Ettåringene til KFUK-KFUM fordelte seg på ulike program. Noen reiste til et land i sør i åtte måneder, noen reiste ut i tre måneder og brukte resten av året på info-oppdrag om klimaendringer og fattigdom. Noen brukte et år på turné med Ten Sing Norway.

Alle kjipingene var norgesettåringer. Sånn føltes det i alle fall da jeg møtte resten av ettåringskullet mitt. At jeg var kjip.

Samme hvilket program en hørte til, starta året i begynnelsen av juli med tre ukers bibel- og ledertreningskurs. Vi var på Sunnmøre, på Ulsteinvik folkehøgskole. Fjell. Hav. Vind. Glade ungdommer, et flertall med mangeårig karriere i Ten Sing bak seg.

Norgesettåringene var i klart mindretall. Vi bare bare sju stykker. En kom fra speideren, alle vi andre kom fra Ten Sing. Vi hadde møttes før, mange ganger. Jeg var ikke sjokkert over at de hadde valgt å søke seg til norgesettåringsprogrammet. Kunne ikke se for meg noen av dem reise til Afrika.

Men meg sjøl? Var jeg også en sånn type, en av dem som ikke hadde lyst til å reise til Afrika fordi jeg var redd for malariamygg og muslimer?

Det var dobbeltrom. Jente og jente, gutt og gutt. Bad på rommet. Bildene på nett hadde vært fine. Jeg var spent på virkeligheta. Siden vi var sju norgesettåringer, måtte en av oss sove sammen med en fra et annet program. Det blei meg.

Da jeg kom opp på rommet mitt for første gang, slepende på tre ukers bagasje, sto hun jeg skulle dele rom med, på hodet i sekken sin. Jeg så ei høy jente. Jeg så en lang, mørk flette med mørkeblå sløyfe i enden. Svart skjørt, nesten ned til anklene. Hun snudde seg mot meg. Briller. Fregner. Litt skjevt smil. Maria fra Mandal eller deromkring.

Vi hadde møttes før, men aldri vært i samme gjeng. Jeg var ikke i jentegjengen med flette og svart skjørt som leste Bibelen, jeg var i en annen type gjeng, gjengen med alle de kjekke guttene som var gode på gitar – til de andre jentenes misunnelse.

Den første tanken som fór gjennom hodet mitt var at hun var vakker på nært hold. Den andre var at vi neppe kom til å ha noe særlig fellesskap på rommet. Vi kom vel ikke til å være så mye på rommet uansett, kurset var intensivt.

«Hei!» sa Maria glad. Oppriktig glad.

Jeg kunne ikke annet enn å smile tilbake, glad og fornøyd med å være på kurs, og glad for å ha fått en romkamerat som sikkert hverken snorka eller lå lenge og leste om kvelden.

Det var tid for bli kjent-leiker nede i peisestua. Maria og jeg gikk sammen ned. Mumla noe om hvordan reisa hadde vært. Ikke noe om reisa som snart skulle komme. Jeg visste at Maria skulle utenlands. Sikkert langt. Tre måneder på Sri Lanka med fredsarbeid, kunne hun bekrefte. Og jeg? Jeg skulle bare noen mil lenger sør på Sunnmøre og dirigere et barnekor.

Vi blei sittende ved siden av hverandre. Lederne ønska velkommen og fortalte litt om programmet for kurset. De virka okei. Hadde sett de fleste før, her eller der.

Så skulle vi ta en navnrunde.

«Alle sier navnet sitt og hva det betyr,» oppfordra den ene lederen.

Ikke alle visste det. Mange hadde bibelske navn og fikk hjelp av teologen i lederteamet. Her var Daniel og Hanne, men også Åsmund og Bjørn med norrøne røtter. Og Maria, rett fra evangeliene.

«Det betyr vakker,» sa Maria.

Noen plystra lavt.

«Elisabeth,» sa jeg. «Det betyr at Gud er fullkommen.»

Ingen plystra for det.

Etterpå skulle vi gå sammen to og to, en med bibelnavn og en uten. Den med bibelnavn skulle fortelle den andre om sin karakter i Bibelen og finne et sitat. Den andre skulle gjenfortelle.

Jeg satt og bladde i Bibelen nøye bevokta av en nordlending som skulle være åtte måneder på Madagaskar. Elisabeth, mor til døperen Johannes. Bibelen som lå på bordet, var på nynorsk.

Lukas 1, 41: Då Elisabeth høyrde helsinga hennar Maria, rørte barnet seg i livet hennes. Ho vart fylt av Den Heilage Anda… 

Sånn var det, forklarte jeg nordlendingen. Sånn var det at Elisabeth var den første til å forstå hvem Jesus var, til og med før han blei født.

Maria og ei jente som skulle ut med Ten Sing Norway var før meg og nordlendingen i ringen. De hviska engasjert.

