8 – Rotløs

Maria hadde flytta inn igjen i det som var Oslos både styggeste og billigste studentboligblokk, i skogkanten ved Sognsvann.

Hun delte kjøkken med ni og bad med tre og privatlivet hennes begrensa seg til et ganske tomt rom på tolv kvadrat. Hun hadde ei seng som kanskje var sytti centimeter brei, en pinnestol, et gammelt kjøkkenbord og et integrert klesskap. Det var alltid dokø og det lukta alltid svidd pizza på kjøkkenet. Men jeg elska å komme dit, for det var der Maria var.

Maria hadde sommerjobb i parkvesenet og jeg i hjemmetjenesten. Vi bestemte oss for at neste sommer ville vi heller dra på pilegrimsferd til Nidarosdomen. Penger er ikke alt. For å komme i form, begynte vi å passe en hund i nabolaget til Maria og gikk lange turer etter arbeidstid. At det ikke blei noen sommerferie på meg utenom de turene, plaga meg ikke. Jeg kunne ikke tenke meg noen bedre sommerferie enn å gå tur sammen med Maria og høre henne snakke om Sri Lanka.

Sannsynligvis gikk vi fra Oslo til Trondheim de første månedene vi var sammen, målt i antall mil. Turene med bikkja, som het Ninja og var en blanding av to trekkhundraser, ga oss god tid til å bli kjent med hverandre før studiene tok til igjen. Jeg visste at all grublingen på Sunnmøre ikke hadde vært forgjeves, for her var hun, Maria, og hun var kjæresten min.

Når vi gikk på tur, tok vi med nistepakke og badetøy. Jeg kjøpte et kart over marka og fjorden, og vi satte oss som mål å bade så mange ulike plasser som mulig. Før studiestart hadde vi bada på tjueåtte forskjellige steder.

Ninja var alltid med, siklende og ivrig. Maria hadde et gammelt fotoapparat og foreviga alle badestedene. Da hun sendte filmen til fremkalling, fikk hun tilbake trettiseks bilder av Ninja og meg ute i vannet.

Når vi ikke gikk tur, brukte vi mye tid på bønn. En enkel bordbønn kunne trekke ut i det uendelige. Jeg var ikke alltid sikker på om det var fordi vi var takknemlige for maten, eller fordi ingen av oss ville være den som sa et befriende amen. Ingen ville være den som hadde minst behov for bønn og meste behov for mat.

«Kjære Gud, takk for maten,» begynte Maria.

«Takk for at vi bor på en grønn jord,» sa jeg.

«Takk for bøndene som dyrka kornet. Vern dem, Gud!»

«Takk for bakerne som bakte brødet, vern dem også!»

«Hjelp oss så vi blir takknemlige for brødet vi spiser.»

«Og hjelp oss til å se alle som ikke har brød.»

«Takk for kuene som ga oss melka!»

«Og takk for bøndene som mjølka dem.»

«Og takk for alle som jobber i Tine.»

Og sånn kunne vi holde på en stund. Før hvert eneste måltid.

Midt i juli traff jeg tilfeldigvis ei jente fra Lillehammer som bodde i samme blokk som Maria, og også delte kjøkken med ni og bad med tre. Forskjellen var at dem hun delte bad med, var mer renslige, og at alle var reist på ferie.

Jeg huska så vidt at hun het Line og gikk et år over meg på videregående. Line var en kommunist-pietist. Hun satte fellesskap over individet og måtehold over fråtsing, kunne sine hellige skrifter og trodde med hele sitt hjerte. Bare ikke på Jesus. Da jeg fortalte om det ikke-kristne fellesskapet i kollektivet mitt, inviterte hun meg til å bo sammen med henne på hennes tolv kvadrat.

Line hadde bein på senga si så hun kunne ha skrivebord under. Hun demonterte skrivebordet og skaffa meg en madrass. Hybelen var den billigste Studentsamskipnaden tilbød, til 1400 kroner i måneden. Det ble 700 kroner på hver.

Jeg regna fort ut at da kunne jeg gi tusen kroner ekstra hver måned til KFUK-KFUM Global, og takka ja til tilbudet med det samme. Line var aksjonist, så høye reiseutgifter tæra kraftig på studielånet hennes. Dette var en vinn-vinn-situasjon.

Hun klarte aldri å holde på jobbene sine, fordi hun rett som det var følte et sterkt kall til å reise avgårde for å lenke seg fast til ei bru på Vestlandet eller demonstrere for eller mot en president i Øst-Europa.

