3 – Studiestart

Siste semester på videregående hadde jeg fortsatt ikke fått noe kall. Da søknadsfristen til ettåringsprogrammet gikk ut, hadde jeg ikke søkt. Jeg søkte meg til Universitetet i Oslo, Teologisk Fakultet, i håp om å lære noe mer om hvorfor jeg ikke hadde fått noe kall.

Tidlig i august, i året 2005, pakka jeg sakene mine og flytta inn på en billig studenthybel på Kringsjå i Oslo. I tre måneder leste jeg religionsteori og kirkehistorie om dagen og brukte kveldene på å synge i det samme koret som seks år tidligere hadde sunget <Bakenfor en bønn> på vårkonserten sin. Jeg blei valgt til sekretær, og i en gammel perm fant jeg de håndskrevne notene til Nina Sofie.

Mye var annerledes i Oslo.

Hjemmefra var jeg vant med at menigheta di er den du sogner til geografisk, så lenge du tilhører staskirken. I Oslo var alt mer komplisert. De andre studentene så ut til å velge seg menighet etter fritidsinteresser og teologisk ståsted.

Det var om å gjøre å finne ei menighet som var opptatt av klimaendringene og ville at homofile skulle få gifte seg. Mange av teologistudentene valgte menighet etter hvem som kunne tilby deltidsstilling og billig hybel. Jeg fant meg aldri noen menighet det første året i Oslo. Men jeg fant fellesskap på andre måter.

For sjølsagt fantes det mange kristne studentforeninger. De mest pågående ververne kom fra Norges Kristne Student- og Skoleungdomslag og Norges Kristelige Studentforbund. Et leserinnlegg i studentavisa kunne fortelle at Laget var mot homofile prester, mens Forbundet var for. Da ble valget enkelt.

Ingen på Teologisk Fakultet var med i Laget. Forbundet tok meg imot med åpne armer, og å komme på messe der, føltes som å komme inn i kantina på TF.

I kirkehistoria lærte jeg hvorfor ingen fra TF ville være med i Laget. Konfliktene mellom Laget og Forbundet hadde begynte for omtrent hundre år siden, og ennå var det Forbundet som var de liberale og Laget var de konservative. Laget var størst.

«Men Forbundet er kulest,» understreket Mina fra kullet mitt. Hun verva meg etter to dager.

Jeg forsto fort at det var litt radikalt å gå på TF. Mulighetene for presteutdannelse i hovedstaden var flere, og jeg hadde valgt å gå på TF fordi mamma alltid hadde hatt lyst til å ha en datter som gikk på universitetet. Jeg lærte ikke noe særlig om hvordan en kan bli sikker på kall. Men jeg lærte en hel masse annet.

Et ganske langt steinkast unna TF lå en institusjon som hadde vært i krangel med TF like lenge som Forbundet og Laget hadde krangla. Det Teologiske Menighetsfakultet, MF på folkemunne, var en liten privat høyskole som nettopp hadde fått universitetsstatus. I praksis var det MF og TF som kniva om å utdanne statskirkeprestene.

MF utdanna klart flest, og alle biskopene kom fra MF mens jeg studerte. Ikke helt tilfeldig.

De teologiske konfliktene som førte til at noen professorer brøyt ut av TF og oppretta MF i 1908 var fortsatt levende, men skillet blei stadig mindre. En periode hadde visstnok profesjonsstudentene på TF og MF bakt boller og gått på besøke til hverandre, for å bryte de sosiale skillelinjene. Kanskje det funka?

«Det er ålreite folk på MF også,» sa Mina. «Det er bare det at de burde vært på TF.»

Hun begynte å ramse opp ting MF fortsatt var litt mot som TF sto opp for først, og kom egentlig bare fram til to ting: Kvinnelige prester og homofilt samliv. Samma det. Det holdt for meg.

En egen verden på Blindern Campus, litt nærmere Majorstuen enn de store fakultetene, og akkurat så langt fra Fredrikkeplassen at vi sjelden gadd å gå opp dit for å spise i den store kantina. TF-kantina holdt. Etter stengetid gikk det i pulverkaffe fra vannkokeren utenfor lesesalen i tredjeetasje.

Først var det skummelt å skulle bli prest. Vi som surra rundt på første- og andreåret hadde sjelden noe å gjøre med dem som gikk over oss. Vi så dem i kantina, i gangene, hørte dem prate om praksisperioder, håndtering av sakramenter og bestilling av alba. Studerte dem i hemmelighet, ville passe inn, oppføre oss ordentlig.

