22. desember

De fleste prester startet nok dagen i dag med å be for kopimaskinene sine. Men ikke Krister-Elise, for Marta-kirken hadde projektor og det var enkelt å lage en Power Point-presentasjon.

Gry og Merethe sto i printerkø sammen med de to sogneprestene og prosten. At ingen av oss var tidligere ute med dette, tenkte Merethe. Er det mulig! Prosten skulle ha ut programmer til juledag, så hun måtte pent stille seg bakerst i køen. De andre sto på kopirommet og så litt bedrøvet på hverandre.

«Okei,» sa Merethe. «Klokka er bare 11. Alle sletter sine utskriftsjobber. Så lager vi pdf-filer og skriver ut ett eksemplar hver. Så trekker vi lodd om rekkefølgen og setter pressa i gang. Hvis maskinen dør før jobben er gjort, reiser jeg inn til byen og betaler hva det måtte koste å få trykket opp resten på trykkeri.»

«Jeg kan være sist,» sa Gry. «Jeg blir liksom aldri fornøyd.»

«Nei, vi må få pdf fra deg også. Jeg kan se på det for deg. Hvor vanskelig kan det være å gjøre som i fjor, liksom?»

Merethe gikk ubedt inn på kontoret til Gry og satte seg ved datamaskinen hennes. Nettleseren var oppe, og det var tett-i-tett med faner. Adressene så ut til å bare være fra Babyverden og Kvinneguiden. Den som sto framme, var tråden «Ventetid ved senabort?» på forumet til Babyverden.

MERETHE KLIKKET nettleseren ned og Word opp. Hun satte seg i stolen og begynte å redigere programmet fra 2016, som var det åpnede dokumentet. Gry sto bare og så på. Etter åtte minutter var Merethe ferdig, lagde en pdf-fil og trykket på print.

«Du burde helt sikkert ikke jobbe i jula,» sa Merethe.

«Hvis jeg ikke får jobbe, vet jeg ikke hva jeg gjør. Ingen fra familien kommer oppover i år. Jeg tenkte å gi alt på jobb og drikke meg full på rødvin etterpå.»

«Fri førstedag?»

«Ja, jobber andredag.»

«Samme her, faktisk,» sa Merethe. «Alt sammen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre etter jobb på julaften. Kristines foreldre kommer til dem, og de takler jeg bare ikke. Og Dag har barna, så det blir fullt opp med familie der.»

«Kom og drikk med meg, da,» sa Gry.

«Mener du seriøst at du skal drikke deg full? Du er jo faktisk gravid. Du har vel et ansvar så lenge den er der inne.»

«Jeg har vel det,» sa Gry. «Får finne på noe annet i år, da.»

«Du kan komme til meg,» sa Merethe.

«Da må jeg kjøpe gave til deg, da!» sa Gry. «Hva ønsker du deg?»

Merethe tenkte seg om, og så rødmet hun over hele fjeset. Da hun merket at hun rødmet i ansiktet, begynte hun å rødme nedover halsen også.

GRY SÅ PÅ reaksjonen hennes og beit seg i leppa.

«Du er faktisk forelska i meg på ordentlig? Det var ikke bare tull?»

Merethe gikk inn på sitt eget kontor uten å svare, og lukket døra.

«Jeg trodde det var tull! Merethe!»

Skammen skyllet over henne og Gry forsto så altfor mange ting på en gang. Hun ville til å gå etter og rive opp døra, men de to sogneprestene sto på kopirommet og administrerte kopier, og hun ville ikke lage en scene på gangen.

Hun dumpet ned på besøksstolen sin og tittet bort på kleshengeren med albaen på, som hang på en krok på veggen. Den burde vært vasket før jul. Den burde alltid vaskes når frosten kom og det var slutt på å subbe den i bløtt gress på kirkegården. Hver tredje måned, hadde de sagt strengt på renseriet. Ha, ha. Skjedde ikke.

Gry lukket øynene og forsøkte å finne flere meningsløse ting å tenke på.

Da kjente hun plutselig noe hun aldri hadde kjent før. Det var som en enslig sommerfugl med litt større vingespenn enn gjennomsnittet. Hun visste med en gang at det var barnet. Gry begynte å se for seg hvordan hun turnet der inne, med det store hodet og de korte armene. Og så hadde hun fått inn en fulltreffer på riktig sted. Det varte ikke mange sekundene, men Gry var sikker. Det hadde hendt.

Om fem dager skal du dø, tenkte Gry. Hadde du bare alltid vært liten og blitt der inne, så kunne vi fått det til. Men det er ingenting her ute for deg.

Hun innså plutselig at hun for første gang hadde tiltalt fosteret i magen. Og at det første hun hadde uttrykt, var at det skulle dø.

Ingen barn fortjente en så ussel mor som henne.

KOPIMASKINEN DURET og gikk. Gry så inn på kopirommet. Alle Merethes program lå klare i en eske. De var i gang med neste runde. Det var ikke hennes.

Det gikk i en dør i gangen bak henne. Merethe kom travende ut. Hun dro på seg jakka og låste døra samtidig. Hun smilte fort til Gry og de andre og tok med seg esken med programmene sine.

«Hvor skal du?» spurte Gry.

«Ut og kjøpe juletre,» sa Merethe. «Det blir sikkert snart utsolgt.»

«Kommer du tilbake etterpå?»

Merethe ristet på hodet og gikk.

Ikke før ytterdøra hadde slått igjen bak henne, kom Gry på at hun burde gått etter. Men føttene hennes var som limt fast til parketten.

 

Hun hørte en bil starte opp på parkeringsplassen utenfor og kjøre vekk.

