7 – Mil etter mil

Frihelga hadde jeg avtalt å bruke sammen med mamma og pappa. Maria tok nattbussen sammen med meg. Vi delte et dobbeltsete og et ullpledd og stirra på mørket og fjellet utenfor. Bussen stoppa på steder jeg aldri ville visst at eksisterte, hvis det ikke var for at jeg for første gang var våken hele veien fra Ålesund til Lillehammer.

Jeg kjente varmen fra kroppen til Maria og tenkte at jeg ville gitt veldig mye for at hun skulle tro på noe annet enn liturgiske tekster. Samtidig ønska jeg av hele mitt hjerte at jeg ikke skulle ønske det, for jeg var blitt en teologisk ulykke fra ende til annen.

Jeg ba stille med lukkede øyne, prøvde å få ro i hjertet til å sove. Gud, la meg føle det samme som Maria føler, la meg kunne hundre vers utenat og vite hva de betyr, la meg alltid være snill og aldri, aldri feig og falsk. Hvordan kunne jeg være så egoistisk at jeg ønsket at Maria skulle elske meg aller mest? Og hvordan kunne jeg tro at jeg ville være i stand til å elske henne tilbake mer enn alle andre?

Et eller annet sted nærmere Ringebu hviska jeg til Maria, som heller ikke sov, at hun nok ville bli en veldig god prest, eller kanskje nonne hvis det virkelig var det hun ønsket (hun hadde nevnt det), siden hun reiste så innmari langt for å komme med åndelig inspirasjon til en ettåring.

Maria svarte ikke først. Hun bare smilte, alvorlig.

«Veit du ka,» sa hun til slutt. «Eg trur, eg trur… Eg trur at eg…»

«La oss heller ta den i kor,» avbrøt jeg. «Bokmål eller nynorsk?»

«Nei,» sa Maria.

«Jo,» sa jeg.

Så begynte jeg å gråte. Jeg gråt lydløst med ansiktet mot ruta helt til sjåføren annonserte at neste stopp er Lillehammer. Klokka var 03.57.

«Ikke gå av,» sa Maria.

«Hvorfor ikke?» spurte jeg.

«Vent,» sa Maria.

Så bussen kjørte videre nedover E6 med oss begge to.

Jeg ventet på at Maria skulle si noe. Jeg ventet lenge. Men hun bare stirra rett framfor seg og oppførte seg som om jeg ikke var der.

Nok var nok. Jeg lot ett stopp passere, men da Maria fortsatt ikke hadde sagt et ord, bestemte jeg meg for å gå av på neste stopp. Som viste seg å være Nydal i Ringsaker. Jeg gikk ned trappa uten et ord og åpna bagasjeluka for å ta ut sekken min.

«Jeg lurer på om ikke Sørlandsekspressen også stopper her,» sa Maria. Hun sto bak meg og ventet på tur til å ta ut sin sekk.

Bussen kjørte videre. Klokka var 04.43 og det var stupmørkt. Jeg så en bensinstasjon lenger oppe i bakken. Ellers var vi midt i ingenting. Ingenting kunne være mer øde enn bygda mi på Sunnmøre. Tidligere ville jeg kanskje følt meg forlatt, men nå var jeg vant til dette. Det var bare å begynne å gå.

«Du får vente på Sørlandsekspressen, du,» sa jeg til Maria. «Da tror jeg forresten at du må vente ganske lenge.»

«Jeg tror heller jeg tar toget,» sa Maria.

Et sted, langt i det fjerne, hørte vi en togfløyte. Jeg prøvde å tenke. Hvor er vi? Jeg bodde jo i nabofylket. Hadde kjørt E6 sørover hundre ganger. Det burde jo ikke være så vanskelig. Jeg begynte å gå nedover veien.

«Hamar er andre veien,» sa Maria. «Der borte hvor det flater ut må jo være Mjøsa.»

Så da gikk vi oppover veien med hver vår sekk. Etter en stund kom vi til et veiskilt der det sto at det var 9 kilometer til Hamar. Vi så på hverandre. Så begynte vi å gå.

Da vi endelig så det berømte Vikingskipet, verket føttene mine og jeg var så sulten at jeg var kvalm. Vi hadde fortsatt ikke snakka sammen. Klokka nærmet seg sju nå og det hadde gradvis begynt å lysne mens vi gikk. Det hadde blitt flere og flere biler på veien.

Uten å si noe gikk jeg i retning stasjonen. Jeg kunne komme meg nordover og hun kunne komme seg sørover, og så ville alt være over. Det var en halvtime til neste tog nordover, og togene nordover og sørover krysset hverandre nesten på Hamar, så det var omtrent like lenge til Marias tog.

Jeg gikk til billettautomaten.

«Ikke reis,» sa Maria.

«Hvorfor ikke?» spurte jeg.