Ganske snart forsto jeg likevel at de bare var mennesker, de også, sjøl om de tilsynelatende hadde kommet lenger med både kall og tjeneste enn meg. Hørte brokker av samtaler om hvem som var fullest på fest i helga, kjærlighetssorger, teologiske konflikter og trangsynte biskoper. Møtte en del av dem når Forbundet hadde møter på U20 også. Snart prester, ennå mennesker. Magisk. Var det sånn jeg skulle bli?

Mina og jeg hadde stadig kollokvier. Hun var ett år eldre enn meg og hadde akkurat vært ettåring i Tibetmisjonen. Hun ville ikke prate så mye om det. Et eller annet hadde vært vanskelig, forsto jeg. Å være lenge borte, alene i et fremmed land. Og noe annet. Oppholdet i Tibet hadde preget garderoben hennes mer enn gudstroen. Likevel hadde hun søkt seg inn på profesjon på TF, og var nok den eneste på kullet vårt som allerede fra dag én visste hva hun ville.

Tjene Gud, hjelpe andre og leve etter speiderloven, erklærte Mina alvorlig. Bakgrunnen hennes var fra speiderbevegelsen. Allsang rundt bålet, knuter og telt hadde inspirert Mina til å søke seg til profesjonsstudiet i teologi.

For meg hørtes det helt fjernt ut. Speidere burde vel strengt talt gå på folkehøyskole med fordypning i ekstremt friluftsliv og så runde av utdanningen med bachelor i naturforvaltning. Men jeg lytta til det Mina forklarte, og forsøkte å forstå.

Det ble raskt høst i Oslo. Høsten var av og til ensomme kvelder og mye tvil, alene på en bitteliten hybel på Kringsjå med tekopp, stearinlys og regn utenfor. Andre ganger var det varme kvelder på kafé med Mina og de andre, fest på U20 eller en kveldsgudstjeneste.

Siden alle bodde trangt, møttes vi aldri hjemme hos hverandre. Av og til stakk jeg innom Mina, eller hun stakk innom meg, når vi skulle et sted. Men ingen spiste middag sammen med meg på kjøkkenet, ingen sov i senga mi, ingen brydde seg om hva jeg hadde i kjøleskapet.

Rommet mitt var en oppbevaringsboks, noe som ikke var varig, noe ingen andre enn meg forholdt seg til. Bare det at jeg delte bad og kjøkken med resten av gangen, minna meg på at jeg ikke var alene. Hybelhuset hadde sitt eget hjerte. Vi la oss og vi sto opp, spiste, var på do og vaska klær, i parallelle liv. Naboer, men likevel milevis unna hverandre.

Eksamenstida kom, og gikk. Vi møtte opp med termos og nistepakke, spente, ferieklare. Rydda lesepultene etterpå og gjorde oss klare for nesten en måneds forelesningsfri.

Jeg dro hjem til mamma og pappa på juleferie. Mens jeg sto på Oslo S og kjøpte billett, kom plutselig Nina Sofie gående forbi. Jeg hadde ikke sett noe til henne på nesten fire år. Hun fortalte at hun akkurat var ferdig med sine seks år på MF og nå skulle være prestevikar i Kvalsund utenfor Hammerfest og bo en stund hos den samiske bestemora si.

Jeg stirra på henne. MF? Burde jeg også gått på MF?

«Elisabeth,» sa Nina Sofie og tok et godt tak rundt skuldrene mine. «I år søker du ettåringsprogrammet, så jobber du et år og får god tid til å tenke på veien videre. Det finnes ei menighet der ute hvor Gud trenger deg, det kjenner jeg på hele meg. Reis!»

Jeg skyndte meg å fylle ut søknadsskjemaet med en gang jeg kom hjem, sjøl om det var flere måneder til fristen gikk ut. På nyåret fikk jeg beskjed om at jeg var registrert som søker.

Om kveldene satt jeg på hybelen med norgeskartet og lurte på hvor Gud ville sende meg. Jeg lukka øynene og prøvde å sette fingeren på et tilfeldig sted. Det blei nye steder hver gang.

Like før eksamen i vårsemesteret fikk jeg brev om hvilken menighet jeg hadde fått tildelt. Jeg hadde aldri hørt om stedet før, men de hadde hørt om meg fordi mannen til Nina Sofie hadde vært ettåring der åtte år tidligere. De trengte noen til å dirigere barnekoret, følge opp ungdomsarbeidet og inspirere gudstjenesteutvalget.

Det var meg de ville ha.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s