«Fint at du bestemte deg for å komme,» sa jordmora. «Hvordan står det til i dag?»

Gry hadde lagt helsekortet foran seg på pulten hennes.

Kontroll 1/12-17 uke ? vekt 50 BT – Hb – Urin n Ødem – Fl/min 156 Arb. utf. hjem ja. Bra form. Vil ta abort. Henvises ul for kons.

Kontroll 12/12-17 Uke 14+3 vekt 50 BT 100/50 Urin n Ødem – Fl/min 140. Vært på ul. For sent for abort, ønsker ikke beh. i nemnd. Tilbud om oppfølgingssamtale.

Hun hadde virkelig anstrengt seg for å kjenne etter om hun følte seg gravid, men ikke klart det. Det var et nederlag. Hun taklet ikke dette. Hun egnet seg ikke. Hun var ikke en kvinne som fortjente eller klarte å være gravid.

Klokka 14.15 skulle hun møte nemnda. Nå var klokka 09.20.

«Det er noe som heter svangerskapsdepresjon,» sa jordmora. «Det er vanligere enn mange tror. Det skjer ofte hvis omstendighetene rundt graviditeten ikke er helt innenfor det som er vanlig å takle.»

Gry svarte ikke.

«Så jeg tenkte jeg kunne henvise deg videre.»

«Det er ikke noen vits i,» sa Gry. «Jeg kan ta abort likevel. Fosteret har Downs syndrom.»

«Åh,» sa jordmora. «Ja vel? Men hvorfor kom du hit, da?»

«Jeg vet ikke,» sa Gry og begynte å gråte. Det var tårer for hele adventstida, og nå ga Gry blaffen i om jordmora hadde tid til dem eller ikke. For hun klarte ikke å holde dem tilbake. «Jeg skulle ikke ha barn, så skulle jeg ha barn, så fikk det barnet Downs syndrom og nå må jeg velge en gang til om jeg vil ha barn. Og nå vet jeg at jeg må ha det alene.»

«Men vil du ha barn?»

«Jeg vet ikke,» sa Gry. «Jeg vet ikke. Og da bør jeg sikkert ikke det.»

Kontroll 20/12-17 Uke 15+4 vekt 51 BT 110/60 Urin n Ødem – Fl/min 147. Usikker på hva hun vil. Fin f form. Mye å gj. på jobb nå.

Timene før hun skulle møte i nemnda, var endeløse. Gry satt på kontoret og forsøkte å jobbe med preken til julaften. Det var helt umulig. I år måtte hun stjele en annens preken på Prekeskapet. Men resten av programmet måtte revideres og trykkes.

Glade jul, Tenn lys, Det kimer nå til julefest, En krybbe var vuggen, Et barn er født i Betlehem, Jeg synger julekvad og Deilig er jorden.

Ja, om fire dager skulle hun stå foran en fullsatt kirke to ganger og preke om håp, fred og kjærlighet. En eksentrisk baby i en krybbe, pådyttet en ung kvinne av en figur med ganske uklar omsorgsevne… Særlig.

Gry hadde kastet Bibelen sin i veggen før hun rakk å stoppe seg selv.

«Oi, oi!» ropte Merethe fra nabokontoret. «Prøver du å rive skillet mellom oss?»

Gry plukket opp Bibelen sin og gikk inn til henne.

«Jeg skal møte abortnemnda snart.»

«Vil du at jeg skal bli med deg?» sa Merethe.

«Hvis du har tid?»

«Klart,» sa Merethe. «Masse tid. Preken kan jeg skrive når som helst.»

Noen timer senere satt Merethe i en sofa på sykehuset og så på minuttviserne på en klokke på veggen.

Gry kom marsjerende ut den store døra og gikk rett forbi henne uten å se til hverken høyre eller venstre. Merethe kom seg på beina og gikk etter.

«Vent,» sa hun. «Gry, vent.»

