23. desember

«19 % ! Det hadde jeg faktisk ikke trodd.»

Gry våknet av at Merethe satt på sengekanten og strøk henne over armen. Hun hadde stått opp. Håret var fuktig etter en dusj og hun var fullt påkledd.

«25,» mumlet hun. «Hva er klokka?»

«Snart ti,» sa Merethe. «Jeg har ikke noe frokost. Men jeg tenkte å gå ut og kjøpe nå.»

«26,» sa Gry.

«Jeg la et håndkle til deg på badet hvis du vil låne.»

«27.»

«Jeg tar med kaffe også.»

«28.»

«Dette virker egentlig litt lovende,» sa Merethe. «Sees snart!»

Gry rullet over på ryggen og lurte på om hun skulle rømme eller dusje. Hun bestemte seg for å dusje. Og for å bli.

Hun hadde akkurat kommet ut av dusjen da Merethe kom tilbake med påsmurte rundstykker, kanelboller og kaffe. Gry hørte lydene fra gangen, at hun sparket av seg skoene, la nøklene på kommoden og hengte opp jakka.

Det er visst her jeg skal være, tenkte Gry og kjente at hun slo seg til ro med det.

Merethe hadde tent lys i juletelysestakene og satt fram tallerkener og glass.

«Jeg var redd du skulle stikke av,» sa hun.

«Jeg synes egentlig det er ganske fint her,» sa Gry.

«Du vet at når to damer finner ut at de liker hverandre, og ender opp med å ha sex, og den andre ikke drar med en gang, så er det veldig vanlig at de rett og slett blir samboere dagen etterpå?»

«Da må vi hente julepynten min,» sa Gry. «For dette er ganske stusselig.»

Hun kjørte hjem til seg selv etter at de hadde spist. Leiligheten virket nesten ubebodd, selv om det bare var et døgn siden sist hun var der. Hun åpnet vinduet i stua og slapp inn litt sol og luft, men det hjalp ikke.

Gry fant en eske og pakket varsomt ned det hun hadde av nisser, engler og lys. Hun tok ned julegardinene på kjøkkenet også. Så pakket hun en sekk med rene klær, og reiste tilbake til Merethe.

Merethe var villig til å bytte ut gardinene sine og til å la nisser og engler fylle en del av den ledige hylleplassen.

De fant ut at de måtte ut og handle, siden butikkene snart ville stenge i tre dager.

Mens de sto på kjøkkenet og pakket ut av posene, ringte mobilen til Gry. Hun kvapp til, lyden ødela liksom noe. Men hun så at det var Kristine.

«Er du hjemme?» spurte Kristine.

«Nei,» sa Gry.

«Er du langt unna? Kan vi møtes?»

«Vel,» sa Gry. «Jeg er litt opptatt i formiddag. Jeg kommer nok ikke hjem.»

«Jeg må si noe til deg,» sa Kristine. «Før julaften. Det er viktig.»

Gry så ut av vinduet. Det var bare en park som skilte blokkene til Merethe og Kristine.

«Er du hjemme? Jeg kan komme til deg en tur. Jeg skal den veien.»

Hos Kristine og Krister-Elise var det tydelig at de hadde forsøkt å rydde, men at noen hadde dratt ting utover igjen. De to Gry antok at var «noen» var ute på lekeplassen med Krister-Elise. Kristine hadde laget kaffe.

«Jeg vil bare fortelle deg noe,» begynte hun. «Siden du spurte. For noen uker siden. Jeg har blitt vant til å lyve eller fortelle halve sannheter, men jeg skylder deg å være ærlig. Du fortjener å høre en sann historie om meg og Even. Jeg stoler på at du ikke sier det videre. Det er bare Merethe og Dag som vet dette, og Krister-Elise, da selvfølgelig.»

«Jeg skal ikke si det til noen,» lovte Gry.

«Det er ikke Krister-Elise som er den biologiske faren til Even,» sa Kristine og kjente at neste setning var vanskelig å si, fordi hun nesten aldri hadde sagt den høyt før. «Det er faktisk Dag.»