«Du skjønner ingenting!» skreik Maria. «Skjønner du ikke hva du har å tape? Skjønner du ikke hvorfor dette ikke er så lett?»

«Du må la meg være i fred,» sa jeg og prøvde å høres bestemt ut. «Dette går ikke. Jeg kan ikke respektere kallet ditt hvis du samtidig reiser Norge rundt på denne måten.»

«Vær så snill,» sa Maria. «Du veit, Romerne 1,27.»

«Ja,» sa jeg overrasket, for jeg visste faktisk Romerne 1,27. Det var jo ikke så mange vers jeg kunne. Og det rareste var at jeg langsomt ble fylt med et eller annet som føltes som honning, fra magen og nedover i beina. Dette løste ingenting, det gjorde alt bare verre, men hun likte meg. Maria likte meg.

Vi satte oss ned på golvet i den gamle stasjonshallen. Det var fullt av pendlere som var på vei til enten nordgående eller sørgående. Noen kasta et blikk på Maria da hun skreik, men skyndte seg videre. Fra Narvesen lukta det boller og pølser, og det var kø ved kaffeautomaten.

«Jeg ville så gjerne bli en ordentlig MF-prest og få meg en ordentlig jobb,» hviska Maria. «Ikke bli en sånn kvinnelig raddis fra TF som ingen egentlig vil ha.

Hun tok av seg sekken og krøp inntil meg. Jeg kyssa henne og hun lot meg gjøre det.

Så var vi på Hamar, og ville hverken nordover eller sørover. Maria hadde aldri vært på Hamar før, så hun ville at jeg skulle vise henne rundt. Vi la sekkene våre i en oppbevaringsboks og gikk ut av stasjonen, hånd i hånd. Utenfor kjørte bilene som alltid altfor raskt forbi. Jeg dro henne over gata og bort til gågata.

Hamar er en liten by med en lang gågate og flere torg. Men ingen butikker var åpne, ingen kafeer heller. Så vi bare gikk og gikk, det hadde blitt greia vår nå, selv om føttene verka og magen rumla.

Nå som alt var sagt, var det ikke mer å si. Men det var masse å si. Mange ting ingen av oss torde å spørre om og mange ting vi ikke kunne svare på. Metanivået var tryggest, og Maria begynte å fundere på om Jesus kunne bli sjalu. For hvordan kan man elske Herren din Gud av hele vårt hjerte, og fortsatt finne plass til andre ting?

Jeg forsøkte å være tøff og svare at Gud hadde ført to ettåringer sammen for å styrke oss i tru og gjerning, så vi kunne oppmuntre hverandre på tunge dager mens vi forsøkte å finne ut av kalla våre.

«En annen gang kunne vi gått pilegrimsleden,» sa Maria. «Fra Oslo til Trondheim.»

«Ja,» sa jeg. «En annen gang.»

På tredje passering hadde Gravdal åpna og det dufta deilig helt ut på torget. Hvis det var noe sted i Hamar jeg kunne kalle mitt, var det Gravdal, bokbutikk og kafé. Snart satt jeg med en kopp kaffe og Maria med en kopp te, og hvert vårt store rundstykke. Vi var nok like trøtte begge to. Vi måtte finne hvert vårt tog.

Maria hadde ikke telefon og ikke fast adresse. Så fra det sekundet hun vinket til meg på perrongen kunne jeg ikke få svar på noe av det jeg lurte på. Da begynte spørsmålene straks å kverne i hodet, men det tok ikke mange minuttene før jeg sovna.

Da jeg kom tilbake til Sunnmøre, lå den en konvolutt og venta på meg. Jeg åpna den og det trilla ut et hjerte. På den ene sida hadde hun tegna meg (tror jeg). På den andre sida hadde hun tegna et kors. Maria hadde ikke hjulpet til på søndagsskolen for ingenting. Jeg forsøkte å forstå nøyaktig hva hun mente, men det lå ikke ved noe følgebrev.

Fra påske gikk det raskt mot sommer. Maria fikk midlertidig fast adresse på Rønningen. Hun sendte meg av og til lange brev, og av og til kreative figurer som framsto som teologiske gåter.

I juni hadde jeg mine siste arbeidsdager. Menigheta arrangerte avskjedsfest for meg. Dit kom også en fyr som het Trond innom. Han hadde vært ettåring der to år før meg. De hadde visst hatt mange ettåringer, de. Han sa at han hadde et ledig rom i kollektivet sitt i Oslo, og sa at jeg sikkert kunne bo der. Preste blei i fyr og flamme over denne nestekjærligheten,og det var opplest og vedtatt at jeg skulle flytte inn hos ham allerede før kaka sto på bordet.

