6 – Vakum

Søndag kveld tok vi farvel, mandag kveld satt jeg på Sunnmøre og fulgte med på flytrafikken på nettet.

Kalenderen viste nøyaktig tre måneder siden første dag på bibelkurset. Flyet til Maria landa på Gardermoen. Slapp av passasjerer. Blei klargjort for noe. Maria, go to gate.

Jeg så henne for meg, slepende på ryggsekken sin. Det side, tjukke skjørtet som hun snart måtte bytte ut med noe mer praktisk. Fletta, ville hun måtte skjule den på noen måte? Hvordan var de greiene på Sri Lanka? Alt jeg kunne huske om landet, selv om Maria hadde fortalt mye, var at Maria skulle være der.

Maria blei hos Elisabeth i tre måneder. Så blei hun like lenge på Sri Lanka. Men det glemte Lukas å nevne.

Nesten tre uker seinere fikk jeg et kort fra henne. Bilde av glade mennesker i en skog.

Eg er her. Krig. Fattigdom. Vakre menneske. Fulle dagar. Gud er nær oss. Ta vare på deg sjølv og kyrkjelyden din. Me sjåast. Alt vel, frå Maria. 

Ingen avsenderadresse, men masse frimerker. Så hun kunne altså finne adresser på nettet, selv om hun ikke ville ha sin egen telefon. Men hvor hun hadde sittet ved en datamaskin, visste jeg ikke. Jeg måtte bare vente. Lengte. Be.

Hver morgen sto jeg opp kvart over fem for å gå tur. Maria og jeg hadde gjort det lørdag og søndag på Rønningen. Jeg tenkte at Maria kanskje gikk tur og tenkte på meg, sjøl om tidsforskjellen så klart gjorde at fem om morgenen var mye seinere på Sri Lanka enn på Sunnmøre. Men kanskje hun hadde tatt det med i beregningen og sendte meg noen tanker i halvti-tida. Hvis hun ikke hadde det for travelt. Jeg tvilte. Selvsagt hadde hun det travelt.

Oktober, november, desember. Det blåste kaldt fra havet og snøen la seg på kirkegården og skolebussen måtte kjøre med kjetting. Sjøl om jeg visste at hun var på den andre siden av kloden, leita jeg etter henne hver eneste morgen.

Jeg fikk julefri og reiste hjem til mamma og pappa. Der kunne ikke Maria finne meg. Tenk om hun ringte til Sunnmøre for å si god jul, og så var jeg ikke der. Men da jeg endelig kom tilbake på jobb, hadde ingen ringt. Ingen kort i postkassa. Ingenting.

Jeg fortsatte å leite hver morgen mellom kvart over fem og kvart på seks. Jeg tenkte at nå er klokka halv ti på Sri Lanka og Maria er sikkert godt i gang med dagens arbeid, hva nå det måtte være. Helt til jeg leste på nettet at nå hadde alle sol-ettene kommet hjem til Norge og dratt på turné for å spre sitt glade budskap. Jeg sto hver morgen og speida bortover riksveien eller utover havet for å se om det kom noen sol-etter på turné hit også, med bil, båt eller sykkel.

I påskehøytida var jeg kirketjener, så den faste kirketjeneren endelig kunne få påskeferie. Folk søkte kirka svært aktivt og dagene ble lange, det var nesten så jeg ga opp å gå tur hver morgen kvart over fem.

Heldigvis gjorde jeg ikke det, for andre påskedag kom Maria. Ikke klokka fem om morgenen, men nærmere fem om ettermiddagen.

Jeg så henne først på noen hundre meters avstand, en skikkelse på benken ved bussholdeplassen. Lyset fra ei enslig gatelykt ramma henne inn. Det første jeg tenkte på var hvordan hun kunne ha kommet seg helt hit. Det var mange år siden bygda mista rutebussen sin, og skolebussen gikk ikke i feriene. Jeg måtte bruke sykkel eller sparkstøtting, når jeg ikke fikk skyss.

Det andre jeg tenkte var at hun kunne jo ha sagt ifra. Hun kunne ringt til prestekontoret. Sendt et kort. E-post. Brevdue. Hva som helst. Så hadde jeg sluppet å gå og leite etter hennes i månedsvis, og tenkt at hun hadde glemt at jeg eksisterte.

Min tredje tanke var at ingenting ville bli som før.

«Maria?»

«Elisabeth?»

«Du må være kald,» sa jeg.

Maria fortalte at hun hadde reist fra Oslo på påskeaften, siden hun hadde fri, men så sitti fast i Ørsta fordi det ikke gikk noen busser første påskedag. Heldigvis var det masse gudstjenester første påskedag, og til slutt hadde hun kommet i snakk med noen hun fikk skyss med til Ålesund og kunne bo hos om natta, og som visste hvilken buss som kunne ta henne i riktig retning. Hun hadde tatt den så langt den gikk, og så gått resten, ei mil eller to, hun var ikke sikker, men det hadde vært en vakker tur og hun hadde tenkt masse på Gud hele veien.

