24. desember

Forgive me
Is all that you can’t say
Years gone by and still
Words don’t come easily
Like forgive me forgive me
But you can say baby
Baby can I hold you tonight
Maybe if I told you the right words
At the right time you’d be mine

Gry kjørte etter Merethe ut av byen i retning Dalen. I krysset ved Joker-butikken svingte Gry opp til kirka og Merethe fortsatte videre innover.

Birgit vinket fra Joker’n og fulgte etter bilen til Gry. Gry så fra bilen at hun hadde med seg to termokrus med kaffe. Ingen andre Joker-butikker i landet hadde egen barista, regnet Gry med. Så de var usedvanlig heldig med kirketjeneren sin. Butikken var selvsagt stengt i dag, men Birgit bodde i etasjen over og var alltid på jobb. Enten her eller der.

Gry var ute tidligere enn nødvendig fordi hun hadde tatt følge med Merethe. De låste seg inn bakdøra og Birgit skrudde på lysene i taket. Gry gikk opp på den skjeve prekestolen og tok et overblikk. Hun likte det. Skipet i taket hang der det pleide og englene var fortsatt ved graven på altertavla.

«Kaffen blir kald!» ropte Birgit.

Gry skyndte seg ned. De satte seg i kortrappa. Birgit strakte på beina og så på klokka.

«Om fire timer og førtitre minutter skal kirkeklokkene våre ringe jula inn. Er du klar med en flammende preken?»

«Jeg skrev i halve natt,» sa Gry. «Måtte starte på nytt sikkert sju ganger. Jeg håper det blir noe som kan passe.»

«Hva ligger deg på hjertet om dagen, da? Eller om natta?»

«Jeg er gravid,» sa Gry. «Ved Den hellige ånd.»

«Jeg kan godt tro på begge deler, jeg,» sa Birgit. «Grattis, da!»

«Takk,» sa Gry og forsøkte å smile riktig. Men hun var ikke sikker på om hun fikk det til.

KRISTINE LÅ I dobbeltsenga og så på «Reisen til julestjernen» på nettbrett sammen med Hanna, som hadde sovnet lenge før Sonja rømte ut i skogen. Mora hennes var ute og lekte med Even.

Kristine skulle hverken lage mat eller ha gudstjeneste. Lillian hadde glemt at det egentlig var henne som skulle tatt de to gudstjenestene til Åge, og institusjonene hadde hun sendt vikar til, så Kristine hadde bestemt seg for å bli hjemme i år. Hun regnet ikke med at noen ville merke det.

Og det var faren hennes som sto for julematen og mora for barnepass, for hun skulle jo på jobb. Det var rett og slett ingen som brydde seg om hvor hun var eller hva hun gjorde, for en gangs skyld. Men hun skulle være på plass i Marta-kirken og sikre seg en plass i god tid før siste gudstjeneste startet 1615.

MERETHE STO I DAGLIGSTUA på sykehjemmet og tok på seg albaen mens faren til Åge spilte noen rolige toner på pianoet. Stua var full av beboere, ansatte og noen pårørende.

De som var der, var dem som ikke kom seg hjem til jul. De som var for syke til å besøke noen, de som hadde familien langt unna og dem som ikke lenger hadde noen.

Det luktet ribbe og surkål fra storkjøkkenet. De som orket, skulle spise sammen etterpå. Men Merethe visste at det var mange i bygningen som ikke kom seg ut av sengene sine og som ikke orket mat, og som garantert ikke ville oppleve julaften neste år.

Hun syntes alltid at institusjonsbesøk var en blanding av nitriste og veldig flotte. Hun syntes alle mennesker hun snakket med som prest, ble så vakre. De syke også.

«Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall,» leste hun.

«Hold kjeft!» var det en som skrek fra kroken.

«Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria,» fortsatte Merethe.

«Hold kjeft!» skrek han igjen.

«Okei,» sa Merethe. «Jeg hører hva du sier, men flertallet har kommet hit for å høre Juleevangeliet. Alle dro for å la seg innskrive, hver til sin by. Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, sammen Maria, sin trolovede, som ventet barn.»

«Hold kjeft!» skrek han for tredje gang.

«Hold kjeft, sjøl,» sa en dame på andre siden av stua og da ble det stille.

Nei, man skulle jo ikke idyllisere julaften på sykehjemmet. Men få ting ga Merethe mer rørende julestemning enn å høre de gamle synge Et barn er født i Betlehem, Glade jul og Deilig er jorden.

I år slapp hun å høre Frank spille piano til. En god start på arbeidsdagen. Selve dagen hadde ikke startet så dumt, den heller. Hun hadde sittet ved kjøkkenbordet sammen med Gry. De hadde sett ut mot parken (kunne vært idyllisk, men all snøen hadde smeltet i løpet av natta) med nesa ned i hver sin kaffekopp.

