19. desember

Gry hadde ikke satt på noen alarm. I og med at hun skulle jobbe i kveld, var det ikke noe poeng å dra tidlig på kontoret. Hun hadde nok plusstimer i desember allerede.

Hun var på kontoret like før lunsj. Hun låste seg inn og skrudde på datamaskinen. Fra kjøkkenkroken hørte hun at kaffetrakteren var i gang. Hun skulle til å finne matpakka i veska si da prosten kom inn til henne og lukket døra bak seg. Hun satt i samme kontorfellesskap som Gry og Merethe, så de så hverandre forholdsvis ofte.

«Stemmer det at du ikke selv tok den barnebegravelsen du var satt opp på?»

Gry antok at ansiktsfargen hennes gikk fra rød til hvit.

«Ja,» sa hun spakt.

«Det var kirketjeneren som meldte fra til meg i går,» sa prosten. «Barnets foreldre var i kirken i går for å se presten, men kjente deg ikke igjen. De spurte henne om du virkelig var Gry. Og kirketjeneren sa at det var deg. Det var jo hun som var på jobb på den begravelsen, og hun husket den selvsagt godt, så hun visste at det ikke var deg som var presten. Hvem var det egentlig?»

«Det var en kollega fra byen,» sa Gry. «Kristine.»

«Har du en veldig god forklaring på dette?»

Gry ristet på hodet.

«For jeg forstår selvsagt at det er tøft med barnebegravelser. Og noen ganger kan det være hendelser i livet som gjør det ekstra tøft, og kanskje man skal slippe. Men det er helt uakseptabelt å skaffe seg en slags vikar i hemmelighet. Jeg gir deg en muntlig advarsel, Gry, det må jeg nesten. Jeg regner ikke med at du vil få noen flere og at det får konsekvenser, men dette er såpass grovt.»

«Jeg tenkte ikke klart,» hvisket Gry. «Jeg tenkte ikke.»

DA PROSTEN HADDE gått, ble Gry sittende og stirre ut av vinduet.

Hvorfor hadde hun gjort det? Hun sendte en melding til Kristine i tilfelle prosten tok kontakt med henne også. Så tok hun fram den lille boka som hun hadde fått i informasjonspakka fra jordmora. Det var mye stat og kommune ville at hun skulle forholde seg til, og hun hadde boka i veska sammen med helsekortet.

«…Nå ser den lille ut som en miniatyrbaby. Men huden er gjennomsiktig. Små dunhår formes og vil dekke kroppen fram mot fødselen. Å ha noen som støtter deg nå, er viktigere enn mange tror. Ikke alle har en kjæreste, men kanskje en venn, moren din eller noen andre kan være der for deg?

Legge du merke til at verden rundt deg har forandret seg? Plutselig ser du sikkert gravide og  folk med barnevogn overalt. Kanskje du nå kommer nærmere din egen mor, nå som du selv skal bli mor?»

Nei, tenkte Gry. Jeg gjør ikke det. Og verden har ikke endret seg. Jeg kjenner ingenting.

PÅ ETTERMIDDAGEN FORBEREDTE Gry seg til å være med på julefesten til bofellesskapene. Hun gruet seg, men var litt nysgjerrig også.

Kanskje det var flaks at hun hadde sagt ja til dette. Hun hadde knapt møtt noen med Downs før, men hadde hørt at de ofte var veldig blide. Det hørtes rart ut. Ingen er vel blide hele tida.

Det ble servert risgrøt og rød saft i en stor fellesstue. Gry syntes ikke det var så lett å gjette alderen til de forskjellige, men så at det var både unge og gamle. Hun telte fjorten beboere og enda flere ansatte, men hun forsto etter hvert at en del av dem som hadde kommet, var foreldre.

En ung og ivrig dame kom for å ta jakka hennes da hun så at Gry sto i døra.

«På vegne av arrang,arrang,arrangementskomiteen,» sa hun, «så sier jeg: Hjertelig velkommen til presten!»

«Tusen takk,» sa Gry. «Bor du her?»

«Nei,» sa jenta. «Jeg bor i Granlia.»

«Javel, ja,» sa Gry, men hun ante ikke hva eller hvor det var.

HUN SATTE SEG like gjerne ved samme bord som jenta fra arrangementskomiteen. Hun sa at hun het Anna og var 27 år. Gry sa hva hun het og at hun var 31 år.

De spiste grøt og drakk saft. Gry kom etter hvert i prat med flere rundt bordet, blant dem foreldrene til Anna. Man diskuterte håndball. Gry hadde sett den kampen Norge tapte, så hun kunne være med i samtalen. Etterpå snakket de om hvor de forskjellige skulle feire jul.

Da de fleste hadde spist opp grøten, ble Gry kalt fram for å lese juleevangeliet. Så skulle hun si litt om jula. Hun begynte å snakke om at Jesus har flere navn, og at ett av dem er Verdens Lys. At han lyste for å vise veien til en bedre verden med rettferdighet og fred, og at han ville at vi skulle lyse for hverandre på samme måte. Hun sa at denne adventstida trengte hun mye lys, at mange ville lyse, for at mørke og vanskelige ting skulle bli skjøvet litt lenger unna. Og at hvis alle lyste litt for hverandre, ville kanskje alle få det litt bedre.

Da hun var ferdig med å snakke, fikk hun litt applaus. Så ble det sagt værsågod til å forsyne seg med kaker og kaffe. Noen delte ut et hefte med julesanger. Gry satte seg ved bordet igjen.

Moren til Anna hadde vært og hentet kaker, og hadde tatt med seg en skål til Anna også.

«Mamma vet hva jeg liker,» sa Anna og smilte bredt. «For hun er verdens beste mamma!» Hun ga moren en stor klem tvers over bordet.

Gry kjente at hun ble blank i øynene, men kunne ikke helt forstå hvor det kom fra.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s