17. desember

Senga var tom da Gry våknet. Hun hørte fra kjøkkenet at Nidal skrudde på og av vannkrana og klirret med noe bestikk. Klærne hennes lå i en haug på gulvet. Hun plukket opp trusa og genseren sin og gikk inn på kjøkkenet.

«Du har sovet godt,» sa Nidal. «Klokka er snart ni. Men da trengte du det vel.»

«Lager du frokost? Kan jeg ta meg en rask dusj?»

«Klart du kan,» sa Nidal. «Bare du rekker jobben, så.»

«Jeg har alt med meg,» sa Gry. «Alt er klart.»

Hun ville ikke søle egg på skjorta si, så hun lot den ligge i baggen mens hun spiste frokost. Nidal hadde stekt egg og bacon og kokt sterk kaffe. Omsorgen var den samme som dagen før, men noe føltes annerledes.

«Du,» sa han til slutt og la bestikket fra seg. «Jeg har tenkt på noe.»

«Å?» sa Gry og kjente hvordan pulsen plutselig steg flere hakk.

«Dette her,» sa han. «Deg og meg… Hva om vi gir oss på topp? Dette har vært en utrolig hyggelig helg. Kanskje det er et bra tidspunkt å holde opp.»

«Hva mener du?» sa Gry forvirret, selv om hun umiddelbart forsto hva han sa. «Holde opp? Holde opp med hva da?»

«Jeg vil ikke være kjæresten din, Gry. Jeg forstår at du plutselig vil noe mer, og det vil ikke jeg. Det vil egentlig ikke du heller, Gry. Du elsker meg ikke. Jeg vet ikke om det er den biologiske klokken som har begynt å tikke eller hva det er, men jeg er ikke den du ser etter. Jeg vil ikke gifte meg. Jeg vil ikke ha barn. Verden er for ond. Fatter du?»

«Har du ikke skjønt noen ting?» sa Gry hest. «Fant du den aldri?»

«Fant hva da?» sa Nidal irritert. «Jeg skjønner ikke hva du vil, Gry, men jeg er ganske sikker på at jeg ikke vil det samme.»

«Okei,» sa Gry. «Okei. Jeg må på jobb.»

Hun reiste seg så brått at stolen veltet og rygget ut i entreen. Hun hadde ikke engang tid til å ta på seg skoene, hun bare dro på seg jakka og løp nedover trappene med skoene i den ene hånda og veska i den andre.

Utenfor bygården kjente hun at hun var barbeint. Hun hadde ikke sokkene. Hun hadde ikke bh heller. Så hun stakk de nakne føttene i skoene og gikk bort til bilen. Det var såpass kaldt at hun strevde med å få nøkkelen inn i nøkkelhullet, men det gikk. Hun slengte veska inn i passasjersetet og begynte å skrape is på frontruta.

Jeg vil ikke det samme. Jeg vil ikke det samme. Jeg vil ikke det samme.

Så var bilen klar og hun snirklet seg ut av rekka med parkerte biler. Det var plata hun hadde hørt på sist i går som automatisk slo seg på da hun vred om nøkkelen.

And now we’re back in California
«Hey Storm, five minute warning»
Everybody’s waiting there for me
This here is my life
Wasn’t made to be nobody’s wife

My lover, I would rather be
Under than getting over you
That way, you’ll never lose me ever

Gry så på klokka. Nesten kvart på ti, og hun hadde en halvtime å kjøre. Veiene i byen var søndagsstille, og snart var hun ute på riksveien. Hun gasset på og tenkte at dette skulle hun klare fint.

Helt til hun forsto at hun hadde glemt igjen baggen sin på kjøkkenet til Nidal.

Bli med på bussen! Hjulene på bussen de går rundt og rundt, rundt og rundt, rundt og rundt. Hjulene på bussen de går rundt og rundt, gjennom hele byen…

Kristine løp mellom kontoret og kjøkkenet for å samle med seg alt hun trengte. I sofaen lå Krister-Elise med Even og Hanna oppå seg og så på Fantorangen. Hun mistenkte ham for å like Fantorangen like godt som dem. Eller så spilte han godt, for å få et kvarter på sofaen en søndag morgen.

Og så var det jo litt morsomt, da, at nå som de ikke hadde noen bil, ville Hanna bare høre Fantorangen synge «Hjulene på bussen» om og om igjen.

Kristine hadde ikke hatt bil før hun traff Krister, men hun kunne ikke huske hvordan hun hadde klart seg uten. Til Marta-kirken var det gangavstand, men hun skulle ikke dit, og bussen gikk en gang i timen. Hun hadde mildt sagt dårlig tid.

Da hun hørte mobilen ringe, ble hun glad for at hun ble minnet på å ta den med. Å svare kom ikke på tale. Men hun så det var Gry, og tenkte at ingen kollegaer ville ringe litt på ti hvis det ikke var noe alvorlig i veien. Hun dro på seg sko, jakke, skjerf, lue og votter og løp nedover trappene med veska på skuldra, mens hun uroet seg for hva som kunne ha hendt med Gry.

Først da hun pustet ut på bussen klokka 10.04 ringte hun tilbake. Da svarte ikke Gry. Det hadde kanskje løst seg, da. Det hadde sikkert det.

Da Kristine ikke svarte, visste ikke Gry hvem hun skulle ringe. Visste ikke hvem andre som ville forstå noe av hva hun følte akkurat da.

Hun regnet opp for seg selv. Jeg mangler: Skjorte, snipp, pensko, belte, preken, programmet mitt, mobillader og alle dingsene jeg alltid har med i baggen.

Hun kunne klare seg uten skjorte. Hun hadde på seg en tynn, svart genser. Skoene fikk gå. Preken ville hun aldri i livet klare å holde uten manus nå, og printer fantes ikke i kirka. Men hun kunne lese den fra mobilen. Hvis den hadde nok strøm. Den hadde 19 %. Derfor svarte hun ikke da hun hørte at det ringte, selv om hun forsto at det kunne være Kristine. Hun måtte ha strøm på den mobilen.

Da hun låste seg inn sakristidøra var klokka 10.21. Det hadde allerede begynt å komme en del folk, fordi to barn skulle døpes. Hun begynte å bla i permene i bokhylla og lete i skuffene etter gamle program, og skrapte sammen en liturgi (tenk, så mye enklere det var da alle bare leste fra Den Røde Boken, hadde de eldre kollegaene ofte sagt etter 2011-reformen. Nå forsto hun for første gang virkelig hvor enkelt det hadde vært da). At det ble dåpsliturgien fra 2011 og ikke 2017 fikk bare være. Nå skulle det døpes.

Mens klokkene ringte sto Gry foran det store speilet og tok stolaen over skuldrene. Helt siden første gang hun fikk stolaen lagt på seg, hadde det alltid båret henne. Alltid. Det skulle bære i dag også. Det bare skulle det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s