Jeg bestemte meg for å vie livet mitt til kirkelig tjeneste før jeg var ferdig med ungdomsskolen.

Men da jeg akkurat hadde fylt tolv og begynt i sjuendeklasse, var det ingenting som tydet på at jeg ville komme til å ønske å vie livet mitt til Jesus. Jeg hadde skriki meg gjennom menighetas babysang sammen med mamma, gått i mikrogospel til jeg begynte i tredjeklasse, hadde så to år i minigospel før jeg gikk over i maxigospel i femteklasse, og holdt som tolvåring på å synge meg gjennom mitt siste barnegospelår før jeg kunne ta skrittet videre i Ten Sing.

Det var ikke sånn at mamma var så veldig religiøs. Hadde det vært fagbevegelsen som tilbød sangundervisning fra vugge til grav, kunne hun like gjerne ha sendt meg bort på Folkets Hus. Men det er nå en gang sånn på de fleste steder i Norge, at hvis du vil synge i kor, må du finne deg i å synge om Jesus.

Jeg fant meg i å synge om Jesus. Likevel var jeg lei, den høsten jeg starta i sjuendeklasse. Lei av både øvelser og andakten og opptredener på gudstjenester. Ikke var det noe som tyda på at jeg hadde noe særlig talent, heller, til mammas store sorg. Hun sa aldri noe, men jeg veit at jeg skuffa henne fordi det aldri var meg som blei tatt ut til å synge solo.

«Du er trofast, du,» sa dirigenten til meg. Det var andre som hadde de søte pikestemmene, de andre som fikk synge solo. Aldri meg. Det eneste jeg hørte dirigenten si om stemmen min gjennom hele barneskolen, var at den var interessant.

«Du er kanskje en alt,» sa dirigenten og plasserte meg bakerst. År etter år.

Terminlista til maxigospel kom i posten samme uke som skolestart. Jeg satte meg på bakbeina for første gang og forlangte en pause.

«Så, så,» sa mamma bare. «Så, så. Ett år igjen, så er det Ten Sing!»

Jeg var et lydig barn. Mamma sto igjen med stjerner i øya og forestilte seg meg på scenen i en dramatisk Ten Sing-musical. Jeg dro på meg korgenseren, som var blitt ganske kort på ermene og hadde bilder av trollunger på brystet, og sykla bort til kirka for minst fem tusende gang.

Diskusjonen med mamma gjorde at jeg var litt seint ute. Jeg åpna kirkedøra forsiktig. Småunger løp mot meg. Minigospel øvde før oss og var akkurat ferdig. Æsj, småunger. Barnslige. Ekle. Små. Æsj, at femteklassingene skulle gå over til oss. Så små. Så ekle.

Miniene blei jaga ut, og vi fra maxi samla oss rundt alterringen for å ha navneopprop.

Dirigenten var ikke der. Presten var der i stedet. Var øvinga avlyst? Kunne jeg sykle hjem igjen? For presten kunne i alle fall ikke dirigere noe. Han kunne ikke synge gloria uten å sprekke.

«Kantor skal ha barn i november,» forklarte presten.

Yes, tenkte jeg fornøyd, slipper vi å øve hele høsten?

«Vi har skaffa en vikar,» sa presten. «Hils på Nina Sofie, den nye ettåringen vår!»

Hun kom ut av sakristiet, rista på det lange håret og smilte til oss. Alle i maxigospel gispa. En engel! Ingen behøvde å forklare meg at Nina Sofie var kalt og sendt direkte fra Gud. Det forsto jeg helt av meg sjøl. Jeg kunne ikke se for meg at den treige, gamle presten vår hadde klart å overtale henne alene. Bare Gud kunne ha inspirert Nina Sofie til å jobbe et år i vårt høl av en menighet mot kost og losji.

«Hør her, Nina Sofie,» må Gud ha sagt. «Hør her, jeg veit at de som koordinerer Ten Sing Norway ber på sine knær for å få deg med på laget, men jeg kan se at du trengs på bygda utenfor Lillehammer. Jeg velger deg herved ut til å forkynne for tenåringer i Oppland. Og tro meg når jeg sier det vil bære frukter. Bygda vil aldri bli den samme igjen. Du trengs i Oppland.»

«Den er grei, sjef,» må Nina Sofie ha svart. Så pakka hun en sekk og en koffert og satte seg på toget nordover fra Lillestrøm, og sannsynligvis satt hun hele turen og tenkte på Jesus.

