Krister-Elise strevde med juleprekenen sin. Resten av uka var for full til at han kunne ta sjansen på å utsette det til en annen dag. Både onsdag og torsdag måtte han gå tidlig fra jobb, så det var ikke urettferdig at han jobbet en mandag formiddag.

I ro og fred ved kjøkkenbordet, faktisk. De hadde ikke pyntet så innmari, for de var enige om at jula ikke startet før lille julaften. Fram til da var det lilla som gjaldt. Derfor prekte Krister-Elise av prinsipp aldri over juleevangeliet på skolegudstjenester.

Han visste ikke hvor Kristine var. Hun sa hun hadde noen ærend og kom ikke tilbake etter at hun hadde levert i barnehagen. Det hadde tatt en del lengre tid enn vanlig, siden bilen var på verksted og Even derfor måtte gå selv til barnehagen.

Han prøvde å nyte stillheten, men hadde «Hjulene på bussen» surrende i hodet uansett hvor mye han forsøkte å tenke på andre ting.

Dokumentet foran ham var tomt, bortsett fra tittelen: Julaften 2017.

KRISTINE HADDE endelig kommet fram til barnehagen, levert Hanna og Even på hver sin avdeling og funnet en buss inn til byen. Hun skulle hente baggen til Gry hos Nidal.

Utrolig irriterende hvor mye lenger tid alt tok uten bil. Hun måtte bytte buss på bussterminalen og ta den noen stopp i en annen retning. Så var det 400 meter å gå. Lufta var fuktig, fortauet var fullt av slaps. Æsj.

Så hun var ikke i noe særlig godt humør da hun ringte på hos Nidal. Det buzzet i høyttaleren og ytterdøra åpnet seg. Han sto klar på trappeavsatsen med baggen i hendene.

«Hvorfor kommer hun ikke selv?» spurte han. «Hva har jeg gjort henne?»

Kristine svarte ikke, bare tok imot baggen.

«Hva galt har jeg gjort henne?» sa han igjen. «Hun stakk avgårde uten sokkene sine.»

«Spør henne selv,» sa Kristine. «God jul.»

Hun trampet ned trappene med baggen over skuldra, og tenkte at hvis hun hadde hatt bil, kunne hun kjørt ut i Dalen og gitt den til Gry, for hun var på jobb. Men hun hadde ikke bil.

KRISTINE TRAFF MERETHE for en kaffe på vei hjem. Hun lempet baggen over på henne.

«Dere er kollegaer,» sa Kristine. «Fiks det.»

«Hvorfor kunne hun ikke hente den selv?» spurte Merethe.

«Hun hadde ikke tid.»

«Hvorfor tok du en gravferd for henne uten at det gikk via prosten?»

«Jeg gjorde henne en tjeneste,» sa Kristine. «Hun var i en litt prekær situasjon.»

«Hun kunne spurt meg?»

«Hun sa at hun ikke trodde du hadde tid,» løy Kristine.

«Hm. Du er dårlig til å ljuge.»

«Spør henne selv,» sa Kristine.

MERETHE BESTEMTE SEG for å reise ut i Dalen med baggen til Gry med en gang, i stedet for å vente til dagen etterpå. Hun sa til seg selv at kanskje det var noe i den Gry hadde behov for i kveld eller i morgen tidlig. Men aller mest var hun drevet av en blanding av nysgjerrighet og bekymring.

Det var felles kaffepause da hun kom til kontoret. Gry satt innerst i kaffekroken og lyttet til nok et foredrag fra damene på kontoret om et barnebarn eller ei hofte eller en søt katt på YouTube. Det antok i alle fall Merethe, og Gry virket litt lettet over å få en unnskyldning for å styrte den siste kaffeskvetten og gå inn på kontoret. Eller kanskje hun til og med så glad ut.

«Kristine hadde ikke tid til å gi den til deg,» sa Merethe. «Jeg tenkte kanskje det var noe du hadde behov for kjapt.»

«Behovet var størst i går klokka 10.55,» smilte Gry. «Men takk for omtanken.»

«Ordnet det seg likevel?»

«Jada,» sa Gry. «Jeg tror at jeg er mer avhengig av rekvisitter enn jeg burde være. Gudstjenesten faller ikke sammen hvis jeg har feil sko.»

Hun åpnet baggen og begynte å pakke ut. Skjorte på kleshenger, sko nederst i bokhylla, programmene i papiravfall.

«Er det noe med Nidal?» spurte Merethe.

«Det er ikke noe mer med Nidal,» sa Gry. «Det er det det er. Ingenting. Det er ingenting.»

«Aha,» sa Merethe. «På den måten.»

«Vil du ta en kaffe på senteret?» spurte Gry. «Jeg trenger deg i dag.»

«Klart,» sa Merethe fort. «Det vil jeg.»

«ALT ER BARE jævelig denne uka,» sa Gry da de satt innerst i lokalet med hver sin kaffe. Anlegget spilte ikke-religiøs julemusikk, og med jevne mellomrom ble den avbrutt av en stemme som leste opp gode juletilbud.

«Hvorfor kan du ikke snakke om det?» sa Merethe.

«Hvis ingen vet det, vil det bli glemt,» sa Gry.

«Nettopp,» sa Merethe. «Vonde hemmeligheter er vi mot. Det var vi jo på kurs om i september.»

«Tåler du å høre?» spurte Gry.

«Så klart,» sa Merethe. «Jeg tåler alt. Fyr løs.»

«Jeg er gravid, Nidal er faren, han har gjort det klinkende klart at han ikke vil ha meg. Jeg oppdaget det for sent og kunne ikke ta abort, men så ble det oppdaget at fosteret har Downs. Derfor kan jeg få ta abort likevel. Men da blir det en del av statistikken som sier at ni av ti tar abort hvis de får vite at fosteret har Downs. Og dessuten må jeg på en måte føde barnet hvis det skal dø. Jobben er det eneste stedet jeg kan slappe av, men Kristine påsto at du er forelsket i meg, så nå slapper jeg ikke av her heller. Vet du nok nå?»

Ingen av dem sa noe. Gry tok en slurk av kaffen sin.

«Det var mange bekymringer på en gang,» sa Merethe. «Og så er det bare seks dager til julaften.»

«Jeg vet.»

«Men det er ikke sånn at jeg -»

«Jeg vet,» avbrøt Gry. «Jeg vet. Det plager ikke meg. Det er bare så innmari mye på en gang.»

«Skal jeg holde meg unna?» spurte Merethe.

«Nei,» sa Gry. «Jeg trenger deg. Men jeg lover ingenting til gjengjeld.»

«Du er rar,» sa Merethe. Hun smilte forsiktig. «Rare, kule Gry.»