Jeg starta øverst og jobba meg nedover mot sentrum, kirke for kirke, for å høre om noen ansatte kunne hjelpe meg. Kirkelige ansatte har en tendens til å ha store nettverk.

Etter veldig mange «beklager, men vi kan ikke hjelpe deg» var lettelsen enorm da en kirketjener tenkte seg om og nikka. Hun ga meg et nummer jeg kunne ringe, for kapellanen deres ikke hadde fått barnehageplass og måtte tilbake på jobb. Kanskje de kunne trenge hjelp i huset.

De gjorde det. Jeg ble tilbudt gjesterommet fram til jul, mot å passe barnet mens mora var på jobb. Menighetsprester har en ganske fleksibel arbeidstid, og fri hver mandag. Jeg fikk fulgt de fleste forelesningene mine, og ungen, Hanna, tok seg en god lur hver dag mens jeg leste pensum. Dessuten blei jeg innlemma i familien og fikk spise sammen med dem hver dag. Mannen til presten lagde veldig mye god mat. På søndager var Maria også velkommen til bords.

Jeg kunne knapt skifte ei bleie, men Hanna var en god lærer.

Hanna og jeg tok t-banen til Sognsvann og henta Ninja hvis vi hadde lange dager hjemme alene. Ut på tur med barnevogn og bikkje. Ei menighet hadde åpen barnehage to dager i uka, og der var Hanna og jeg med så ofte vi kunne.

Maria tilpassa livet sitt til det nye livet mitt. De dagene hun fikk det til å passe med forelesningene, ble hun med oss ut på tur med Ninja. Mens vi i sommerferien gikk fra badeplass til badeplass, gikk vi nå fra lekeplass til lekeplass.

Maria likte Hanna og Hanna likte Maria. Alle likte Maria. Maria likte alle. Hanna lærte seg å si Maria før hun var i nærheten av noe som ligna Elisabeth. Selvfølgelig.

Hanna var for lita til det meste, hun var bare halvanna år. Hun klarte for eksempel ikke å huske aleine, men hun kunne sitte på fanget til Maria mens jeg ga huska fart. Jeg veit ikke hvem av dem som syntes det var morsomst på leikeplassen.

«Aja-weee!» sa Hanna når hun så Maria, og det betydde at hun ville huske med Maria. Maria blei like glad hver gang, og ga Hanna en husketur i de sterke armene sine før vi gikk. Husking var ikke det samme uten Maria. Når Hanna satt på fanget mitt og jeg prøvde å ta i litt fart ved å sparke med føttene i sanda.

Samme hvor dårlig eller slitsom dagen hadde vært inntil da, blei jeg alltid så varm inni meg når jeg så Maria og Hanna huske fram og tilbake. Lille Hanna, allerede tidlig på høsten godt polstra med rosa dress fordi jeg var livredd hun skulle fryse. Store, lange Maria, med briller og lang flette og helt ny kåpe som jeg hadde vært med henne for å kjøpe.

En ettermiddag i oktober satt Hanna og jeg og trilla boller på kjøkkenbordet. Det vil selvsagt si, jeg trilla boller og Hanna klissa med deigen. Vi var aleine hjemme. Jeg tenkte at nå skal bollene heve, det er barne-TV, bollene skal steke og Hanna skal få en før hun må i seng. Ute regna det. Oktobervær. Jeg så for meg en rolig kveld i sofaen, kanskje med ei pensumbok, eller for en gangs skyld en annen bok.

Småpraten med Hanna blei avbrutt av at Maria ringte. Fra en kiosk, hørtes det ut som. Hun pusta tungt og prata så lavt at jeg hadde problemer med å få med meg hva hun sa. Det var noe med at hun måtte snakke med meg om et eller annet.

Så blei samtala brutt. Kanskje hun ikke hadde hatt flere mynter. Jeg prøvde å ringe tilbake, men ingen tok telefonen.

Freden i huset var borte. Jeg satte bollene i ovnen og Hanna foran fjernsynet. Det var noe galt med stemmen til Maria. Det var en annen stemme, det skurra. Og hun hadde bare lagt på og gått.

Jeg hadde akkurat fått på Hanna pysjamasen og var på vei til soverommet med henne, da Maria ringte på døra. Jeg slapp henne inn. Hun hilste uttrykksløst på meg og satte seg i stua mens jeg putta Hanna til sengs. Hun var skremmende kald. Ingen kos til Hanna, ingen sang og ingen løfter om å snart dra på lekeplassen. Ingenting.

Jeg sang aftenbønnen for Hanna og satt ved senga til hun sovna. Da jeg lukka døra bak meg og gikk inn i stua, skalv jeg på hendene.

«Har det skjedd noe?» spurte jeg.

«Nei,» sa Maria kort.

«Du virker litt fortvila,» sa jeg forsiktig.

«Jeg skal sikkert snart ha mensen,» sa Maria.