Å, tenkte jeg skuffa. Hun er på pilegrimstur. Gudstjenester i Ålesund og noen mil med Gud, men hva med meg? Tanken ga meg dårlig samvittighet. Det var like greit at jeg hadde forlatt TF og ikke fant kallet, når jeg ikke kunne verdsette at teologistudenter var på pilegrimstur. Jeg burde tatt med en pilegrimstur selv.

Jeg tok henne med til hybelen min, kokte te og smurte brødskiver. Hun hvilte i senga mi mens jeg var i kirka og gjorde rent før morgendagens trilletreff. Da jeg kom tilbake, fant jeg henne sammenkrølla under dyna mi med armene rundt puta.

Jeg sto i døråpninga og tenkte at det nesten kunne se ut som hun egentlig ville ha noe annet å holde rundt enn den puta. Da hun våkna, hadde hun litt av lukta mi i håret, for jeg hadde ikke rukket å bytte sengetøy før hun la seg ned.

I dag hadde jeg lest fra 2. Korinterbrev i gudstjenesta. For Kristi kjærleik tvingar oss. Vi veit at éin døydde for alle, så dei som lever, ikkje lenger skal leva for seg sjølve, men for han som døydde og sto opp for dei… 

Teksten talte til meg. Paulus snakker til meg, Elisabeth, og forklarer hvorfor jeg aldri kan få Maria. Maria er ikke sikker ennå, men det er Gud, for Gud skal kalle Maria og da skal ikke jeg være den som står i veien for det. Det finnes en større plan for Maria, hun skal ikke leve for seg sjøl, det finnes en plan der jeg ikke inngår, amen.

Jeg hadde noen fridager den uka, og jeg dro til Ålesund med Maria, med hjelp av sparkstøttinga og en lastebilsjåfør som ga både oss og sparken haik. I Ålesund møttes hendene våre for andre gang på en sånn måte at vi ikke klarte å slippe hverandre igjen.

To jenter som vassa gjennom slapset i hovedgata og kikka på vindusutstillingene. To jenter ingen kjente. Vi satt timesvis på kafé og drakk tekoppen vår uendelig langsomt. Ettåringer som var begge var, hadde vi ikke råd til mer.

Utpå ettermiddagen gikk en buss i riktig retning. Den skulle så langt at jeg kunne ringe familien jeg bodde hos og spørre om å bli henta, uten at det ble for drøyt. Det var bare halvannen mil unna.

Vi satt på en benk og venta, i ei lita bygd der Joker-butikken var stengt for dagen og Texaco-stasjonen var nedlagt for lengst. Ikke et menneske var å se. Det ville sikkert ikke komme noen flere busser dit i dag, heller.

«Du er så gæern,» sa jeg endelig. «Når du reiser så langt på måfå på denne måten! Hvorfor kom du?»

«Jeg måtte fortelle noe,» sa Maria.

«Hva da?» spurte jeg og forsøkte å høres likegyldig ut, selv om hjertet banka så hardt at kroppen rista.

«Eg vet´kje om eg har orda,» sa Maria på den bløte dialekta si. «Men eg trur – »

«Vent, du har en øyevipp på kinnet,» sa jeg, og ville børste den vekk.

Hun grep hånda mi. «Eg trur,» sa hun. «Eg trur, eg trur at, eg trur, eg trur

Eg trur på Gud Fader, den allmektige,
som skapte himmel og jord.
Eg trur på Jesus Kristus,
Guds einborne Son,
vår Herre,
som vart avla ved Den Heilage Ande,
fødd av Maria møy,
pint under Pontius Pilatus,
vart krossfest, døydde og vart gravlagd,
fór ned til dødsriket,
stod opp frå dei døde tredje dagen,
fór opp til himmelen,
sit ved høgre handa åt Gud, den allmektige Fader,
skal koma att derifrå
og døma levande og døde.
Eg trur på Den Heilage Ande,
ei heilag, allmenn kyrkje,
eit samfunn av dei heilage,
forlating for syndene,
oppstoda av lekamen
og evig liv.
Amen.»

«Amen,» sa jeg.

«Så hvorfor går vi rundt og holder hverandre i hendene da?» spurte Maria.

«Jeg aner ikke,» sa jeg.

Så dro hun meg ned fra benken og ville lage dobbel-engel i snøen.

Maria var hos meg på hybelen i to dager. Jeg lå søvnløs på sofaen og lytta til pusten hennes i senga mi. Første meg skitten og grudde meg til å fortsette studiene til høsten. Prest, liksom.

Det var ikke det at Maria var ei jente. Det var det at Maria var Maria. Jeg skulle ønske det var meg som reiste rundt på måfå og tenkte masse på Gud mens jeg var underveis. Det kom ingenting godt ut av å tenke for mye på Maria. Jeg ville aldri ha nok kjærlighet til å romme Maria, og hun ville ha altfor mye til å bare romme meg.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s