«Jeg har bestemt meg,» hadde Gry plutselig sagt. «Jeg har bestemt meg…»

KRISTER-ELISE KJENTE at øynene ble fyllt av tårer. Hele menigheten sto og sang «Deilig er jorden.» Det var dagens andre og siste gudstjeneste, og den siste julegudstjenesten i Marta-kirken noensinne. Kanskje ville de aldri mer synge «Deilig er jorden.»

Han var så innmari takknemlig for alt han hadde fått oppleve i dette rommet, blant disse menneskene, i dette lokalsamfunnet. Takknemlig, takknemlig, takknemlig. Hele han ble fyllt med fred ved å tenke på det. Fred og kjærlighet.

Da tredje vers gikk mot slutten trakk han pusten dypt og forberedte seg på å lyse velsignelsen.

Men orgelet gikk i en annen retning. Ola begynte å spille «All i want for Christmas is you» og to solister reise seg på orgelgalleriet. Ytterdørene ble åpnet, og inn kom det to bruder.

Krister-Elise visste ikke hva han skulle gjøre. Det kunne jo ikke være en spøk. Det måtte være et ekte par som skulle ha en ekte vielse. Han fikk gjøre det kort, så folk kom seg hjem til ribba. Noen hadde lagt en prøvingsattest og en liturgi på alteret mens han var opptatt med «Deilig er jorden.»

I dag overgår Ola seg selv, tenkte Krister-Elise. Han så opp på orgelgalleriet da brudene hadde kommet fram og musikken hadde stilnet. Ola så fornøyd ned på ham og viste to tomler i været.

«Kjære Linda, kjære Silje!» begynte Krister-Elise og forsøkte å se jovial og trivelig ut. «Dere har åpenbart kommet hit til kirken for å inngå ekteskap.»

Spredt latter.

«Så da er det vel i alle fall to her som får det de ønsker seg til jul i år. Dere får hverandre. Forhåpentligvis får dere også masse kjærlighet. Og det er vel ingen her i rommet som ikke ønsker seg kjærlighet til jul. Så jeg håper dette paret kan være til inspirasjon på julekvelden for alle – mer kjærlighet, mer kjærlighet, mer kjærlighet!»

Kristine satt på plassen sin midt i kirka og lo. Det var jo Linda og Silje! Og oppover midtgangen bak dem hadde det ikke bare vært en, men to gutter i tre-årsalderen. Det var lenge siden sist. Det var på tide å ta en kaffe.

KIRKA VAR TØMT for folk og Birgit gikk rundt og blåste ut lysene. Gry satt på sakristiet og spiste litt velfortjent marsipan.

Fri i morgen.

Hun var fortsatt høy etter gudstjenestene og satt og trommet med føttene mot stolbeina. Det hadde blitt så fint. Hun var glad for at hun hadde skrevet en preken. Den hadde passet – det gjorde de alltid, når hun bare tok seg tid.

Barnet hadde beveget på seg igjen, under gudstjenesten. Hun. Du. Lever. Skal leve.

Gry kjente på ekstranøkkelen til leiligheten til Merethe, som lå i lomma hennes. Hun hadde villet ha den på seg hele tida og aldri legge den fra seg. Nå skulle hun snart hjem.

Ingen skulle være ensomme i år, i alle fall ikke i jula. Kanskje ville hun få rekkehuset sitt utenfor byen likevel. Men det var ikke det viktigste. Babyen kunne jo bare sove i en kurv i stua. Eller ved siden av henne i senga. Ved siden av dem? Hvem vet.

Gry ropte ha det til Birgit og låste seg ut av kirka. Det var plussgrader, hun slapp å skrape is, og hun slapp å streve med nøkkelen i låsen. Hun slengte baggen sin i baksetet og satte seg inn. Da hun vred om nøkkelen i tenninga, slo cd-spilleren seg på samtidig som bilen varmet opp. Hun rygget ut av parkeringsplassen og fikk bilen i gir.

I krysset ved Joker-butikken kom Merethe kjørende akkurat samtidig. Hun tutet. Gry la seg på hjul etter. Det var nesten ingen biler på veien. Det hadde blitt mørkt. Kirkeklokkene ringte over hele dalen. Gry åpnet vinduet for å høre dem.

God jul, sa kirkeklokkene. God jul!

But you can say baby
Baby can I hold you tonight
Maybe if I told you the right words
At the right time you’d be mine
I love you
Is all that you can’t say
Years gone by and still
Words don’t come easily
Like I love you I love you

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s