Juleferien nærma seg. Jeg var fanget i en rar tidsforståelse. På rommet mitt hadde jeg to kalendere. Den ene brukte jeg til å telle ned for å bli ferdig med barneskolen. Den andre brukte jeg til å telle dager jeg hadde igjen med Nina Sofie før hun skulle dra.

Nina Sofie-kalenderen var hemmelig. Kalenderne var prikk like, men de fortalte meg noe om at det ikke bare var de mindre trivielle tinga som ville ta slutt.

Presten kom til meg og uttrykte glede over at jeg gikk så aktivt inn i menighetsarbeidet. Han håpa det ville gjøre overgangen mjukere når Nina Sofie forlot oss. Det var nemlig ikke bare meg som grua seg til den dagen.

Ten Sing-gruppa hadde vært uten voksen hovedleder en stund den høsten Nina Sofie kom på banen. De hadde bytta navn til Ordentlig Oase Azz og var i praksis et gutteband med tre jentekorister som var mest opptatt av å covre sangene til Oasis – derav navnet.

Nina Sofie så umiddelbart at her var det rom for forbedring. Hun meldte seg som korist. Jeg sneik meg inn i ungdomsrommet i kirka når de øvde, gjemte meg bak en gammel gitarforsterker. Når jeg hørte Nina Sofie synge, begynte det å prikke i hele kroppen og jeg blei fylt av noe som var så rart at jeg var sikker på at det hadde med Gud å gjøre.

«Gud elsker deg,» sa Nina Sofie. Derfor gjemte jeg meg bak den forsterkeren mange ganger.

På Ten Sing-øvelsene tok Nina Sofie helt av, lot alle hemninger fare og brølte «Maybe – You´re gonna be the one to save me!» i mikrofonen akkurat som de andre, tilsynelatende uten å være redd for å ødelegge den vakre gospelsopranen sin. Etter få uker hadde hun fått gutta i bandet til å tro at det var de sjøl som hadde funnet på å lære seg noen liturgiske ledd på tromme og gitar.

Når jeg tenker tilbake på hva Nina Sofie fikk til med Ordentlig Oase Azz, forstår jeg hvorfor det var mange i KFUK-KFUM som på vårparten nok en gang forsøkte å overtale henne til å ta ei runde med Ten Sing Norway til høsten. Men Nina Sofies store drøm var nettopp å stable Ordentlig Oase Azz på beina.

Hun klarte det.

Ordentlig Oase Azz hadde ikke det beste ryktet blant menighetene i området, men Nina Sofie visste hvordan de kunne nå ut til folket. Hun skaffa dem spillejobber på ungdomsklubber og fant en pappa med kassebil som kjørte fylket rundt med instrumenter og utstyr nesten hver fredag hele vinteren. Ordentlig Oase Azz ble tvunget til å utvide repertoaret sitt litt nå, siden de for første gang på to år hadde et annet publikum enn sin egen familie og en tålmodig prest.

Det var meg som fant ut at Nina Sofie skreiv sanger sjøl. Helt tilfeldig. Vi satt på hybelen hennes og hadde et såkalt fraksjonsmøte før morgendagens møte i gudstjenesteutvalget, da jeg sleiva kladdeboka hennes ned på golvet ved et uhell. Jeg plukka den opp, men slo opp på feil side. Hun hadde skrevet dikt.

Nina Sofie rødma og sa at det var en sang. Jeg fikk lov til å lese. Hun nynna en melodi til refrenget. Sterk og litt sint. Jeg nynna med. Prøvde å synge.

Jeg trenger å få komme hjem! / Jeg må vite hvem Du er / om jeg får lov å være nær. // Jeg springer for å nå Deg igjen / for nå trenger jeg Deg her / Jeg må få lov å være nær. 

Refrenget satt med en gang. Ivrigere enn noen gang løp jeg avgårde med kladdeboka og viste det fram til Ordentlig Oase Azz. Nina Sofie innrømte at det var mer der det kom fra. Hun nekte å la Ordentlig Oase Azz få bruke mer enn to av sangene hun hadde skrevet, fordi hun ville ha fokus på Treklang.