Jeg så på Trond. Han hadde helt ordinært, nordisk utseende, var hverken tynn eller tykk og spiste kaka pent med gaffel. Han studerte på MF og var aktiv i KrFU. Hvor galt kunne det bli? Kollektiv ga meg assosiasjoner til kloster, arbeidsfellesskap, bønnefellesskap. Maria ville like å besøke meg der.

Jeg tok bussen til Oslo for siste gang. Maria møtte meg der og hjalp meg til trikken med bagasjen. Kollektivet lå et lite stykke utenfor sentrum. Leiligheta var lys og trivelig, med fire soverom og ei stor stue. Trond sto i døra og ønska velkommen. Han kikka på Maria, nikka gjenkjennende og sa han håpa at hun kom vel hjem fra Sri Lanka. Selvsagt, han gikk jo også på MF – og jeg kjente ham igjen som fyren Maria hadde fått slengkyss av på t-banen i september.

Mamma og pappa kom kjørende om kvelden med resten av sakene mine på en tilhenger fra Statoil. Mens vi bar opp møbler og esker, satte Maria fram kjeks og kokte te, hjemmevant, som om det var hun som skulle bo der og ikke jeg. Jeg likte det. Mamma virka fornøyd med Maria og kjeksen hennes.

Vi hadde sitti og prata hyggelig en stund, da Trond slo seg ned i sofaen uten å spørre om lov under påskudd av å skulle gi Maria en artikkel om noe som het trosopplæringsreformen. Han tok den siste kjeksen på fatet og tygde den i seg.

«Du trenger ikke reformere meg,» freste Maria, og Trond så forvirra ut.

«Hvor kjenner dere hverandre fra?» spurte han.

«Vi traff hverandre på bibelkurs,» sa Maria raskt på vegne av begge. «Men jeg ante virkelig ikke at du bodde her!»

«Er det et problem?» sa Trond. «Er ikke vi venner?»

«Vi ble kjent i Laget,» forklarte Maria. «Men nå har jeg slutta i Laget.»

«Har du slutta i Laget?» sa Trond sjokkert.

«Vi er med i Forbundet begge to,» sa jeg.

«Jeg tar sterk avstand,» sa Trond og så seg om etter mer kjeks. «De ville jo ikke engang være med på å boikotte gudstjenestene til Nils Riedl!»

(Dette var en henvisning til studentpresten som levde åpent i partnerskap med en mannlig partner, men det visste ikke mamma og pappa, så de syntes dette fremdeles var en hyggelig samtale gode kristne imellom.)

«Jeg tror jeg stikker og kjøper mer kjeks,» sa Maria. «Siden Trond spiste den siste.»

«Nei, veit du hva vi gjør!» sa mamma og slo hendene sammen. «Vi går ut og spiser middag, alle sammen!»

«Jeg spanderer,» peip pappa. Det var omtrent det første han sa siden han kom.

«Kult,» sa Trond.

«Jeg mente egentlig ikke deg,» sa mamma. «Beklager, jeg mente bare Maria og Elisabeth, for de er jo i familien. Jeg veit ikke hvem du er.»

«Er dere kusiner, Maria?» spurte Trond ivrig.

«Nææ,» sa Maria. «Så jeg tror jeg går og kjøper kjeks – »

«La oss bare gå og spise,» sa jeg.

«Maria er jo kjæresten til Elisabeth,» forklarte mamma vennlig.

Da var det sagt offentlig for første gang. Hadde det ikke vært for tilstedeværelsen til Trond, ville jeg kanskje tatt en salto av glede, men nå var alt jeg tenkte på å komme meg raskest mulig vekk.

«Hvis vi går for kinesisk, er den en fin kafé nedi gata,» sa Maria.

«Eller kanskje indisk,» sa jeg. «For det er lenger unna.»

«Og så kan Maria fortelle fra Sri Lanka, for det er jo nesten som India,» sa mamma.

«Flott,» sa Maria. «La oss gå. Jeg er egentlig kjempesulten.»

Hun sprang ut av døra uten å knyte skolissene sine.

Sånn gikk det til at jeg måtte finne meg et nytt sted å bo i Oslo før jeg i det hele tatt hadde rukket å prøve senga i kollektivet.

Plutselig var alt blitt så vanskelig. Jeg veit ikke hvordan vi skulle holdt det hemmelig for Trond, jeg visste ikke engang at jeg måtte holde noe hemmelig for Trond, jeg hadde sett for meg et kristent fellesskap der vi kunne dele det meste.

Trond reiste hjem til foreldra sine i Grimstad på sommerferie uten å ha veksla et eneste ord med meg, bortsett fra ting som «flytt skoene dine» eller «kan jeg ta en slurk av melka di.» De andre to i kollektivet hadde også reist sørvestover for sommeren, så det ble ingenting av arbeids- og bønnefellesskapet jeg hadde drømt om.

Jeg måtte ut. Spørsmålet var: Hvor?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s