Lillian låste seg inn på det støvete prostekontoret og satte seg ned i stolen til Gabriel. Han hadde ryddet pulten helt tom da han sluttet, bare satt igjen en blomst til etterfølgeren sin.

Lillian holdt liv i den, siden det var umulig å vite når neste prost ville være på plass. Kanskje de bare ville slå hele prostiet sammen med et annet. Det var ikke godt å vite. Nå tok de Marta, og det skulle ikke forundre henne om det var et kirkebygg til i prostiet som levde litt farlig.

Hun hadde en liste med prosteoppgavene sine med seg, og begynte å sette kryss ved dem hun hadde fullført.

Vaske huset til Åge X

Dags barn på kino to kvelder X

Vikar i beredskap for institusjonene X

Julekort til alle prestene X

Låne bort bilen sin til Kristine X

Ringerunde til prestene for å sjekke status X

Nei, hun manglet en, Åge. Han hadde ikke tatt telefonen dagen før.

NÅ SVARTE HAN nesten på første ring.

«Var du hos legen på tirsdag?» spurte Lillian.

«Ja,» sa Åge lavt. «Jeg har en restarbeidsevne på 50% og skal lage en tiltaksplan sammen med deg. Det er jo juleferie nå, sa legen. Men der har hun jo misforstått. Det er forresten veldig fint å ha et helt rent hus. Det har aldri vært så rent.»

«Jeg kan jo ikke spørre hva som feiler deg,» sa Lillian. «Men hva er du i stand til å bidra med?»

«Jeg har lungebetennelse,» sa Åge. «Jeg kan nesten ikke snakke.»

«Hvis vi skrur lyden innmari bra, kan du preke da?»

«Jeg kan snakke veldig lavt,» sa Åge.

«På julaften er det nesten ingen replikker,» sa Lillian. «Har du en klokker som kan lese godt?»

«Ja,» sa Åge. «Men da vil jeg ikke klare å ha tjenestedag i romjula, altså.»

«Da sender jeg søstra mi til deg igjen, og så får jeg Gabriel til å ta tjenestedagen din,» sa Lillian. Din også, tenkte hun, for hun hadde lovet Kristine det samme.

«Tusen takk,» hvisket Åge. «Egentlig kan  jeg ikke forestille meg å ikke jobbe en julaften… Å se en vikar på prekestolen og selv være hjemme og skrelle poteter. Nei.»

«Kan du komme med sykemeldingen din?»

«Nei, jeg har skrevet en andakt på baksiden.»

«Herregud,» sa Lillian. «Dere har vel kopimaskin.»

KRISTINE GIKK OPPOVER VEIEN mot krematoriet og hatet jul. Hun hatet jul hvert år, helt til det øyeblikket hun gikk på prekestolen første gang på julaften. Strengt talt var det ikke jul før det, heller.

Egentlig savnet hun kanskje en anstendig advent?

Hvert år tenkte hun på jula for fire år siden, dag for dag, som en julekalender. Hva hun hadde gjort akkurat den og den dagen. Kanskje hun burde skrevet det ned. Men hun hadde gjemt alt dypt i sitt hjerte og visste at hun aldri ville glemme det.

21. desember 2013 hadde Krister vært hjemme hos henne og de hadde bakt pepperkaker. Og etter at han hadde gått, hadde hun for første gang innsett at hun ville at han skulle bli. Om kvelden hadde hun blitt konfrontert av naboen med at hun egentlig var lesbisk, og ikke klart å sove hele natta.

Hun burde fortelle Gry alt, så hun ikke trodde at alt hadde vært så enkelt som alle trodde. Men jo flere hun involverte i fortellingen, dess vanskeligere ble det å holde kontroll på at den skulle være hemmelig. Dag, Merethe, Krister og henne selv, var ikke det mange nok? De hadde riktignok forsøkt å skrifte til Gabriel, men han hadde ikke trodd dem.

Jeg forteller henne det på lørdag, tenkte Kristine. Jeg drar hjem til henne og forteller alt som det er. Hun fortjener det.

MERETHE SATT MED telefonen i hånda. Gry var ikke kommet på stabsmøtet. Skulle hun ringe? Eller hadde hun blandet seg nok?

Hun leste juleevangeliet om og om igjen mens hun forsøkte å fortrenge gleden over at hun hadde vært på kino med Gry dagen før. Sittet ved siden av henne i mørket og spist popkorn. Vært så nær henne.

Jeg trenger deg, hadde Gry sagt. Merethe skulle gjerne visst hva hun mente med det. Det var mildt sagt spesielt å ha behov for at kollegaen på nabokontoret skulle ha forelsket seg i deg. Merethe hadde det behovet, men…

Hun sendte en melding i stedet for å ringe. Gry svarte at hun hadde hjemmekontor. Merethe spurte om hun ville være med på kino i kveld også. Hun skyndte seg å trykke på send før hun rakk å angre seg. Og Gry svarte ja.

DE SÅ Jul i Mummidalen med et stort beger popkorn mellom seg.

Jeg vil ha barn og rekkehus sammen med deg, tenkte Merethe. Det var nesten mer vondt enn godt å sitte ved siden av Gry i mørket. Men hvis det var det Gry trengte, var det ingenting annet Merethe heller ville gjøre.

«Kan jeg holde deg i hånda og late som du liker meg?» hvisket Gry.

«Klart det,» sa Merethe. «Klart det.»

Gry kom med hånda si og Merethe strøk henne forsiktig over håndbaken. Hånda hennes var liten og kald. Gry flettet fingrene sine forsiktig inn i hennes. Så bare satt de der, og ingen av dem visste når det var meningen at de skulle slippe.