<Bakenfor en bønn> som jeg hadde funnet i kladdeboka hennes, og den litt mer rocka <Vil du være klar?> passa begge sammen med de sangene de kunne fra før. De framførte <Bakenfor en bønn> på en kretssamling, og plutselig hadde hele kretsen dilla.

Jeg fikk to perler av en prest / som sa at Gud veit alltid best / Veit hva jeg faktisk tenker på / veit hvilke mål jeg helst bør nå. // Men hva hjelper vel det / hvis jeg sjøl ikke kan se / hva det er Du ønsker aller mest?

Et kor med unge voksne i Oslo ville ha den på vårprogrammet. Nina Sofie fikk sjokk da dirigenten deres ringte for å spørre om lov. Plutselig visste folk helt inni Oslo hvor menigheta vår lå, og plutselig var det ikke lenger flaut å ha bakgrunn fra Ordentlig Oase Azz. Hele gjengen, og jeg også, blei med inn til Oslo for å synge sammen med koret der.

Jeg tar perlene i hånda mi / og lurer på hva folk vil si / hvis de kan høre hva jeg synger / når jeg kan føle verden gynger. // Jeg veit hva jeg ber for / jeg veit hva jeg ber for / men – det veit nok ikke de! 

Alle ville høre Nina Sofie, som hata applaus, og plutselig slapp hun opp for gode grunner til å nekte. Alle konfirmantlederne i området fikk dilla på <Bakenfor en bønn> og presten vår hadde refrenget som ringetone på mobilen. Konfirmantene sang den på hver eneste samling, og til og med på ungdomsklubben kunne en høre fjortisser synge på sangen til Nina Sofie: «Jeg må vite hvem du er, om jeg får lov å være nær, nær Jesus, næææær! Oh yeah!»

Snøen kom tidlig. Jeg kjørte rundt og rundt kvartalet til Nina Sofie med sparkstøttinga mi, i håp om at hun en dag skulle komme ut og ha behov for å sitte på til butikken.

Noen dager før julaften blei hun henta av en gutt i en hvit Opel. Hele jula var hybelen hennes mørk. På første øvelse etter jul var hun tilbake, med gullring. Gutten i Opelen hadde fridd. Jeg hadde vært for seint ute. Jeg kjørte rundt og rundt på sparken min og trodde aldri jeg skulle bli glad igjen.

Hele januar forsøkte mamma å overtale meg til å gå på øving med maxigospelet. Jeg sa jeg var sjuk hver eneste torsdagskveld. Helt til Nina Sofie ringte meg og sa at jeg var savna. Da slengte jeg meg på sparkstøttinga og dro likevel.

Jeg dro for å se på Ten Sing igjen også, men nå var det ingen forsterker jeg kunne gjemme meg bak. Det utrolige hadde hendt at etter juleferien hadde det møtt opp mer enn tredve fjortisser på første øvelse. Alle så ut til å mene at Ten Sing var veien, sannheten og livet. Derfor trengte de alle forsterkerne på øvelse.

Etter ei intens øvingshelg kunne guttebandet mer enn tre grep på gitar, og de tre korist-jentene ble omskolert til dirigenter. Uka etter var Ordentlig Oase Azz klar til å gjøre tredve fjortisser om til kretsens flotteste gospelkor.

Nina Sofie sto på sidelinja og klappa. Endelig var hun der hun helst ville være.

Når jeg ikke kunne gjemme meg bak forsterkeren, oppdaga hun at jeg var der. Jeg forklarte at når jeg hørte på Ten Sing, blei jeg fylt av Gud. Nina Sofie klemte hånda mi og sa at det var så flott. Nå kunne hun være sikker på at jeg ville tjene menigheta trofast så lenge jeg fantes der på bygda.

