15. desember

Krister-Elise hadde akkurat fortalt Ola at Fellesrådet kom til å ta Marta-kirken ut av bruk. Ingen av dem sa noe. Ola så på ham og trakk på skuldrene.

«Ikke noe å gjøre med det.»

«Nei,» sa Krister-Elise. «Hvis man bruker for mye krefter på å kjempe imot ting som kommer til å skje uansett, blir man bare veldig sliten.»

«Hva med oss?»

«Vet ikke. Jeg har allerede begynt å søke nye stillinger.»

Han kjente at han ble fylt av vemod og gruet seg allerede til den dagen de skulle tjenestegjøre sammen for siste gang. Den siste gangen Ola skulle skru av orgelet og han skulle henge opp albaen, nei, putte albaen i kofferten og ta den med seg hjem.

De hadde diskutert mye de årene de hadde jobbet sammen. Og krangla. Krister-Elise hadde ofte tenkt at Ola hadde fortjent å jobbe sammen med en bedre liturg, helst en med bedre skjønn når det gjaldt salmevalg. Men de hadde dratt lasset sammen, søndag etter søndag, gravferd etter gravferd. Blitt kjent med hverandres svake og sterke sider, og lært seg å fylle inn for hverandre slik at resultatet ble bra.

Hver søndag hadde Ola sittet og øvd når Krister-Elise kom på jobb, og aller nådigst kommet ned i sakristiet for en kaffekopp i 1015-tida. Så hadde de sett gjennom gudstjenesten en gang til, konkludert at de skulle få det til, og gått hvert til sitt en stund. Krister-Elise likte å sitte noen minutter og lese gjennom prekenen sin. Ola likte å ta seg en røyk eller tre. Så kom Ola innom sakristiet for å tisse, før han gikk tilbake til orgelgalleriet. Til og med det var fast. Søndag etter søndag i åtte år.

«Neste jul er vi et helt annet sted, da,» sa Ola.

«Vi skal aldri feire jul sammen igjen, nei,» sa Krister-Elise.

«Kanskje vi burde gjøre noe ekstra ut av gudstjenestene på julaften i år, da,» sa Ola. «I tillegg til barnekoret og blåsere.»

«Pantomime og dans,» sa Krister-Elise.

«Strykeorkester,» sa Ola.

«Bare ukjente julesanger og full nattverdsliturgi.»

«Sølvguttene.»

«Invitere biskopen.»

«Knuse orgelet etter siste gudstjeneste.»

«Men du skal spille på nyåret også,» sa Krister-Elise.

«Jeg er så lei av det orgelet,» sa Ola. «Jeg kan godt spille piano. Neida.»

«Vi gjør vel som vanlig.»

«Men vi kan ta oss en liten knert sammen med marsipanen før vi begynner på den første,» mente Ola. «Siden det er siste gang. En liten. Vi er kjørbare igjen innen klokka er fem.»

«En liten en,» sa Krister-Elise. «Det trenger vi.»

De satt i sakristiet og drakk kaffe, mens begravelsesbyrået la siste hånd på verket inne i kirkerommet. Selv om Ola var kresen på salmene på søndagene, var han alltid med på «Der rosor aldri dør» i gravferder, igjen og igjen. Og Krister-Elise leste «det er en tid for alt» og «størst av alt er kjærligheten» igjen og igjen.

Klokka ble kvart på og Ola gikk opp på galleriet for å preludere.

Krister-Elise begynte å kle på seg da klokkene ringte, og gikk ut. Bukket kort for kisten, og tok alle på første rad i hånda. Han satte seg i koret og så utover. 60-70 mennesker. Han telte elleve kranser. En helt vanlig død, på en helt vanlig fredag.

Teppet på gulvet i koret var slitt og det manglet flere biter. Trallen som kista sto på, hadde også sett bedre dager, særlig pyntefrynsene. Til og med jordkassa var slitt, la Krister-Elise merke til, og trespaden hadde sprukket opp. Døra inn til dåpssakristiet var nesten umulig å lukke, og ble holdt på plass av en gummistrikk. Alterduken var falmet av solen på østsiden, men ikke vestsiden. Og orgelet låt altså ikke helt som det skulle, selv om det egentlig bare var Ola som hørte hva som låt feil.

Han så liksom kirka i et helt nytt lys etter at Lillian hadde sagt at vedlikeholdsetterslepet var på sju millioner.

Ola gikk fram og tilbake på galleriet mens Krister-Elise leste minneordet. Krister-Elise hadde så mange ganger misunt ham det å ikke være synlig for menigheten. At han kunne pusse nesa, strekke ut beina eller lese avisa, og ikke måtte sitte pent på en hard stol og hele tiden huske på å ikke ha beina i kors.

Hvordan var organistene i Fredrikstad? Kanskje de hadde full stilling i stedet for 44,3 %.

Etterpå fulgte de kisten ut til bårebilen og så den kjøre avgårde bortover veien. Klokkene ringte til man ikke kunne se den lenger, og Krister-Elise kom til å tenke på at det var Ola som styrte klokkene, at han satt og så ut av vinduet for å se etter bilen. Kirketjener hadde de jo ikke råd til å ha. Takk Gud for begravelsesbyrå-agentene, som fikset alt en kirketjener kunne fikset.

Han gikk rundt kirka og inn bakveien til sakristiet.

På telefonen hans var det fem ubesvarte anrop fra Kristine. Han ringte henne opp og satte på høytaler mens han begynte å kle av seg.

«Jeg har kjørt i grøfta!» ropte hun. Han hørte sus fra biler på veien i bakgrunnen.

«Hva?» sa Krister-Elise. «Hvor er du?»

«Ved avkjørselen inn til byen på riksveien ved bensinstasjonen,» ropte Kristine. «Jeg var på den sørgesamtalen ute i gokk…»

«Hvorfor ringer du meg?» sa han. «Hvorfor ringer du ikke Naf? Jeg kommer meg jo ikke dit uten bil, og ikke kan jeg dra opp bilen vår med hendene, heller.»

«De tauer den nå,» sa Kristine. «Men de har ikke plass til meg i bilen! Og jeg står her med pensko og har ikke på meg lue, engang.»

«Jeg henter deg,» sa Ola, som hadde kommet listende inn. «Null stress.»

«Ola, jeg elsker deg,» sa Kristine. «Jeg gidder ikke å late som du ikke trenger det og at jeg klarer meg selv. Bare kom. Nå.»

«Er der om et kvarter,» sa Ola og begynte å ta på seg frakken. «Har varme i setet og kaffe på termokopp.»

«Elsker deg,» sa Kristine igjen.

«Sees på søndag, Krister-Elise,» sa Ola og forsvant ut døra.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s