av seg brillene og så på henne. Sa ingenting. Tok brillene på igjen.

«Du merker ingenting. Nei vel, nei.»

Hun tok imot urinprøven, målte blodtrykk og noterte i helsekortet. Alt var fint. Gry måtte legge seg på benken og dra opp genseren. Jordmora lyttet på fosterlyden. Alt var fint. Dunketi-dunketi-dunketi-dunketi-dunketi-dunketi.

«Er den redd?» spurte Gry plutselig.

«Nei,» sa jordmora. «Den har bare veldig lite hjerte. Da går det veldig fort.»

Dunketi-dunketi-dunketi.

«Magen har jo vokst litt,» sa hun og tok fram målebåndet. «Litt. Har du merket det? Begynner buksene å bli litt trange?»

«Litt,» sa Gry. «Jeg har ikke tenkt så mye på det.»

«Du har vel ikke kjent noe liv ennå, da? Men det er fortsatt ganske tidlig. Det kan ta noen uker. Det er veldig forskjellig.»

Gry hoppet ned fra benken og dro ned genseren igjen. Hun kjente seg litt uvel. Ville bare gå. Men jordmora var ikke ferdig med å fylle inn tall i helsekortet hennes.

«Du kan komme tilbake neste uke,» sa hun.

«Jeg vet ikke om jeg har tid,» sa Gry.

«Men jeg synes du skal det. Kjenn litt bedre etter før det, så jeg kan få vite litt mer om hvordan dere har det. Det er viktig.»

Dere.

Kontroll 12/12-17 Uke 14+3 vekt 50 BT 100/50 Urin n Ødem – Fl/min 140. Vært på ul. For sent for abort, ønsker ikke beh. i nemnd. Tilbud om oppfølgingssamtale.

Gry kjørte utover mot Dalen med Storm Large på full styrke.

My lover, I’d rather be
Under than over you
That way you will never lose me

Blank staring at the road
Eighty miles to Idaho
There’s too much nothing in me but caffeine

Skolegudstjeneste om tre timer. Hun var ikke klar i det hele tatt. Alle disse ungene som skulle velte inn i kirka, synge julesanger og spille teater. Og så skulle hun stå foran dem og være jule-koselig.

Først, innom kontoret. Printe preken. Drikke mer kaffe. Late som om hun allerede hadde spist lunsj.

«Du ser litt bleik ut i dag,» sa Merethe.

«Tror jeg begynner å bli forkjøla,» sa Gry.

«Bare hold deg på beina til julaften, da. Nå ber vi jo om mirakler, alle sammen.»

«Takk,» sa Gry. «Jeg tror ikke det hjelper.»

«Jeg vet jo ikke hva slags mirakler du vil ha,» sa Merethe. «Det er en åpen bestilling. Kanskje det kommer mirakler du ikke har forventet.»

Gry forsøkte å smile.

«Jeg er dobbelt-booka neste tirsdag,» fortsatte Merethe. «Både andakt for barnekoret og på juletreff for bofellesskapene. De med downs og sånn. Kunne du tatt den ene? Eller har du det travelt?»

«De neste to ukene teller jeg ikke timer,» sa Gry. «Men jeg er drittlei av unger. Jeg tar bofellesskapene.»

«Sender deg en mail, da,» sa Merethe. «Og du…»

«Nei,» sa Gry.

«Kaffe på Joker´n etterpå?»

«Ja,» sa Gry.

«Glad i deg, veit du.»

«Glad i meg?» sa Gry forvirret. «Ja, jeg er vel glad i deg også.»

«Fint,» sa Merethe og gikk inn på kontoret sitt. «Sees, da.»