«Dag? Av alle mennesker?»

«Dette var før #metoo-kampanjen,» sa Kristine. «Jeg hadde aldri vært sammen med en mann før, som det heter i skriften, og jeg var så full at jeg ikke forsto at det hadde hendt noe før jeg sto med testen i hånda ti uker senere. Han lå med meg mens jeg sov.»

Gry nikket for at hun skulle fortsette.

«Og Dag ville selvsagt ikke vedkjenne seg dette barnet, siden han var gift. Og jeg ville ikke ta abort, fordi jeg ikke synes man skal det. Eller rettere sagt, at jeg skal det. Krister-Elise ønsket seg et barn og jeg sa at han kunne få det. Vi kom egentlig ikke sammen før jeg var noe sånt som 15-16 uker på vei. Vi hadde ikke hatt noe hemmelig forhold og slått opp igjen, selv om det var det alle trodde. Men jeg kom fram til at av alle alternativer, så var dette det beste. Og så kom vi jo faktisk sammen ganske fort, da, så det ble jo en veldig happy ending

«Wow,» sa Gry. «Tenk at livet faktisk kan være sånn.»

«Jeg er så liberal at jeg ikke tror på mirakler,» sa Kristine. «Men så finnes de jo likevel, bare man stokker kortene sine riktig.»

«Bare man stokker riktig, ja,» sa Gry ettertenksomt. «Stokker riktig.»

Da Krister-Elise, Even og Hanna kom tilbake fra lekeplassen, drakk hun en kopp kaffe med Krister-Elise også. Så ønsket hun god jul og gikk tilbake gjennom parken.

Merethe satt i sofaen og brettet programmer, for kopimaskinen på kontoret hadde ikke brettefunksjon.

«Krister-Elise er ikke den biologiske faren til Even,» sa Gry.

«Jeg vet det,» sa Merethe.

«Jeg vet at du vet det,» sa Gry.

«Hjelp meg med dette, da,» sa Merethe. «Fikk du printet dine?»

«De ligger klare i bilen,» sa Gry. «Ferdig brettet og alt mulig.»

«Du har alltid vært så flink, du,» sa Merethe.

«Ikke til alt,» sa Gry. «Jeg kjente at hun levde i går, og tenkte for første gang på henne som du og ikke den. Men det første jeg tenkte, var at hun må dø om fem dager. Jeg er ikke så god til å stokke kortene mine riktig.»

«Har du vært i noe langt forhold før, egentlig?» spurte Merethe.

«Jeg har vært gift,» sa Gry. «Herregud. Jeg har vært gift. Før jeg begynte å studere.»

Hun begynte å tenke tilbake på leiligheten over garasjen til svigerforeldrene, menigheten, pastorens undervisning, det store bryllupet, bryllupsnatta, graviditetstesten. Alle tingene som skulle vært fine, men som aldri ble det. De skulle vært ugjort. De skulle vært gjort en annen gang, av en annen grunn, med en annen mann eller annen kvinne.

Hun så seg selv utenfra: Hun gikk på natt-toget da det passerte sent på kvelden med en stor sekk, to vesker og et nattbord. Hele den natta hun ikke kunne sove. Hun var ikke gravid mer. Hun hadde fått en restplass på Teologisk Fakultet i Oslo og skulle få sove noen netter på sofaen hos en venninne. Han visste ikke at hun hadde dratt før han fant en post it-lapp på kjøleskapet neste morgen. Hun hadde ikke tatt telefonen da han ringte.

Gry forsøkte å forklare det til Merethe. Og Merethe forsøkte å forstå.

«Kan jeg få penn og papir av deg etterpå?» spurte Gry. «For jeg fikk aldri skrevet julepreken.»

«Da har du det travelt før middag,» sa Merethe. «Ta skrivebordet i stua. Jeg begynner på maten.»

»Det er julaften i morgen,» sa Gry.

»Veit det,» sa Merethe og kysset henne på kinnet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s