Jeg solgte alle møblene mine (unntatt ørelappstolen, den satt jeg hos Maria så hun fikk to stoler) og stabla flytteeskene mine i et hjørne av rommet til Line. Få dager etter at jeg flytta inn, dro hun sørover til Tyskland for å planlegge en demonstrasjon.

Jeg satt ensom igjen på et rom hvor veggene var pynta med bilder av Marx, Stalin, Mao og Bush jr. – sistnevnte med en dartpil i panna. På arbeidsbordet lå bunker med løpesedler, og bokhylla var fulle av tunge bøker om og av heltene hennes. Line skulle bli førskolelærer, så innimellom dukka det også opp titler som «Barnets kognitive utvikling» «Læring gjennom lek» eller «Syng med oss.»

Jeg henta Bibelen min fra ei av kassene mine og la den først på bordet, men det føltes litt demonstrativt, så jeg endte opp med å ha den på golvet ved siden av madrassen min, øverst i det som etter hvert ble en stabel av pensumbøker.

I grunnen var det hyggelig å bo hos Line. Sjøl de gangene hun hadde hatt tid til å gå på fest og forsøkte å snike seg lydløst inn midt på natta, var det koselig. En gang snubla hun i noe og ble sittende ved siden av meg en stund før hun orka å reise seg opp.

«Du veit Jokke og Valentinerne,» sa Line. «De synger om øl og sprit.»

«Ikke hørt om dem,» måtte jeg innrømme.

«De synger om øl,» gjentok Line.

«Hm,» sa jeg søvnig.

«Dere synger om Gud i kirka,» sa Line.

«Flere ting også,» sa jeg.

«Jada,» sa Line. «Men skjønner du at øl liksom kan være Gud?»

«Nei, ikke umiddelbart,» sa jeg.

«Ikke jeg heller,» sa Line og gjespa. «Hvor er forresten Maria hele tida?»

«Hjemme hos seg sjøl,» sa jeg.

«Ikke her? Hun er aldri her.»

«Nei, hun er ikke her,» bekrefta jeg.

«Skal vi ta en øl?» spurte Line.

«Nei,» sa jeg. «Skal vi snakke litt om Jesus?»

«Nei,» sa Line. «Men er det noen motsetning?»

«Ikke nødvendigvis,» sa jeg.

«Nettopp,» sa Line. «Men hvis ikke jeg omvender deg, så omvender ikke du meg heller, ikke sant?»

«Avtale,» sa jeg. «Sov nå.»

Jeg lå på madrassen min og kikka på plankene over meg. Av og til kom det et knirk, ellers merka jeg aldri at jeg ikke sov alene.

Line møtte Maria allerede den dagen jeg kom drassende på sakene mine.

«Hvorfor bor du ikke bare hos Maria,» spurte Line.

Jeg kunne jo ikke skylde på plassen, akkurat.

«Hvorfor overnatter du aldri hos Maria,» spurte hun senere.

Da kunne jeg svare at senga hennes er altfor smal.

«Det er helt greit for meg hvis hun sover her når jeg er borte,» sa Line før hun reiste avgårde et eller annet sted.

«Så fint,» sa jeg.

«Har du hatt besøk mens jeg var borte?» spurte hun da hun kom tilbake.

«Nei,» sa jeg.

«Si meg en ting,» sa Line en dag. «Har du aldri sex?»

Hun var alltid veldig direkte, Line.

«Når hadde du sist sex, liksom?» kontra jeg.

«I København forrige helg, iallfall,» sa Line.

Det slo meg at siden jeg aldri sov noen andre steder, ødela jeg Lines muligheter til å ha sex i sin egen seng. Hun måtte reise helt til København. Jeg lå om kveldene og telte kvisthull i plankene og tenkte at Line kanskje syntes det var et problem. Men jeg torde ikke å spørre.

Høsten kom, og forelesningene var i gang for både Maria, Line og meg. Jeg var nesten ikke hjemme i det hele tatt, det var enten Maria eller studiene eller menigheten eller Maria som krevde all den tida jeg var våken.

Line var like aktiv, på en annen front. Vi kom ofte like seint hjem om kvelden, men vi prata ikke noe særlig om hva vi hadde gjort eller hvordan vi hadde det. Vi levde på hver vår planet, men sov i samme rom, helt til jeg en morgen våkna av at Line dreiv og pakka sekken sin.

