Min egen avreisedag var i begynnelsen av august. Drassende på to kofferter og en sekk tok jeg bussen fra Lillehammer skyss-stasjon midt på dagen og hadde elleve timers reise foran meg. Bussbytte i Ørsta og så en ventende prest på bussterminalen i Ålesund.

Gud hadde ennå ikke sagt noe om hva jeg skulle gjøre der. Men han fant nok på noe snart.

Presten ventet med en rød Volvo og kjørte milene til bestemmelsesstedet uten pause. Jeg fikk bare så vidt legge fra meg bagasjen der jeg skulle bo, før det bar videre til presteboligen hvor jeg blei servert ekte sunnmørske fiskekaker med hvit saus. Presten og kona hans var ikke innfødte, så jeg forsto godt hva de sa. Det ble verre med de andre.

Kanskje ikke Sunnmøre og Sri Lanka var så forskjellig, likevel.

Jeg bodde i kjellerstua til kirketjeneren, og spiste middag sammen med familien hennes. I kirka fikk jeg et lite kontor under en trapp. Det var ikke så mye å finne på i området, bortsett fra å gå i kirka (eller bedehuset – men jeg gikk ikke dit).

Så jeg var i kirka. Tirsdag var det trilletreff, onsdag og fredag åpen barnehage, torsdag formiddag troppa en kvinneforening opp for å strikke sokker som de solgte til inntekt for Tibet-misjonen. Jeg kokte kaffe til både hjemmeværende mødre og pensjonister. Tirsdag kveld dirigerte jeg barnekoret, onsdag kveld hjalp jeg til med konfirmantene, torsdag var det et kor som minna litt om Ten Sing. Søndag var det gudstjeneste.

Jeg gikk lange turer i fjellet. Stort sett aleine. Eller kanskje sammen med Gud, jeg var ikke sikker hele tida. Presten ga meg en kristuskrans, et perlearmbånd som jeg skulle bære rundt håndleddet.

Hver perle hadde sin egen bønn. Han lærte meg dem. Tre av perlene var grå og små. De hadde ingen bønn, for de var alt det Gud så, men som jeg ikke forsto.

Jeg fikk tre perler av en prest, som sa at Gud veit alltid best… Var det her Nina Sofie hadde sittet og skrevet sangene sine? Hadde hun besøkt sin kommende ektemann og fått en kristuskrans av presten, hun også?

Jeg lette etter Nina Sofie i steinene på stranda, i graffitien på telefonboksen. Jeg fant henne ikke. Men aller mest tenkte jeg på Maria. Telte mil til Oslo. Regna ut hvor mange sekunder det ville ta med bussen.

Presten så forskende på meg når jeg satt rundt lunsjbordet og stadig falt ut av samtalene.

«Bor han i Oslo?» spurte han.

«Ja,» sa jeg.

Dagen etter kunngjorde han at jeg denne helga skulle få reise på et seminar for kirkemusikere, i Oslo. Menighetsrådet spanderte bussbillett og deltakeravgift.

«Programmet er ikke så stramt,» sa han og blunka til meg.

Så satt jeg igjen på bussen fra Ålesund via Ørsta mot Oslo, helt aleine denne gangen, men på vei mot noe. Håpa jeg. Ifølge bloggen hadde ikke ettåringene reist til Sri Lanka ennå, men kanskje de ikke var oppdatert. Eller kanskje Maria var et helt annet sted. Hjemme i Mandal, for eksempel.

Eller kanskje hun fortsatt var på Rønningen folkehøgskole, der jeg hadde lånt et rom.

Jeg kom fram til Oslo tidlig fredag morgen og tok trikken mot Rønningen. Spisesalen var full av elever. Jeg slo meg ned ved et bord og speida rundt meg. Ingen Maria ennå. Jeg smurte bringebærsyltetøy på en brødskive med langsomme bevegelser, delte den i to. Tygde langsomt, en og en bit. Jeg var ikke sulten lenger. Hvis jeg satt lenge nok, ville Maria komme.

Hun kom ikke.

Jeg dusja og fikk på meg rene klær. Hadde en avtale med Mina på TF. Nesten alle fra kullet mitt satt og venta på meg. Mina hadde bakt muffins.

Så ble jeg med henne på forelesning. Det var noe med feminine gudsbilder og Jesu kjønn. Jeg skjønte ikke en dritt. Hva var vel dette å skjønne? Faderen, SØNNEN og Den hellige ånd! Men har Kristus kjønn? Har Messias kjønn? Hadde Jesus dame? Eller var han homo? Det var fryktelig slitsomt å forholde seg til, så jeg var glad da det var slutt.

Jeg blei med Mina og de andre til U20. Vi ble servert suppe og brød mens vi venta på at kveldens messe skulle begynne.

Da jeg reiste meg og skulle gå til kapellet, sto Maria i døra. Sto Maria i døra? Maria? I døra? Jeg klarte ikke å røre meg, og skapte kø.

«Men Maria,» sa Mina. «Velkommen hit!»

Mina kjente Maria bare av omtale, fordi hun gikk på MF. Hun visste jo ikke at vi kjente hverandre, og hviska til meg at hun aldri hadde trodd at Maria ville komme til U20. At hun trodde Maria var i Laget.

Alle fant plassene sine i kapellet og noen dro fram en gitar. Jeg satt og kjente Marias blikk i nakken. Eller kanskje hun ikke så på meg? Jeg torde ikke å snu på huet for å se. Var hun her fordi jeg var der, fordi hun hadde hørt på Rønningen at jeg skulle? Eller hadde Gud sendt henne hit så vi skulle møtes? Eller var det en hellig tilfeldighet?

Etter messa skulle vi samme vei. Mina ba meg bli igjen på kirkekaffe og vorspiel, men jeg sa at jeg var så trøtt etter bussturen at jeg ville tilbake til Rønningen.

«Kanskje vi sees i morgen kveld, da!» ropte Mina etter ryggen min.

Nei, tenkte jeg. Håper ikke det. Håper jeg kommer til å være opptatt.

Maria og jeg tok t-banen sammen til Storo. Jeg hvilte hodet mot skuldra hennes. Men det var ikke avslappende, for jeg torde knapt å puste. På Majorstua var det en fyr som reiste seg og fikk øye på henne. Han ga henne et sleng-kyss på vei ut.

«Hvem var det?» spurte jeg.

«Bare en fyr jeg kjenner,» sa Maria.

Ute var det septemberkaldt. Jeg kjente høsten komme snikende bortover gata da vi gikk fra t-banestasjonen og opp til Rønningen. Jeg hadde glemt vanter. Maria lånte meg en av sine, sånn at vi hadde hver vår. Hun klemte hardt rundt den andre hånda mi. Sånn gikk vi. Sånn som mange kristne venninner går. Akkurat sånn.

Maria serverte te og kjeks på rommet sitt på Rønningen og fortalte om Sri Lanka. Jeg drakk store slurker med te og forsøkte å fordøye hvordan det var å endelig sitte der, sammen med Maria, helt tilfeldig og likevel så planlagt.

Det var det samme for meg hva hun mente med å holde hånda mi og servere meg te i senga – det viktigste var at hun gjorde det. Å Gud, hun gjorde det faktisk.