Gry hadde akkurat gått ut av bilen og låst den, da hun kjente mobilen vibrere i jakkelomma. Et ukjent nummer. Det kunne være dem hun skulle til som ringte for å spørre hvor hun ble av, siden hun var litt forsinket.

Men det var legen fra sykehuset.

«Jeg skulle ringt deg i går, men det forsvant litt,» sa han. «Uansett. Det gjelder prøven vi tok. Blodprøven kombinert med ultralydbildene tilsier at det er en relativt stor risiko for at fosteret har Downs syndrom.»

Gry åpnet og lukket munnen, men fikk ikke fram et ord.

«Hallo? Er du der?»

Da kan man søke om abort. Da kan man søke om abort helt inn i uke seksten.

«Da vil jeg ta abort,» sa Gry.

«Jeg synes du skal tenke litt gjennom dette i fred og ro,» sa legen. «Jeg sender papirene til deg med kopi til fastlegen din. Gi deg selv noen dager.»

«Men jeg skulle jo uansett ta abort,» sa Gry.

«Gi deg selv noen dager,» sa legen igjen.

Gry la på og skrudde av lyden.

Hun tok seg i å forbanne mobiltelefoner, som førte til at denne typen samtaler kunne ramme når som helst og hvor som helst.

Hun kikket rundt seg. En helt vanlig gate med helt vanlige eneboliger, rad på rad, med hager rundt. To hus lenger bort lå nummer åtte, der hun skulle vært igang med en sørgesamtale for seksten minutter siden.

Hun måtte late som den telefonsamtalen aldri hadde funnet sted. Hun måtte bare skyve den unna, gå bort til huset og ringe på døra. Men føttene hennes hadde grodd fast i isen på fortauet.

Så la hun merke til at noen hadde gått ut av døra i nummer åtte og speidet nedover veien. Hun vinket og skyndte seg i riktig retning.

«Beklager,» sa hun. «Jeg kjørte meg visst litt vill. Det er så mange like hus.»

«Det er du ikke alene om å ha gjort her,» sa mannen på trappa. «Det går fint. Vi skal ingen steder.»

Hun visste at det var broren, og inne i stua satt kona hans, og en bror til.

«Her har hun hatt det hyggelig,» kommenterte Gry da hun hadde satt seg i en lenestol og fått en kopp med kaffe. Hun måtte drikke den. Og nå gjorde det ikke noe.

«Det er barndomshjemmet vårt,» sa den andre broren. «Marte overtok det da hun giftet seg. Men så forlot han henne, da… Og det ble aldri noen ny. Og ingen unger, heller. Da vi gikk gjennom huset etter at hun kom på sykehjem, oppdaget vi at to av soverommene står helt tomme, uten møbler. Da forsto vi hvor mye dette egentlig har preget henne. Selv om hun aldri noen sinne har pratet om det med oss, ialle fall.»

Gry gapte over en stor lussekatt for å slippe å kommentere det.

Senere satt hun på kontoret sitt og skulle skrive minnetalen, men hun kom ingen vei. Det var ingen ord som passet. Hun lurte på om hun skulle ringe Lillian og si at mirakelet hadde hendt, at de kunne slutte å be. Dette barnet skulle ikke leve, og Gud selv var enig. Ingen andre bønnesvar eller innspill derfra hadde hun fått fra den kanten, før nå.

Takk, Gud, tenkte Gry og foldet hendene. Takk.

Men så plinget det inn en melding fra Nidal, som skrev en morsom anekdote fra en skolegudstjeneste.

Vi skulle jo kjøpe en leilighet, kom Gry på.

Og så banket det på døra og Merethe sto der med en kaffekopp.

»Jeg har fått mirakelet mitt,» sa Gry. Hun burde sikkert smilt, men fikk det ikke til.

»Fantastisk!» ropte Merethe. «Jeg må få gi deg en klem!»

De omfavnet hverandre og ingen av dem slapp den andre. Gry så henne inn i øynene og kjente hjertet dunke fort noen lange sekunder.

Dunketi-dunketi-dunketi-dunketi.

Det er ikke fordi den er redd, men fordi den har så lite hjerte.

«Jeg veit egentlig ikke hva jeg skal gjøre,» sa Gry mot brystet til Merethe.

«Gi det litt tid,» sa Merethe og gikk med raske skritt bort til sitt eget kontor.