«Jeg kan ta abort,» sa Gry og stirret stivt framfor seg. «Men de sier det kan ta mange dager, og da må jeg vente til etter jul. Jeg må jo jobbe på julaften. Så da skal jeg bli igangsatt tredje juledag. Så er alt dette ute av verden i god tid før nyttårsaften.»

«Det var en rask avgjørelse,» sa Merethe, mest for å ha noe å si.

De hadde kommet seg ut av svingdørene og Gry marsjerte bortover parkeringsplassen. Merethe marsjerte etter. Lufta var full av små frosne dråper som traff huden og smeltet.

«16+4, Merethe,» sa Gry. «16+4! Jeg klarer ikke!»

Merethe forsøkte å forstå, men hun forsto ikke. Det var altfor lavt til å være blodtrykket hennes. De hadde kommet fram til bilen, Merethes bil, Gry hadde latt sin stå på kontoret. Gry satte seg inn i passasjersetet og Merethe skrapte is. Hun så at Gry satt oppslukt av telefonen sin.

«Jeg skal føde en sånn,» gråt Gry da Merethe satte seg inn i bilen. Hun viste henne et bilde fra babyverden.no. «Den er 16 centimeter lang.»

De kjørte i taushet i retning sentrum.

«Du kan bli med meg hjem,» sa Merethe. «Jeg synes ikke du skal være hjemme alene. Vil du bli med på kino i kveld?»

«Kino?» snufset Gry.

«Jeg skal se Ekspedisjon Knerten,» sa Merethe. «Sammen med barna til Dag. Så det er ikke en date. Bli med, da! Jeg kan lage litt mat til deg først.»

«Okei,» sa Gry. «Hvis du kjøper popkorn.»

«Til alle,» sa Merethe. «Dette blir dyrt.»

«Regner med at søstra til Lillian er plassert hos Åge, da,» sa Gry.

«Jeg skal i alle fall få bruke faren hans,» sa Merethe.

«Og jeg har fått et mirakel,» sa Gry og så ut av vinduet. «Men jeg vet ikke hvem av dem det er meningen at jeg skal ha.»

«Nå må du uansett innstille deg på jul,» sa Merethe. «Dumt at Lillian valgte Jul i Mummidalen. Jeg ville heller sett den. Blir så rørt av sånne filmer.»

Gry var glad for at hun ikke hadde insistert på å bli satt av hjemme hos seg selv. Hun krøp sammen i lenestolen til Merethe og sovnet. Merethe stekte en frossenpizza. De spiste den i stua mens de så en episode av en Netflix-serie Merethe pleide å se på. Gry ville helst ikke tenke. Hun ville underholdes.

Så kino var heller ikke så dumt. De tre barna var ikke så innmari interessert i å smalltalke med de halvfremmede voksne. De fikk to beger med popkorn på deling og hver sin brus. Reklamen var kjedelig, den yngste ville gå, men den eldste holdt fred i flokken. De satt bortover raden med den eldste ytterst og den yngste nærmest Merethe, og Gry utenfor Merethe igjen.

«Et kvarter reklame,» stønnet Merethe. «Kan de ikke bare sette den på? Vi har betalt billetten! Og popkorn også!»

Knerten kom på skjermen til slutt og da ble det stille i salen. Gry hadde lest alle Knerten-bøkene da hun var liten. Hun kunne lese dem igjen hvis hun fikk et barn. Men kanskje ikke for et barn med Downs syndrom. Hun kunne jo lese dem igjen uansett, for seg selv, man trengte vel ikke et barn for å lese en bok.

Merethe hadde kjøpt et lite beger popkorn som de to kunne dele. «Ta det bort,» hvisket hun. «Jeg spiser alt.»

«Da spiser jeg alt i stedet,» hvisket Gry.

«Da får vi vel bare spise opp, da,» konkluderte Merethe, og lenge før Lillebror hadde fått på seg skiene, var det helt tomt i begeret.

«Jeg vil ha eget beger neste gang,» hvisket Gry.

«Greit,» sa Merethe. «Hysj.»