Line hadde en stor tursekk. Den var alltid med henne hvis hun skulle reise avgårde for å demonstrere, sjøl om hun bare skulle en kjapp tur bort til Stortinget for å rope noen slagord. I den sekken fikk hun plass til alt hun trengte, og jeg undra meg ofte over hvor alt kom fra når jeg så henne pakke ut om kvelden. Så stor var den ikke! En magisk sekk.

Jeg hadde fått mange historier av demosekken til Line. Hvis hun først skulle fortelle meg noe, fortalte hun alltid fra sekkens perspektiv. Sekken ble redd da politiet tok den fordi jeg skulle på glattcelle, sa Line. Sekken syntes det var gøy å få en prat med miljøvernministeren. Sekken ble så forelska i den blonde appellanten. Alltid sekken, aldri Line.

Klokka var bare fem. Line skvatt da hun merka at jeg våkna. Hun hviska at hvis noen kom, skulle jeg være helt stille og late som jeg sov. Det kom ingen, men mobilen hennes ringte flere ganger. Jeg fikk bare med meg bruddstykker av samtalene, men av det jeg hørte forsto jeg at Line hadde tenkt seg ut på tur, en ganske lang en.

Siden jeg uansett hadde våkna, slo jeg opp i ei pensumbok og begynte å forberede meg til dagens forelesning. Line pusla rundt. Etter en halvtimes tid ba hun meg om å stå opp. Søvnig la jeg vekk boka mi og gjorde som hun sa.

«Du må hjelpe meg,» sa Line. Hun ga meg et langt foredrag om den politiske situasjonen i Myanmar og forsikra meg om at dette hun skulle gjøre noe, kanskje kunne bli det viktigste hun skulle gjøre i løpet av livet sitt.

«Og derfor må du døpe meg nå før jeg drar,» avslutta hun.

Da våkna jeg ordentlig og protesterte.

«Men du og Maria har vel mastergrad i prest til sammen?» maste Line.

«Vi er langt fra ordinasjon,» sa jeg forskrekka. Det var helt utenkelig.

«Nei vel, så skaff meg en annen prest, da!» sa Line surt. «Jeg får haik med en trailer nede på havna som skal kjøre klokka sju!»

Jeg fant fram mobilen og vurderte de prestene jeg hadde nummeret til. Hvem ville stille opp før klokka sju på en onsdag? Jeg prøvde ham jeg trodde bodde nærmest oss, og fikk napp. Dåp krever to vitner. Jeg spurte Line om Maria og jeg kunne duge.

«Bedre faddere finnes ikke,» sa Line. «Ring Maria, så løper vi!»

«Men Maria har ikke telefon,» minne jeg henne på, for Maria var fortsatt litt kontemplativ.

«Åssen kommuniserer du med kjæresten din uten mobil?» skreik Line. «Med røyksignaler? Vi får løpe innom henne, da! Herregud!»

Vi løp over til naboblokka. Line med demosekken på ryggen, jeg med Bibelen i hånda i håp om å få tid til å slå opp et passende vers. Maria hadde allerede stått opp og skulle til å lage frokost.

«Jeg skal døpe meg om ti minutter,» sa Line. «For jeg skal reise vekk herfra. Du må være fadderen min, vær så snill!»

Maria sa ja og låste døra til rommet sitt. I alt stresset glemte hun å legge fra seg brødet hun holdt på å skjære i, da vi løp bortover gangveien for å rekke bort til kirka. Den lå bare tre minutters løpetur unna, hvit og trygg. Det var en varm og deilig høstmorgen. Det skulle snart gå en t-bane, så mange folk var på vei mot oss. De stirra etter tre jenter som løp avgårde, mer eller mindre påkledd, med en kjempestor ryggsekk, en Bibel og et brød.

Presten sto klar i kirkedøra. Line skalv da hun så ham og holdt hardt rundt sekken sin, og gjentok gang på gang at hun måtte være på havna klokka sju.

«Det blir ingen dåpssamtale,» sa presten nølende.

«Vi ordner det i etterkant,» sa Maria.

Presten godtok det. Line ble døpt i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn før klokka var blitt kvart på sju.

«Ingen bønn, ingen sang,» sa Line. «Jeg må til havna.»

«Jeg kan kjøre deg og be litt underveis,» sa presten. «Hvor er Myanmar?»

«Det het Burma før,» sa Line.

«Er det den kafeen på Youngstorget?» spurte presten.

«Nei,» sa Line. «Jeg skal til havna. Tusen takk.»

Presten kjørte avgårde. Så vidt jeg veit, rakk hun sjåføren sin sjøl om klokka var blitt fem over sju innen de var der. Presten hadde i alle fall sett henne krype inn i førerhuset på en trailer med svenske skilt.