Vi så et teit program på TV. Så kikka Maria på klokka si og sa at hun måtte hjem. Jeg fulgte henne ut i gangen. Vi ga hverandre et raskt kyss. Da la jeg merke til at hun ikke hadde på seg den nye kåpa si. Hun sa unnvikende at hun hadde latt den være hjemme i morges, for da var været godt, men nå var det blitt kveld. Jeg lånte henne ei jakke som var litt for stor til meg, likevel var den altfor kort på ermene til henne. Hun hviska at hun elska meg, og forsvant ut døra.

Dagen etter hadde jeg forelesning tidlig på morgenen, så mammaen til Hanna tok en rolig morgen hjemme før hun trilla Hanna innom TF på vei til jobben.

Hanna tok seg allerede en liten lur, så jeg blei sittende i kantina og lese mens jeg venta på at hun skulle våkne. Bollene hang i et nett på vogna. Maria hadde også forelesning som var slutt klokka ti, så hun skulle komme til TF for å spise boller, det hadde vi avtalt.

Jeg leste en spennende artikkel og glemte hele Maria, men da jeg var ferdig, la jeg merke til at klokka var blitt halv elleve. Hvor var Maria? På tross av historiske og teologiske skiller, var det ikke mange minutter mellom TF og MF. Sjøl om jeg la inn at hun kunne ha kjøpt med seg en kopp te eller slått av en prat med noen hun kjente, så burde hun vært der. Og skjelvingen på hendene kom tilbake.

Jeg dytta vogna nedover mot MF, gjennom søla der de holdt på å pusse opp barneskolen og forbi alle kjendisene i NRK-bygningen. Hele tida kikka jeg etter Maria. Kanskje vi møtte hverandre på veien. Nei.

På MF satt det en gjeng i kantina. Jeg spurte om de hadde sett Maria. Ingen hadde sett henne den dagen. De sa at jeg fikk ringe henne. Men Maria har ikke mobil, var det en som sa. Ha ha, du kan jo låne signalflagg på biblioteket.

Jeg tok runden på MF, gjennom biblioteket og lesesalen og kapellet, men Maria var ikke å se. Ved raden med bokskap sto Trond. Å spørre ham hvor kjæresten min var, var fullstendig uaktuelt. Men så la jeg merke til hva han forsøkte å stappe inn i skapet sitt.

«Den er Maria sin!» ropte jeg. «Hvor fikk du den fra?»

«Jeg fant den og ville passe på den,» mumla han.

«Fant du den i dag?» spurte jeg og kjente at skjelvingen ble sterkere.

«Hm, hva, ja sikkert,» sa Trond.

«Men Maria har jo ikke vært her i dag!» sa jeg. «Har hun vel?»

Hanna bråvåkna og begynte å skrike. Jeg tok kåpa fra Trond, hengte den over styret og marsjerte ut. Jeg stappa ei bolle ned i vogna så Hanna skulle få noe å våkne på. Så venta jeg på at Maria skulle dukke opp. En time. To timer. Nei.

Hanna og jeg tok t-banen mot Sognsvann.

Egentlig hadde jeg ikke trodd at hun var der heller, men Maria åpna da jeg ringte på. Hun så på meg. På kåpa. På Hanna. På kåpa.

«Jeg tok med bollene,» sa jeg usikker.

«Hvor fikk du kåpa fra?!» spurte Maria. Hun var knallrød i fjeset.

«Trond sa han hadde funnet den på MF,» sa jeg.

«Hva sa han mer?» spurte Maria.

«Bare hm og hva og ja,» sa jeg utålmodig. «Kan jeg kommer inn nå?»

Maria begynte å gråte. Og Hanna begynte å gråte. Jeg sto der med den fine kåpa til Maria og visste ikke hvem jeg skulle trøste først.

Maria tok kåpa fra meg og smalt døra igjen. Sjokket gjorde Hanna stille i tre sekunder. Så vrælte hun igjen, høyere enn før. Jeg dundra på døra.

Maria åpna døra. Hun hadde tatt på seg kåpa.

«Har Hanna bakt boller til tante Maria?» sa hun med liksom-vanlig stemme. «Hysj, hysj, ikke gråte nå. Skal vi dra på tur og huske kjempehøyt, høyest av alle i hele verden?»

Hanna blei stille med en gang. Sjølsagt. Maria trilla vogna. Jeg fulgte etter ut på gata og følte meg som et levende spørsmålstegn. Men jeg torde ikke spørre mer. Ingenting av dette hadde hendt. Men hendene mine skalv og skalv.

Da Maria fortalte at hun ikke ville besøke meg på Lillehammer i jula, blei jeg egentlig ikke overraska. Hun hadde ingen unnskyldninger. Hun sa bare nei. Nei, slettes ikke på julaften – og det trodde jeg jo ikke, heller. Ikke en dag i romjula, ikke en gang en hverdag, og nei, nyttårsaften skulle også markeres i Mandal. Og jeg skulle holde meg unna i jula og ikke sende så mye som et postkort.