Sjølsagt ville jeg det. Der og da lovte jeg at det skulle jeg gjøre, jeg ville være menighetas unge, friske pust til jeg blei gammel nok til å sjøl melde meg til ettåringstjeneste, og kunne bli sendt til ei menighet som trengte ei som ligna på Nina Sofie.

Jeg fikk lov til å bli med i Ten Sing, sjøl om jeg fortsatt hadde et halvt år igjen i maxigospel. Det var herlig. Men jeg hadde fortsatt de to kalenderne mine, som dag for dag hadde færre ruter igjen å krysse i. Stadig færre dager igjen til det var slutt på å være barn. Men også stadig færre dager til Nina Sofie skulle reise til Oslo for å begynne på den seksårige presteutdannelsen sin.

Siste gudstjeneste med maxigospel og Nina Sofie var i midten av juni. Det var en gudstjeneste med tre dåp og full kirke. Siste gang jeg sto der oppe og var barn. Siste gang jeg sto der oppe og blei dirigert av Nina Sofie. Siste gangen på evig lenge at jeg opplevde å være eldst.

Liksom for å understreke det, oppdaga jeg under kirkekaffen at jeg hadde fått mensen for første gang. Nina Sofie dro meg over i sakristiet for å ordne opp. Hun mente at kirka egentlig burde feire det hver gang ei jente blei fruktbar, for det gjorde visstnok enkelte kirker i Afrika. Jeg torde aldri ta den saken opp i gudstjenesteutvalget. Et så ungdommelig innslag blei jeg aldri.

Da hun dagen etter pakka sakene sine og vaska seg ut av hybelen, sykla jeg innom for å ta farvel.

«Jeg skal bli som deg en dag,» lovte jeg.

«Nei, det tror jeg ikke,» sa hun. «Men jeg tror du skal bli noe minst like bra.»

«Om seks år skal jeg bli ettåring,» kunngjorde jeg.

«Det veit jeg,» sa Nina Sofie alvorlig.

En hvit Opel stansa utenfor. Forloveden hennes hadde misjonærforeldre og egen bil. Jeg hadde ei mor som jobba på Rimi og en far som aldri var hjemme og en sykkel med fem gir. Hva kunne jeg stille opp med? Ingenting.

Men jeg gjorde alt jeg kunne for å holde løftet om å bli som henne, eller noe som var minst like bra. Mens jeg var med i Ten Sing reiste jeg Norge rundt på kurs og seminar og sugde til meg det jeg kunne.

Overalt møtte jeg Nina Sofie. Noen ganger var hun med personlig som instruktør, men som oftest var det spøkelset hennes jeg møtte, i form av utallige henvisninger til ting hun en eller annen gang hadde sagt eller gjort. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg var på seminar hvor vi skulle lære å synge eller spille <Bakenfor en bønn.> Det var mange.

Jeg blei med i styret til Ordentlig Oase Azz og avanserte etter hvert til styreleder. Jeg var solist. Jeg forsøkte meg som dirigent. Jeg blei konfirmert i en gudstjeneste hvor jeg sjøl hadde plukka ut salmene, og var konfirmantleder i fire år etterpå. Jeg stilte opp på menighetas eldretreff annahver fredag for å steike vaffler. Jeg gikk fra dør til dør og samla inn penger til menighetas misjonsprosjekt på Madagaskar.

Jeg brukte hele ungdomstida på å gjøre ting jeg trodde at kanskje Nina Sofie kunne funnet på å gjøre.

Et eller annet sted, omtrent da jeg begynte på videregående, forsvant både Nina Sofie og <Bakenfor en bønn> fra seminarene jeg var på. Det er vel det som kalles et generasjonsskifte. Både Nina Sofie og sangene hennes var noe færre og færre av de yngre kjente til. Men jeg møtte stadig folk som fikk stjerner i øya når jeg sa at jeg kom fra Ordentlig Oase Azz.

Vi var mange som lå i spora etter Nina Sofie, jeg møtte folk hun hadde frelst fra alle kretser og alle landsdeler. Det var ikke bare meg. Nina Sofie hadde feid over alle hun møtte med Bibel og bønn.