«Maria har valgt seg Lukas 1,41,» kunngjorde jenta da det blei deres tur.

Hva? ville jeg rope. Det var jo mitt vers, ikke hennes.

«For første gang forstår noen utenforstående at barnet Maria bærer på, ikke er noe hvilket som helst barn,» forklarte jenta videre. Jeg slutta å høre etter.

Vår tur. Nordlendingen lo og sa at jeg hadde smuglytta på Maria.

«Det har jeg ikke, det!» freste jeg.

Etter navnleiken var det kaffe og kaker. Maria sendte meg kakefatet.

«Jeg deler gjerne bibelvers med deg,» sa hun og ga meg en serviett med sjokoladekake på.

Skulle jeg takke? Jeg blei paff. Nikka bare. Smilte litt. Men hun hadde allerede sendt kakefatet videre til noen på den andre siden av seg. Jeg gomla sjokoladekake og lurte på hvordan en egentlig kan dele et bibelvers. Hele Bibelen har vi jo på deling.

«Tenk at vi på en måte møttes allerede for to tusen år siden,» hviska Maria til meg da vi hadde lagt oss seint på kvelden. Stemmen hennes var spak i mørket. Vinden herja utenfor vinduet.

«Gjennom Jesus, mener du?» spurte jeg trøtt.

«Nei, i samme setning,» hviska Maria. «Noen har tenkt på Maria og Elisabeth sammen før.»

Jeg slo meg til ro med at hun var religiøs, og hang med på et fadervår før det blei stille på rommet vårt og vinden blei den eneste lyden vi hørte.

Morgenen etter våkna Maria med feber. Jeg sto opp og stelte for henne. Henta varm te med honning og to skiver med syltetøy. Satt og så på mens hun spiste.

Om kvelden ba hun meg lese for henne. Jeg leste fra Lukas-evangeliet, om Maria og Elisabeth sammen. Leste det første kapitelet veldig sakte. Bibelen var på nynorsk. Hennes språk. Et vakkert språk.

Tre dager seinere var jeg også sjuk. Da var Maria frisk, og hun kom med varm mjølk og honning og leste høyt for meg fra Matteus-evangeliet. Hele natta satt vi oppe sammen, under samme dyne. Jeg lente meg mot henne, halvsov, mens hun leste vers for vers, kapitel for kapitel. Til slutt sovna jeg på ordentlig. Da jeg våkna, kjente jeg fingra til Maria stryke meg over håret. Sakte. Varsomt. Maria sov ikke.

«Er du ikke trøtt,» spurte jeg.

«Jeg kunne liksom ikke legge meg ved siden av deg,» sa Maria.

Men ingen av oss gjorde mine til å reise oss. Vi blei bare sittende der, under samme dyne, og halvsove helt til at vi hørte at de andre deltakerne begynte å røre på seg ute i gangen.

Jeg forsto at noe var galt. Jeg forsto at noe var fint. Jeg forsto at ingen ville synes at det var galt så lenge jeg ikke sa noe til Maria om hvor fint det føltes.

Resten av tida var det Maria og meg. Vi ba inderlig sammen både morgen og kveld. Men vi satt ikke mer under samme dyne. Kanskje Maria syntes det var akkurat like fint som meg og blei akkurat like redd. Vi leste fra Bibelen. Vi sang litt.

Når vi ikke fikk være på samme gruppe, satt jeg bare og savna Maria. Hvis vi satt i peisestua og skravla om kvelden, blei jeg grepet av et voldsomt savn bare hun gikk en tur på do.

En kveld mista jeg Maria av syne lenge. Hun var rett og slett borte. Kanskje hun gikk tur aleine, eller kanskje hun var inne på rommet til noen av de andre. Det ringte inn til kveldsavslutning i kapellet. Jeg gjetta at Maria var der, og hasta inn. Nei. Ingen Maria. Hun kom ikke. Jeg kikka meg over skuldra så ofte at jeg var redd det skulle være påfallende, men da noen kom og satte seg ved pianoet og spilte et preludium, hadde jeg ennå ikke sett henne. Herregud. Hvor var Maria? Satt jeg her i kapellet uten Maria?

Ei jente leste fra Bibelen. Alle andre leste opp en bønn fra et ark. Jeg kikka ned på arket mitt, men klarte ikke å samle meg om orda. Alt fløt. Kanskje Maria hadde ramla ned kjellertrappa og bare lå et sted og venta på å bli funnet. Jeg måtte ut. Ut!

Da siste amen var sagt og vi sikkert var blitt grundig velsigna, reiste jeg meg så brått at stolen nesten velta og styrta mot døra.