Kanskje det ikke skjedde akkurat sånn. Men det var sånn jeg alltid tenkte på det.

Ten Sing Norway, sjølve flaggskipet til Norges KFUK-KFUM, samla hvert år landets beste korister, dirigenter, musikere og teknikere. De dro på turné i innland og utland for å inspirerer lokale Ten Sing-grupper og starte nye, promotere programkonsept i utlandet og leste samtidig bibelfag.

Nina Sofie hadde faktisk blitt sterkt anbefalt av dirigenten sin i Ten Sing å ta en tur med Ten Sing Norway. Hun ville ikke. For sterkt press, forklarte hun meg. Når en er under så sterkt press på turné, kan en glemme hvem en egentlig synger for. Sangen er ikke et mål i seg sjøl, sa Nina Sofie.

Jeg hadde hjulpet henne med å rydde bort kortaburettene etter øvinga, det var da hun fortalte om det. Bare hun og jeg var igjen i kirka, og jeg følte meg som verdens eldste tolvåring.

«Så bra at du holder ut i maxigospel sjøl om du er eldst,» roste Nina Sofie. «Jeg hadde aldri klart å holde styr på alle disse mindre aleine!»

Da vokste jeg for alvor ut av korgenseren min. Plutselig var det helt okei å fly rundt sammen med småungene på øvelsene. Etter hvert begynte jeg å hjelpe til med minigospel også.

Nina Sofie skulle bli prest og var et sjølsagt medlem av gudstjenesteutvalget i menigheta vår fra første dag. Plutselig blei jeg også en ivrig kirkegjenger. Søndag etter søndag satt jeg halvveis gjemt bak søyla på fjerde benkerad og kikka på henne i smug. Hun la merke til at jeg var der. Hjertet mitt hoppa når hun smilte til meg på vei opp til lesepulten.

Jeg hørte ikke hva hun leste, jeg registrerte ikke hvilke salmer vi sang, jeg visste bare at Nina Sofie når som helst kunne komme til å stå foran meg med Bibelen i hånda.

Etter en øving i maxigospelet, hvor jeg som vanlig forsøkte å finne et påskudd for å somle sånn at Nina Sofie nådde meg igjen og vi kunne ta følge et stykke hjemover, var det Nina Sofie som ropte meg tilbake. Hjertet mitt holdt på å stanse.

«Du, det er møte i gudstjenesteutvalget i kveld,» sa hun. «Vil du bli med?»

Alle de andre i gudstjenesteutvalget var over førti. At Nina Sofie foreslo at jeg også skulle få være med hvis jeg ville – og jeg ville! -, var ikke bare radikalt, det var skandale. Nina Sofie minna dem på historia om Jesus som tolvåring i tempelet. De ga seg. Menighetsrådet godkjente meg.

Presten blei i godt humør og ga oss i spesialoppdrag å plukke ut tre sanger til ungdomsgudstjenesten som skulle være om tre uker. Det resulterte i flere lange kvelder på hybelen hennes med Norsk Salmebok og Treklang i fanget.

«Vi prøver noe nytt,» sa Nina Sofie. «Nei, noe nytt og noe gammelt, hva tror du?»

Jeg trodde ikke noe som helst, samme hvor mye jeg prøvde, men jeg nikka ivrig. Inni meg brant et ønske om å si noe smart, noe som kunne revolusjonere hele gudstjenesten, en ting hun ikke hadde tenkt på sjøl. Bare én gang! Men jeg klarte bare å nikke.

Nina Sofie serverte te og kjeks og halte orda ut av meg, mens hun sa at det var bra jeg ikke bare var opptatt av å høre min egen stemme. Men du må jo være forsanger, bestemte Nina Sofie.

Sånn gikk det altså til at jeg endelig, etter et helt liv med kirkesang, kunne gi mamma sjansen til å sitte i benkeradene og hviske til dem ved siden av seg at hun var mor til meg som nettopp hadde sunget solo på verset av «We shall not be moved.»

Ikke alle kan sette fingeren på akkurat når de blei frelst. Men det kan jeg. Det var under akkurat den gudstjenesten, da jeg hadde sunget solo og satte meg ned på første rad ved siden av Nina Sofie.

«Nå er englene i Himmelen glade,» hviska Nina Sofie til meg. Og dermed var det gjort.