Sjøl om jeg ikke blei overraska, følte jeg meg litt snytt. Maria prata ikke mye om foreldra sine. Jeg prøvde å spørre av og til, men det eneste jeg visste om foreldra hennes, var sånt som kom fram hvis hun fortalte om ting som hadde skjedd da hun var lita. Jeg hadde likevel fått en klar følelse av at de aldri hadde hørt noe om meg.

Likevel, eller kanskje nettopp derfor, hadde jeg lyst til å bli kjent med dem. Møte dem som hadde oppdratt Maria til å bli den hun var. Hun hadde jo møtt mora og faren min i Oslo flere ganger. Trodde Maria at jeg var noe hun kunne skjule i Oslo for alltid?

Hvis jeg forsøkte å ta opp dette, lukka hun seg inne og sa at dette var jeg åpenbart ikke i stand til å forstå. Samtale slutt.

I begynnelsen kunne jeg skjønne det. Det var et risikoprosjekt. Sjøl om jeg hadde vært klar til å gifte meg med henne helt siden vi delte rom i Ulsteinvik, var det ikke sikkert at hun følte det på samme måte. Det uroa meg. Daglig. Men nå hadde vi vært kjærester i Oslo offisielt i et halvt år, og hun ble fremdeles på magisk vis singel når hun dro til Kristiansand.

Men jeg la meg alltid flat og prøvde å spøke det bort. Jeg ville ikke tape ansikt eller vise at jeg var skuffa. Jeg var fornøyd med å kunne prate om Maria i familieselskaper, når alle søskenbarna mine ramsa opp hvor mange barn de hadde fått det siste året og hvor fantastiske bryllup de hadde hatt, eller hadde planlagt kommende sommer. De hadde med seg personbevis. Det hadde ikke jeg.

Men jeg hadde bilder. Mange bilder. Maria på kjøkkenet på menighetshuset, Maria og Hanna i huska, Maria på MF, Maria på TF, Maria midt på Karl Johan, Maria utenfor kirka, Maria inni kirka, Maria inni en annen kirke, Maria på trikken, Maria ved et alter, Maria ved en døpefont i alba, Maria i kantina på TF, Maria i kapellet på MF, Maria og Ninja, Maria på Forbundsmøte, Maria på studentgudstjeneste i Slottskapellet, Maria på rommet sitt.

Maria er rar på bilder. Hun har alltid et passende uttrykk. Hun smiler aldri med vilje, poserer ikke sånn som mange gjør, men er alltid pen likevel. Hun ser så ekte ut. Ekte glad i huska med Hanna, ekte engasjert ved døpefonten.

«Skal dere snart flytte sammen?» spurte søskenbarna.

«Nei, jeg tror ikke det,» sa jeg.

«Nei, dere er jo så unge,» sa søskenbarna.

Men jeg var ikke yngst. Min ett år yngre kusine hadde passert meg i kappløpet: Hun hadde forlova seg med kjæresten sin i høstferien.

Maria sa til meg at en dag, om fem eller ti år, ville vi løpe fra kirke til kirke hele jula fordi det kom til å være akutt prestemangel i Den norske kirke innen 2020. Jeg gleda meg til deg, for da ville vi kanskje møtes til middag, iallfall.

Etter ferien møttes vi på Oslo Bussterminal og hadde en klineseanse til glede eller forstyrrelse for alle andre som også hadde tilbrakt ferien sin utenfor hovedstaden. Det var snålt, men å komme tilbake til Oslo føltes plutselig som å komme hjem.

Bortsett fra at jeg ikke hadde noe hjem lenger. Hanna hadde fått barnehageplass fra nyttår. Jeg begynte å pakke sakene mine igjen. Familien sa at jeg gjerne kunne bli en stund, men jeg følte meg ikke lenger som en del av fellesskapet når jeg ikke skulle passe Hanna. Ville liksom ikke bare bo der som en slags datter.

Jeg fikk umiddelbart tilbud om å flytte videre til en sogneprest i samme prosti. Han hadde blitt enkemann, og sa jeg kunne få bo gratis i sokkelleiligheten hans mot å hjelpe til litt i huset og lese over prekenene hans.

Dessverre hadde jeg ikke fått pakka ut av en eneste veske før jeg sto husløs på gata. Maria hadde kommet for å hjelpe meg, og presten hadde sett fra vinduet at vi kyssa hverandre. Så kanskje ikke offentlig kyssing hadde så mye for seg, iallfall ikke hvis du vil være venn med en prest.

For andre gang på et halvt år sto jeg uten et sted å bo, og for andre gang var det på grunn av en konservativ mann. Jeg tenkte mange slemme tanker om kirka generelt og konservative prester spesielt. Nå hadde jeg ikke råd til å satse på nestekjærlighet en gang til. I Bibelen min sto det et nummer jeg kunne ringe.