Der så jeg Maria. Hun hadde sikkert kommet litt for seint og sneket seg inn bakerst. Sitti der i stille bønn, ikke sunget så høyt at jeg hørte stemmen hennes, engang, bare vært opptatt av Gud, sånn som jeg også skulle vært. I stedet fløy jeg ut av kapellet som en gærning med magasjau. Hva måtte hun tro?

For sikkerhets skyld fortsatte jeg å løpe, gjennom resepsjonen og ut av døra, over parkeringsplassen og ned mot riksveien, så fort jeg orka.

«Vent!» ropte Maria. Hun sprang etter meg.

Vi løp sammen en stund, kanskje en kilometer. Fletta hennes gikk som en vindusvisker og hun snubla stadig i skjørtet sitt. Tøflene mine kippa. Dessuten hadde jeg dårlig kondis. Det var meg som måtte gi opp først. Jeg blei stående lent mot et tre og puste som en hval.

«Nå løper vi hjem igjen,» lo Maria, med den fine Mandals-dialekta si.

Hun grep hånda mi og dro meg tilbake til skolen. Hun smilte mot meg. Jeg orka å løpe likevel. Kunne jo ikke la henne slippe unna.

«Hva var det du prøvde å løpe fra,» ville Maria vite da vi lå under dynene.

Jeg hadde ikke noe godt svar.

«Jeg trenger å få komme hjem,» hviska Maria. «For jeg må vite hvem Du er, om jeg får lov å være nær. Jeg springer for å nå Deg igjen, for å trenger jeg deg her, la meg få lov å være nær.»

«Bakenfor en bønn,» hviska jeg.

«Bakenfor en bønn er det alltid en bra historie,» hviska Maria.

«Kjenner du Nina Sofie,» spurte jeg.

Maria svarte ikke. Men hun nikka forsiktig.

De siste kursdagene gikk unna. Plutselig sto Maria og jeg med hver vår sekk og skulle låse rommet vårt for siste gang.

En buss sto klar til å ta oss i retning Oslo.

«Visste du at Nina Sofie lagde en sang om deg også,» prøvde jeg meg.

«Om meg,» sa Maria overraska.

«Ja, den som heter <Vakker>,» sa jeg.

Jeg håpa hun ville ta den, Maria betyr jo vakker, ikke sant, hun kunne godt ta det som en spøk. Men hun rødma og snudde seg bort. Begynte å styre med bagasjen sin. Vi blei gjeta mot en bussen av en sjåfør som var ivrig etter å komme seg avgårde.

Maria havna lenger bak i køen enn meg. Innen hun var på bussen, hadde en av de andre norgesettåringene, speideren, satt seg ved siden av meg. Ha skulle være ettåring i sin egen menighet og fortsette å bo hjemme hos foreldra sine.

Hele veien til Oslo la han ut om alle aktivitetene menigheta hans kunne tilby og hvilke folk som dreiv dem, og jeg kjente at hvis jeg noen gang kom til den kanten av landet, ville jeg vite så mye om folka der at jeg ikke kunne tenke meg å gå inn i den kirka.

Maria satt bak meg og kom aldri til orde, og da han hadde sovna, hadde Maria også slukna. Hun lente kinnet mot vinduet og brukte fletta si som pute. Jeg kikka drømmende på henne av og til, og tenkte at det neppe kunne være tilfeldig at hun var blitt døpt Maria.

Framme på Oslo Bussterminal velta vi ut av bussen, en gjeng med ivrige ettåringer som snart skulle spres for alle vinder. Jeg skulle hjemom til mamma og pappa en tur, før ferden gikk videre tilbake til Sunnmøre. Hybelen i Oslo var oppsagt og tinga mine stabla i kjelleren hjemme.

Maria sto i bagasjekø ved siden av meg.

«Tror du vi sees igjen?» spurte jeg.

«Lukas skreiv at Maria blei hos Elisabeth i tre måneder,» forklarte Maria.

«Jaha,» sa jeg, og ville ikke spørre mer.

Det angra jeg selvsagt bittert på da jeg sto og venta på toget nordover. Jeg hadde ikke telefonnummeret til Maria, engang. Eller e-postadressa. Knapt nok etternavnet. Jeg måtte få tak i en deltakerliste fra kurset, eller ringe forbundskontoret.

«Maria har ikke telefon,» forklarte de der. «Hun er i en kontemplativ periode.»

«Jaha,» sa jeg.

«Men hun skal jo bo en stund på Rønningen folkehøgskole før de drar videre,» kom de på.

Jeg prøvde å ringe Rønningen, men traff på en sur fyr som sto hardt på at det ikke var hans jobb å gi beskjeder videre til elever.

Jeg forsøkte å skrive et brev. Men jeg hadde ingenting å skrive. Alt blei like dumt, og ingenting blei sant. Jeg krølla sammen ark etter ark, reiv dem i stykker, kasta dem i papirkorga.