Maria og jeg ba litt for Line mens vi venta på at han skulle komme tilbake. Så spiste vi noen biter av brødet. Det kom til å bli en nydelig, solfylt dag. Jeg lurte på hvor lenge Line kom til å være borte denne gangen.

Etter noen dager begynte det å komme folk på døra og spørre etter Line. Mobilen hennes var tydeligvis uten kontakt. Jeg syntes ikke at jeg kunne si at hun skulle haike til Myanmar, for det hørtes jo helt fjernt ut. Så jeg sa at jeg trodde hun hadde et ærend i København. Det var et svar folk godtok, da trakk de på skuldrene og gikk.

Bortsett fra en. Han het Mikkel og hadde glattbarbert hode, så jeg antok at han hadde vært med henne på å spionere på et stort nazi-møte i Sverige to uker tidligere. Mikkel bare lo da jeg sa jeg trodde at hun var i København.

«Si meg nøyaktig, ord for ord, hva hun sa om hvor hun skulle,» hvisket Mikkel og så seg rundt, men fellesrommet var tomt. «Jeg er også med i NEDERLAG(et).»

Jeg kjente at jeg begynte å svette. Kanskje Myanmar var en kode for noe, at hvis Mikkel fikk høre at Line haiker dit, ville revolusjonen være i gang og han måtte ta banen til byen for å skyte Kong Harald. Jeg sa det likevel.

Han så misfornøyd, men ikke sjokkert ut. Hvis det var en kode for noe, måtte det være noe i retning av å flytte til ei lita bygd i Sverige og bli sosialdemokrat.

Mikkel insisterte på å skrive nummeret sitt i den billigste Bibelen min for å være sikker på at jeg ikke skulle miste det. Han ba meg ta kontakt med en gang jeg traff Line. Jeg regna ikke med å treffe henne igjen – men Mikkel var ikke en fyr man sa nei til.

Da Mikkel hadde gått, kjente jeg meg plutselig så sliten. Neste gang noen spurte etter Line, sa jeg bare at jeg ikke visste hvem det var.

Tre uker etter at Line hadde reist, kom det brev fra Studentsamskipnaden i dørsprekka mi. Line hadde ikke betalt husleie på tre måneder. Jeg hadde ikke sjangs til å betale så mye på kort varsel, så jeg valgte å foreta et forsvinningsnummer og slette alle spor etter både Line og meg. Særlig meg, faktisk. Det var jo et ettmanns-rom.

Jeg ringte Mikkel. Han kom kjørende med en grønn Opel og tok med seg alle tinga til Line. Nok en gang ba han meg ringe når jeg fant Line igjen. Nok en gang tenkte jeg at våre veier aldri ville krysses igjen.

Så var jeg på gata igjen, uten noen å ringe. Trond hadde spredd ordet om meg til alle kollektiv han kjente, så ingen av dem Maria kjente hadde plass til meg på sofaen engang.

Maria sukka og bar seg over hvordan hun skulle klare å elske Trond som seg selv. Vi diskuterte om hun ville bli reinere i hjertet hvis hun ringte ham for å forklare at det var vanskelig å elske ham. Vi landa på å droppe det.

Det var en morgen seint i september. Vi hadde i all hast båret alt jeg eide ut av rommet til Line og bort til bakgården til Maria, i tilfelle det kom noen fra Studentsamskipnaden og lette etter noen som kunne etterbetale tre måneders husleie.

«Vi må jo elske Trond også,» sa jeg prøvende. «Jesus sa jo det, at det er fiendene våre som trenger at vi elsker dem.»

«Men er det ham som er fienden vår?» sa Maria. «Er det ikke Satan?»

«Jeg veit ikke,» sa jeg. «Jeg blir litt forvirra av alt sammen.»

Alt kjentes utrolig håpløst ut der og da. Maria holdt rundt meg og kyssa meg i nakken og sa at det blir vel ei råd, men sånn så det ikke ut akkurat da. Avisene hadde vært fulle av artikler om hvor vanskelig det er å finne bosted i Oslo rundt studiestart.

Det var visst flere tusen som sto å kø på Studentsamskipnaden. Først i køen sto utvekslingsstudenter og førsteårsstudenter, og bakerst i køen sto jeg, som ikke engang hadde stilt meg i køen. Hybelen til Line ville sikkert være utleid igjen innen et døgn. Jeg kunne ikke annet enn å søke kirkeasyl. Det måtte finnes noen som ville ha meg.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s