På mandag hadde Kristine blitt oppringt av et ukjent nummer. Det hadde vist seg å være bispedømmekontoret i Borg som ønsket å ha henne på jobbintervju. Så nå var hun på vei til Fredrikstad.

Veien var kjent, de hadde ofte vært og besøkt Kjersti.

Hun gruet seg, for hun visste godt hvor dårlig hun pleide å gjøre det på muntlig eksamen. Kapellan-stillingen i Marta hadde hun fått med en gang, før hun hadde rukket å søke andre stillinger. Herlig. Så dette var bare andre gang hun var på et prestejobb-intervju.

Hun ble tilbudt kaffe, vann og sjokolade. Hun begynte med kaffe og minnet seg selv på hvor upraktisk det var å ha munnen full av sjokolade når man skulle snakke.

De første spørsmålene var enkle. Hva slags stilling hun trodde hun hadde søkt på og hvorfor hun hadde søkt den. Men å fortelle om seg selv og hennes vei til prestetjenesten framsto som et håpløst prosjekt. Livet var så enkelt og vanskelig på en gang. Å forberede seg på det spørsmålet hadde sendt henne rett inn i en identitetskrise.

«Jeg har vokst opp med Ten Sing og sommerleirer med KFUK-KFUM,» begynte hun. «I Haugesund. Så ville jeg flytte til Oslo, litt spontant, og et av studiene på Universitetet som hadde restplasser var teologistudiet. Men så trivdes jeg, da, særlig med praksisen, og seks år gikk, og så var jeg ferdig. Jeg hadde vært med i Natur og Ungdom og mente at det var sentralt for presteyrket å ta vare på skaperverket. Så fikk jeg min første jobb i Marta menighet for litt over fire år siden, giftet meg og fikk to barn.»

Med sognepresten, tenkte hun, men egentlig med nabo-sognepresten.

«Hva liker du best med prestetjenesten?» spurte han som kunne komme til å bliden nye prosten hennes.

«Eh,» sa Kristine. «Bredden. Det er derfor jeg vil jobbe i menighet. Få følge folk fra vugge til grav og bli en del av et lokalsamfunn.»

«Har du erfaring med konfirmantarbeid?’

«Eh, ja,» sa Kristine. «Men jeg tror ikke vi har den beste modellen. Jeg tror jeg ville likt det bedre hvis jeg fikk gjøre det annerledes, men årene har gått, og det har bare fortsatt som før.»

«Hvordan jobber du med en gravferd? Hva er målet ditt?»

«Tre spader jord på kistelokket,» svarte Kristine.

«Hva forkynner du?»

«Rettferd og fred,» sa Kristine. «Og om Jesus.»

«Hva er ditt yndlingsbibelvers?»

«Marta, Marta, du gjør deg strev og med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og det skal ikke tas ifra henne,» siterte Kristine, fritt etter hukommelsen.

«Hm,» sa prosten.

Kristine visste at hun burde sagt mye mer, utbrodert svarene og gjort seg interessant. Men hun hadde liksom så lite å fortelle.

Det gikk skikkelig dårlig, tenkte hun da hun satt i bilen etterpå. Hun hadde lurt med seg en sjokolade og nå spiste hun den, før hun rygget ut fra parkeringsplassen og satte kursen hjemover. Egentlig hadde hun ikke tid til å dra på utflukter som dette midt i arbeidstida.

Telefonen ringte. Det var Gry.

«Jeg må snakke med deg,» sa hun, og begynte å fortelle på innpust og utpust at hun kunne søke om abort likevel.

«Så, hva skal du gjøre?» spurte Kristine.

«Jeg veit ikke,» sa Gry. «Alt bare raser sammen, liksom. Det føles som om Gud selv synes at jeg skal gjøre det, men nå har jeg begynt å tvile. Selektiv abort er jeg jo ikke-for. Men så ville jeg jo ta abort før jeg visste at den hadde Downs .»

«Orker du å gå på jobb?»

«Ja,» sa Gry. «Å sitte hjemme orker jeg iallfall ikke. Og Merethe er så grei, hun vet jo at jeg ikke har det så lett. Hun tar seg av meg.»

«Eh,» sa Kristine.

«Eh hva?»

«Ikke la henne ta seg for mye av deg, selv om hun mener det godt. Jeg tror… Jeg tror… Jeg tror hun er litt forelska i deg.»

Jeg vet at hun er svært ulykkelig forelska i deg, tenkte Kristine, at du føyer deg inn i rekka av ulykkelige forelskelser de siste to åra. For Merethe hadde sittet hjemme hos henne og grått da hun fortalte det.

«Du kødder?» sa Gry.

«Nei,» sa Kristine.

«Du burde ikke sagt noe,» sa Gry.

«Nå har jeg sagt det,» sa Kristine. «Jeg syntes bare – »

Men Gry hadde avsluttet samtalen.

Kristine slo neven hardt i rattet.