Tenk fort, sa hun til seg selv. Hvor selger de juletrær?

Overalt.

Gry gikk inn på kontoret sitt igjen og pakket albaen varsomt sammen. Hun la den i baggen. Brettet den hvite stolaen pent sammen og la den på toppen. Det var ikke noe vits i å være på jobb lenger. Nå fikk det briste eller bære fram mot julaften.

Hun tok en kopp kaffe på styrten mens hun ventet på at programmene hennes skulle bli ferdigtrykt. De hadde akkurat satt hennes i gang nå. Hun sto og så på at maskinen spydde ut ark etter ark. Hun skulle ha 900 stykker.

Brått begynte maskinen å slarke og pipe. Det lyste en rød varsellampe. Fjern papir. Gry satte seg på knærne og begynte å demontere. Fortsatt rød lampe. Gry åpnet flere lokk, men fant ikke noe papir. Fjern papir. Hun smelte igjen lokket. Fjern papir. Hun åpnet alle lokkene en gang til og lukket dem igjen. Ring service.

«Seriøst!» ropte Gry. «Nå har den printet ut nesten tre tusen program. Kan den ikke klare bare 860 til?»

Ingen svarte.

Hun rasket sammen de som hadde kommet ut. Det ble trykkeriet i byen, men hun måtte tydeligvis gjøre det selv.

KLOKKA 16.13 STO Gry på gata med programmene sine i en pose. De hadde blitt så dyre at hun burde spare dem til neste år. Hun kunne bare ta korrekturlakk på overskriften og bytte ut 7-tallene med 8-tall.

Hun ante ikke hva hun skulle gjøre. Hun gikk tilbake til bilen og satt noen minutter bak rattet og prøvde å tenke på meningsløse ting. Det klarte hun ikke. Så hun vred om nøkkelen og satte bilen i gir, og la kursen ut av byen igjen for å kjøre rundt en stund uten mål og mening.

Tracy Chapman i dag.

Sorry
Is all that you can’t say
Years gone by and still
Words don’t come easily
Like sorry

Etter en stund oppdaget hun at det var på tide å fylle bensin. Det var på tide med litt middag, også. Hun kjørte inn på en bensinstasjon og begynte å tanke. Lukket øynene og trakk inn duften av bensin og olje, hørte pumpas puls overdøve suset fra veien.

Da hun betalte, kjøpte hun med seg en baconpølse. Mens han bak disken gjorde den klar, bladde hun gjennom CD-hylla. Her solgte de fortsatt plater. Hun fant ingenting som fristet. Det var på tide med dab-radio. Det var på tide med ny bil.

Hun spiste pølsa mens hun satt inne i bilen. Det var ganske kaldt ute og temperaturen i kupeen sank raskt. Hun vred om nøkkelen og lot bilen gå på tomgang.

Kanskje hun trenger hjelp til å få på juletrefoten.

MERETHE SÅ IKKE så overrasket ut som Gry hadde trodd, da hun hadde blitt buzzet inn i oppgangen og så henne stå og holde døra til leiligheten åpen.

«Du kom,» sa hun bare. «Værsågod, kom inn.»

Merethe hadde nesten ikke pyntet til jul i det hele tatt. En julekrybbe uten figurer sto på skjenken og det sto noen jule-aktige telysestaker i vinduskarmen på kjøkkenet.

«Hvor har du juletreet?» spurte Gry.

«På soverommet,» sa Merethe.

«Seriøst?»

Merethe nikket. «Du kan få se.»

Hun lukket opp døra til soverommet, og der sto treet, fortsatt i strømpe, i hjørnet ved siden av vinduet.

«Var det vanskelig å finne tre, eller?»

Merethe ristet på hodet.

«Men angående den julegaven,» sa Gry nølende. «Det kan la seg ordne. Men da blir det nå, og ikke etter jobb på julaften.»

«What? Hodet sier nei, nei, nei,» sa Merethe. «Og kroppen sier ja, ja, ja.»

«Jeg synes det var et godt forslag,» sa Gry. «Kortreist, gratis og miljøvennlig. Og vi slipper å gå på butikken og kjempe oss fram på lille julaften.»

«Hva ønsker du deg, da?» spurte Merethe skeptisk.

«Å ligge med noen som er forelska i meg,» sa Gry. «Bare det.»

«Jeg vil ligge med noen jeg er forelska i,» sa Merethe og forsøkte å finne et passende ansiktsuttrykk. «Så da blir det vinn-vinn.»

GRY LOT SEG AVKLE og smøg seg på ryggen bortover i den uoppredde senga mens Merethe kom etter. Hun forsøkte å ikke tenke på at det var Merethe, samtidig som hun kjente at hun elsket at det var nettopp Merethe.

Merethe kysset henne fra brystet og langsomt oppover langs halsen.

«La oss si, da,» sa Gry og måtte lete etter stemmen sin for å fullføre setningen. «La oss si at du liker meg 90 %. Så liker jeg deg 17 %.»

«17 %?» sa Merethe og la seg tettere mot henne. «Hvorfor 17 %?»

«19, da,» sa Gry. «Si 19. Kjennes det bedre da?»

«Det kjennes veldig bra ut,» sa Merethe og smilte ordentlig for første gang.

Gry hørte etter hvert seg selv lage lyder hun aldri hadde laget før. Det var noe med å bare være til, ikke tenke for mye. Noe med å bare være trygg og overgi seg uten å ta masse forbehold.

Et eller annet kjentes litt fremmed.

Så kom hun på det. Merethe var jo venstrehendt.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s